God of War: Sons of Sparta

Hva gjør man når man har som uttalt mål å utvikle og utvide porteføljens største IP-er slik at de når ut til stadig flere forbrukere, men ikke har de interne ressursene til å faktisk gjøre det fordi spill tar så forbannet lang tid og en TV-serie eller film ikke kan gjøre det alene? Sony må ha grublet litt på det spørsmålet i det siste, og med forrige ukes skyggedropping av God of War: Sons of Sparta fikk vi noen flere setninger lagt til svaret som startet med Lego Horizon Adventures: Man outsourcer til - og samarbeider med - mindre studioer. Og akkurat som Lego Horizon Adventures viser God of War: Sons of Sparta at det er vanskelig å matche kvalitetsnivået på hovedspillene. For selv om Mega Cat Studios' spill (med litt hjelp fra Sony Santa Monicas narrative team) er et sympatisk prosjekt med flere gode kvaliteter, er vi langt unna de generasjonsdefinerende spillene som God of War-serien ofte har bydd på. Helheten blir aldri større enn summen av delene, for ingen av dem utmerker seg, men er i stedet enten ordinære eller ujevne, og resultatet er at God of War: Sons of Sparta verken kan anbefales seriøst som et God of War-spill eller som et Metroidvania-spill. En sjanger som spillet for øvrig holder seg ærbødig til.

Historien er et godt eksempel på ujevnheten. For første gang siden 2013 er vi tilbake i Hellas. Ikke bare det, men tiden er skrudd helt tilbake til Kratos' tenåringsår, der han som ung, ambisiøs spartaner i selskap med broren Deimos begir seg utenfor bymurene for å lete etter deres mer famlende medborger Vasilis. Det starter tregt og lider av svakt stemmeskuespill (i hvert fall i dubben vi spilte), noe som åpenbart er en konsekvens av at voksne portretterer tenårings-Kratos og tween-Deimos. Men sakte og sikkert finner historien fotfeste etter hvert som handlingen utfolder seg og Kratos og Deimos utvikler seg som karakterer. Det virker fortsatt som en klar distraksjon fra den overordnede God of War-mytologien, men ikke uinteressant.

Et annet eksempel er kampsystemet. Det er mange gode ideer i spillet, men de skuffes av at det i bunn og grunn ikke er morsomt nok å banke opp fiender, som også har en tendens til å sone ut til tider, noe som ikke hjelper på dynamikken i kampene. En av de gode ideene er oppgraderingssystemet, som ser ut til å være en enklere versjon av Ragnaröks, slik at du kan modifisere spydet og skjoldet ditt for å endre standardkombinasjonen din eller gi deg et nytt spesialangrep. Mega Cat Studios har klokelig nok valgt å begrense antall materialer og hvor ofte du finner dem, noe som er godt balansert slik at det å oppgradere spydspissen eller beltet ditt faktisk føles som en begivenhet. Sammen med ferdighetstreet og evnene du kontinuerlig tilegner deg i ekte Metroidvania-stil, sørger dette for at kamptilnærmingen din utvikler seg langt inn i spillet. Dette er flott, spesielt siden det ikke ville ha føltes så kjedelig å banke opp det klassiske galleriet av kykloper, satyrer, skorpioner og alt annet som befolker antikkens Hellas. Du kjenner rett og slett ikke at slagene treffer fiendene fordi animasjonene mangler og lyden ikke gir den nødvendige tilbakemeldingen. En stor skuffelse, med tanke på at visceral kamp alltid har vært et kjennetegn ved serien.

Andre elementer er mer på gjennomsnittssiden. Dette gjelder for eksempel grafikken, som byr på vakker og ganske pittoresk pikselkunst med mye dybde i bildene. Men standarden er høy, og selv om det er fint å se på, fremstår det som en discountversjon av det på alle måter overlegne Blasphemous 2. Det hadde kledd God of War: Sons of Sparta å presentere en hardere og skitnere verden, for det er noe merkelig ufarlig og renskuret over Laconia som ikke helt passer med seriens historie. Jeg kan også peke på kartdesignet, som stort sett er klassisk Metroidvania uten for mange dikkedarer, eller evnene du kontinuerlig får tildelt av gudene, som for det første ligner litt for mye på hverandre og ikke endrer måten du utforsker verden på i tilstrekkelig grad. Et unntak er gaven fra Nike, som selvfølgelig er et par sko som gir deg tilgang til lengdehopp og det klassiske dobbelthoppet. Spesielt førstnevnte er morsomt å utføre med sine krav til tilløp og timing.

Men til tross for unntakene fortsetter mønsteret. God of War: Sons of Sparta faller aldri flatt, men det blir heller aldri en virkelig spennende opplevelse, noe som er skuffende når vi har å gjøre med et nytt spill i en av Sonys beste serier. Det er faktisk det første frittstående spillet i serien siden Ragnarök fra 2022. God of War har alltid vært en fanebærer for PlayStation, så selv om vi har å gjøre med et sideprosjekt, kan vi forvente mer. Og det er noe flatt og desidert lite filmatisk ved Sons of Sparta som føles i utakt med den ellers skarpe og, ja, filmatiske standarden som særlig de siste spillene har satt: Den uhøytidelige måten du tilegner deg nye evner på, den brå overgangen fra spill til mellomsekvenser, og den uskarpe redigeringen når du reiser mellom gudenes templer. Kort sagt, det mangler finpuss og god gammeldags stil.

Ja, det er skuffende, og som sagt, den skuffelsen har mye å gjøre med arven som skal holdes i hevd. For når du møter Sons of Sparta på dens egne premisser, er det også ting å elske.

Jeg har allerede rost progresjonen, som gir deg et insentiv til å lete etter oppgraderinger som kan styrke tenåringen Kratos. Jeg liker også måten Mega Cat Studios inkorporerer små gåter, først og fremst av navigasjonsmessig art, som gir deg tilgang til å forbedre Kratos. Det kan være en liten plattformsekvens eller et puslespill som ikke krever en stor omvei, men som gir en rimelig belønning. Denne typen distraksjoner er arketypisk for God of War, og her fanger Mega Cat Studios virkelig essensen av serien.

Og kanskje enda viktigere, spesielt med tanke på involveringen av Santa Monicas fortellerteam, fanger historien, i mindre skala, mange av de mellommenneskelige konfliktene - som gjorde God of War 2018 og Ragnarök (så vel som Valhalla) så engasjerende - virkelig godt. Kratos' ambisjoner, som gjør ham ensporet og vanskelig, blir avdekket i en mer jordnær fortelling, og flere lag blir subtilt lagt til i forholdet hans til både broren Deimos og gudene på Olympen. Og det er herlig å høre TC Carson som Kratos igjen - selv om hans rolle som forteller er begrenset.

Det endrer imidlertid ikke det faktum at God of War: Sons of Sparta er en underveldende opplevelse. Jeg hadde forventet meg mer solid håndverk og mye mer teft av den første spinoffen siden 2010. Men Mega Cat Studios, Barlog og Santa Monica bør ikke miste motet, for ideen er god nok. Jeg hadde bare forventet mer av utførelsen. Så la meg avslutte med mitt favorittsitat fra det langt overlegne God of War Ragnarök, uttalt av en fremtidig Kratos i Sons of Sparta: Ikke vær lei deg, vær bedre!