Gex Trilogy

En figur ved navn Gex betyr nok ikke så mye for den yngre generasjonen spillere, ettersom det er 26 år siden det forrige eventyret med samme navn. På den annen side ville det ikke overraske meg om navnet er nytt for mange veteraner, siden gekkoen aldri oppnådde noen nevneverdig suksess.

Gex Geckoen startet sin karriere som maskotfigur for 3DO-konsollen. Da det raskt ble klart at 3DO ikke ville bli noen stor suksess, flyttet Gex raskt over til andre konsoller og PC-er på den tiden. Siden det fantes forskjellige maskotfigurer på alle plattformer på den tiden, var det vanskelig å skille seg ut fra mengden, og Gex ble etter hvert akterutseilt av sine eldre motstykker.

Nå, 30 år senere, er imidlertid det første Gex et fullt funksjonelt 2D-plattformspill. Gekkoen er ganske smidig å kontrollere, og banedesignet inneholder noen fine, nye ideer. Spillet er på ingen måte noen feiring av originalitet, men i tillegg til de andre gode sidene, ser det fortsatt ganske imponerende ut og høres ganske bra ut. Siden denne nye spillsamlingen også inkluderer gratis lagring, trenger du ikke lenger bekymre deg for det gammeldagse passordbaserte lagringssystemet.

Spillets utvikler, Crystal Dynamics, så et uutnyttet potensial i figuren, så da 3D-plattformspillene overtok feltet fra sine todimensjonale motstykker, ble Gex også flyttet til den tredje dimensjonen. Gex: Enter the Gecko Det ble utgitt i 1998, og var et helt greit spill for sin tid, selv om det fulgte ideen utviklet av collect-a-thons som Super Mario 64.

3D Gex inneholder altså et sentralt kart, i samme stil som mange andre spill, med dører til spillets ulike verdener. I disse verdenene samles det inn kontroller, som deretter brukes til å åpne låste dører på det sentrale kartet. Kjent tull og tøys. Dessverre har Gex' første tur til den tredje dimensjonen ikke vart særlig lenge. Spesielt kameraet er helt forferdelig og har hovedsakelig som mål å gjøre det vanskelig å spille. Nivåene er unødvendig øde og forvirrende, og spillets utseende har heller ikke tålt tidens tann særlig godt.

Med tanke på disse manglene er det faktisk overraskende hvor bra spillet som avslutter samlingen, Gex 3: Deep Cover Gecko, er. Kameraet har blitt mye bedre, og spesielt nivådesignet har blitt så mye bedre at jeg nesten fullførte spillet på én gang. Polygongrafikken fra slutten av forrige årtusen er selvfølgelig ikke lenger like vakker å se på som den var da, men spillet er fortsatt ganske tålelig, og fremfor alt kan du forstå alle hendelsene uten problemer. Den tredje Gex er lett det beste spillet i hele settet.

Hvorfor lyktes ikke Gex til slutt den gangen, selv om spesielt det første og tredje spillet fortsatt er gode å spille? Det er sikkert mange grunner, og den viktigste er nok overfloden av plattformspill, både når det gjelder maskotspill og 3D-plattformspill. En grunn kan også være spillseriens særegne humor, som absolutt ikke falt i smak hos alle. Gex er en skapning som siterer fra diverse filmer til det kjedsommelige, og i tillegg var spillmanusene tydelig rettet mot datidens tenåringsguttpublikum. Humoren er stedvis virkelig under standard, spesielt i tredje del.

Likevel er Gex en spillserie det er verdt å huske. På sitt vis oppsummerer de tre spillene på vakkert vis hele utviklingen av plattformspillsjangeren mot slutten av forrige årtusen. Først et maskotdrevet 2D-plattformspill som lykkelig beveger seg inn i den tredje dimensjonen, helt til neste spill forsiktig lærer av feilene. Mange andre spillfigurer opplevde en lignende utvikling og skjebne på den tiden, men det er tydelig merkbart i tilfellet Gex.

Gex Trilogy bringer spillene til moderne TV-er som de er, noe som betyr at samlingen ikke tilbyr grafiske forbedringer eller noe lignende. Det er noen få forskjellige filtre i menyene, men bortsett fra gratis lagring er det ingen andre forbedringer tilgjengelig. Hvis du har gode minner fra karakteren, eller hvis denne spillserien var noe som ikke fenget deg den gangen, er Gex Trilogy ikke noe dårlig kjøp.