Gladiator 2

Mange år etter at den modige gladiatoren Maximus fullførte sin hevn og døde i prosessen, har det ikke blitt mye bedre i Roma. Pinsevennen Lucius Verus er forsvunnet, stormannsgalskapen og maktbegjæret til Romas tyranniske tvillingkeisere kan bare mettes med blod, og tusenvis av unge soldater tvinges til å dra i krig for å fortsette å erobre riker. Senatet konspirerer med den elskede generalen Acacius (Pedro Pascal), og i mellomtiden entrer en mystisk barbar den politiske arenaen (Paul Mescal), en slavebundet gladiator ved navn Hanno som også tørster etter hevn, og som må se sin mørke fortid i øynene for å kunne endre Romas fremtid.

Oppfølgeren til en av Ridley Scotts aller beste filmer, noe jeg aldri kunne ha forestilt meg for 10 år siden, serverer alt du kan forvente av et blodig, historisk forankret epos. Her er det nok av ondskapsfulle drap, enorme slag, bloddryppende sandarenaer og brutale svik. Det burde være oppskriften på en følelsesladet filmopplevelse, men følelsene uteblir. I motsetning til Scotts eldre mesterverk sitter man kald og uberørt igjen i kinosalen, hvor ingenting klarer å rive i hjertestrengene. Man blir ofte minnet om originalen, der uforglemmelige scener er klippet inn for å minne seerne på hvor stor den filmen var.

Oppfølgeren er ikke dårlig i seg selv, faktisk er det en svært underholdende film. Etter en treg start som tar seg opp under en beleiring, blir filmen bedre når Denzel Washingtons gladiatorsponsor er godt og vel etablert, og til tross for tidlige bekymringer om at Washington ville "ringe den inn", er han faktisk oppfølgerens store trekkplaster. Han er filmens beste enkeltkarakter, og Pascals bitre krigsgeneral er heller ikke langt unna den æren.

Hvis det er blodsprutende gladiatorkamper du er ute etter som seer, vil denne filmen underholde kongelig, ettersom du føler deg som en romersk innbygger i publikum, som bare vil se hoder fly. Min favorittsekvens involverer for eksempel en gjeng rabiate bavianer som tatt rett ut av en skrekkfilm, og den blir spesielt, og herlig, brutal mot filmens tredje akt. Men så snart gladiatorlekene er over, er det ofte også slutt på moroa, for da følger flere repeterende scener der karakterene går bak ryggen på hverandre. Følelsesmessig går filmen på tomgang, og Scott synes merkelig nok å legge altfor lite innsats i karakterenes følelsesverdener, der det meste bare faller flatt.

Manuset er stramt, og jeg liker faktisk handlingen, men mysterieelementet i filmen gjør plottet mer sprikende enn spennende. Det hjelper heller ikke at filmseriens nye hovedperson er så trist. Mescal ser mest lei ut når hans kjære blir tatt fra ham, og mangler fullstendig karisma når han inntar en lederrolle i slavetunnelene. Det er vanskelig å matche Russell Crowes fantastiske prestasjon, men der karakterene ser et slags "sinne" i hovedpersonens øyne, ser jeg mer en irritasjon over å ha mistet favorittsandalen i gladiatorarenaen.

Det er vel ikke til å unngå å bli litt skuffet, selv om jeg egentlig ikke hadde forventet meg noe stort av denne oppfølgeren. Gladiator II er et underholdende romersk epos som nok kunne ha fungert bedre som en mer frittstående actionfilm, for som oppfølger er den dessverre så uheldig å måtte konkurrere med den mektige originalen. Det er en helt grei film i sin egen rett som har masse hjerne, men mindre hjerte. Når Scott bestemmer seg for å gjenbruke den hjerteskjærende musikken fra originalen i filmens sluttscene, føles det mer som å sette et plaster på et skuddsår i et forsøk på å lappe sammen filmens ustemte følelsesmessige tråder, og ikke som en verdig oppfølger til en av de mest spektakulære Hollywood-filmene på 2000-tallet.