Funko Fusion

Heldigvis har jeg klart å holde meg fra å kjøpe for mange Funko Pop-figurer, men det har blitt noen opp gjennom årene. De finnes jo som praktisk talt alle popkulturelle fenomener og mer til (jeg har noen fra Masters of the Universe og Ronald Reagan i hyllen min), så det er lett å forstå hvorfor de er så populære.

Nå som 10:10 Games har gjort Funko Pop-figurer om til videospill, har de gjort nettopp det. Det er et nesten sjokkerende bredt utvalg av merker å leke med, fra gamle klassikere som Universal Classic Monsters til 80-tallslegender som Back to the Future og Knight Rider til mer moderne fenomener som Nope og M3gan. Når eventyret begynner, får du velge hvilken serie du vil spille som og velge en av fire tilknyttede figurer, og jeg bestemte meg for å starte med barndomsfavoritten Masters of the Universe, nærmere bestemt som Man-at-Arms.

Det som møter meg er en fargerik verden og et opplæringsnivå, designet for å lære meg det grunnleggende. Men alle som bare har en smule kjennskap til videospill vil umiddelbart skjønne greia. Det grunnleggende oppsettet er standardmal 1A for action i tredjeperson, der du beveger deg med venstre analoge spak og styrer kameraet med den høyre. Med høyre avtrekkerknapp kan du skyte fra hoften, og når du holder venstre avtrekker inne, kan du sikte nedover. A-knappen lar deg hoppe, og de andre brukes for eksempel til å plukke opp ting, mens kontrollpanelet hovedsakelig brukes til å velge forbruksvarer (for eksempel mer liv).

Selv om det egentlig er et tredjepersons skytespill, er spillopplevelsen i Funko Fusion ganske lik Lego-spillene. Karakterene er imidlertid betydelig større og nærmere kameraet, på samme måte som i for eksempel Gears of War. Alle Funko-figurene er selvfølgelig unike og beveger seg i forskjellige hastigheter, har forskjellige typer våpen og så videre, men forskjellene er likevel litt mindre enn jeg hadde håpet på, og jeg synes sjelden det utgjør noen stor forskjell hvilken jeg velger. Hvis du mot formodning skulle være misfornøyd, kan du bytte underveis i eventyret nesten når du vil.

Spillet har syv verdener som du låser opp en etter en, men før du kommer så langt møter vi Freddy Funko, hvis fabrikk er under angrep av den onde Eddy Funko som er ute etter førstnevntes krone. Etter en kamp mellom de to begynner kampanjen der du må gjenopprette Freddys nå ødelagte krone. Dette er grunnpremisset, men jeg synes det fungerer veldig bra fordi historien åpenbart er skapt med glimt i øyet og som en unnskyldning for å dra på eventyr i elskede verdener med like elskede figurer.

Banene er sjelden designet på en tradisjonell måte, og dreier seg derfor ikke nødvendigvis om å komme seg fra punkt A til B, men om scenarier. I stedet er målet ditt å fullføre spesielle oppgaver, for eksempel å overleve Jurassic Park-kaoset eller hindre Skeletor i å ta over Castle Grayskull. Banene er fulle av gjenstander som skal låses opp og samles inn, og det kryr av fiender. I tillegg må du samle Vinyl, valuta som du kan bruke til å kjøpe oppgraderinger, flere liv og bonusgjenstander.

Så langt så bra, og det er mye jeg liker med Funko Fusion, ikke minst Cameo Levels og Cameo Quests som tilbyr små doser fanservice for å berike Funko Pop-følelsen av at dette virkelig er en fruktsalat av alle merker. Det eneste problemet er at det ikke er særlig morsomt å spille.

Følelsen av finpuss mangler, og det er ofte litt uklart hva du egentlig skal gjøre videre. Jeg fullfører ofte delmål og får et nytt oppdrag uten at jeg egentlig vet hvorfor, og noen ganger løper jeg bare rundt i en liten evighet og prøver å finne ut hva jeg skal gjøre for å utløse fortsettelsen. Alt mens en endeløs mengde fiender spawner på tilsynelatende tilfeldige steder og skyter på meg uten at jeg en gang har sjansen til å se dem.

Kontrolleren vibrerer nesten ustanselig mens skuddene avfyres, og de som ønsker å kunne unnvike og skli unna uten å bli truffet vil raskt innse i frustrasjon at dette rett og slett ikke er mulig. Spillkontrollen er for klønete, og hvis du ikke ser fienden som nettopp spawnet i nakken din, ser du heller ikke skuddet i bakhodet ditt. For å helbrede må du drikke fra en plastflaske (som kan pantsettes for ekstra vinyl - en morsom touch), noe som gjøres ved å holde X-knappen nede, men å bli skutt avbryter animasjonen. Poenget er at du kan løpe rundt og prøve å gjenopplive deg selv uten å lykkes, noe som er uforlignelig frustrerende.

Hvis du dør blir du til et spøkelse og må betale penger for å bli gjenopplivet, men bare et visst antall ganger før du får Game Over-skjermen. Co-op mangler dessverre, selv om det er på vei, men å ha noen å spille med som kunne gjenopplive meg etter et dødsfall, eller dekke meg når jeg prøver å bruke liv, ville virkelig gjort underverker for spillet. Det hjelper heller ikke at det er plaget med flere tekniske feil som har ført til at jeg har måttet starte banene på nytt flere ganger.

Det er også fryktelig mye såkalt gating for å låse opp ting. Akkurat som i Lego-spillene kan du gå tilbake til allerede fullførte baner for å prøve å finne alt, og noen plastfigurer er rett og slett håpløse å få tak i (KFC-legenden Colonel Sanders er en av de største synderne). Hvis du vet at du elsket å låse opp alle Lego-figurene i Lego-spillene vil du like dette også, men for meg føles det som et ganske kjedelig design, og når det grunnleggende gameplayet ikke holder mål blir det mer et ork enn underholdning.

Alt i alt er det vanskelig å riste av seg følelsen av at Funko Fusion sannsynligvis er en betaversjon snarere enn et ferdig spill. Det er litt for løst satt sammen, uten det overordnede limet som gjør at det føles sammenhengende. Ingen av de ulike delene er spesielt gode fordi det mangler finpuss. Jeg løser problemer uten å vite hva jeg har gjort, bruker bonusgjenstander uten å vite hva de gjør, og mellomsekvenser aktiveres uten at jeg egentlig forstår hvorfor. Og når jeg først finner ut hva jeg skal gjøre, som å drepe et visst antall dyr, er det for det meste monotont kjedelig.

Høydepunktet på Funko Fusion er karakterene som er samlet her, fra Scott Pilgrim til Marty McFly og selveste Mega Man, ofte med skikkelig kul design og ofte velkjente musikksnutter som gir øyeblikkelige endorfinkick. Men det er ikke nok. Med mer tid i ovnen og spesielt co-op kunne dette ha klatret opp flere karakterpoeng, men for øyeblikket er det vanskelig å anbefale dette til noe annet enn erkefans av Funko Pop. Men selv for dem er spørsmålet om det ikke er bedre å bruke pengene på noen flere plastfigurer til samlingen i stedet.