Gode Gamlereactor: Kirby's Dream Land 1 & 2

Gode Gamlereactor er artikkelserien vår om retrospill. Noen ganger går vi tilbake til gamle klassikere fra barndommen, mens andre ganger skriver vi om gamle spill vi tester for første gang.

Forrige gang lekte Ingar fotojournalist i Ubisoft-klassikeren Beyond Good & Evil. Denne gangen har han tatt med Analogue Pocket på ferietur for å spille Kirby's Dream Land 1 & 2.

Sommeren er på hell, og for de fleste av oss byr årstiden ofte på et litt roligere tempo, reising og/eller muligheten til å ta på seg prosjekter man ellers ikke får tid til. Imponerende nok har jeg klart å klemme alle disse tre punktene inn i én og samme aktivitet i løpet av den regntunge norske sommeren, og på toppen av det hele klarte jeg å gjøre det hele til en nostalgisk opplevelse også.

I en barndom som nå er flere år siden enn jeg liker å innrømme, besto store deler av feriene i kjent norsk stil å sitte i en bil pakket full av alskens dill og dall som foreldrene tenkte vi kanskje fikk bruk for de kommende dagene (det skal riktignok sies at med tanke på sommerværet vi har i dette landet er det lurt å stille forberedt med alt fra badetøy til boblejakke). Slike bilferier har sin sjarm og lar deg få se mange nye og fine steder, men etter noen timer i baksetet ble det fort nokså kjedelig. Redningen kom i form av det fantastiske redskapet fra Nintendo-ingeniør Gunpei Yokoi som har reddet alt fra små barn til slitne forretningsmenn fra å dø av kjedsomhet. Game Boy var den første tingen jeg alltid pakket for slike turer, og ved hjelp av Mario, Link og Pikachu spilte det ingen rolle om vi bommet på en ferje eller havnet bak tallblinde tyske bobilturister som halverte hastigheten i forhold til fartsgrensen.

Spol frem til nåtiden, og brått har jeg blitt en gammel mann som mumler noe om at "ungdommen nå til dags ikke aner hvor godt de har det." Mobiltelefoner med datakraft som overgår tusen Game Boy-er, trådløse hodetelefoner og flere underholdningstjenester enn jeg klarer å holde tritt med sørger for at det ikke akkurat mangler muligheter for den som er på reise, enten det er i baksetet av en Tesla på lange bilturer eller om bord i charterflyet til Syden (dette eksotiske reisemålet som er så eksklusivt at jeg fortsatt ikke klarer å finne det på et verdenskart). Om en mobiltelefon ikke er nok kan man alltids supplere med en Switch eller SteamDeck. Mulighetene er mange og godt er det, men en liten del av meg ser av og til med et nostalgisk tilbakeblikk på Game Boy-opplevelsene i baksetet langs snirklete vestlandsveier. Kanskje er dette en av grunnene til at jeg denne sommeren har kost meg med å gå tilbake til Kirby's Dream Land og Kirby's Dream Land 2, to av de aller første spillene med Nintendos rosa maskot.

Hovedårsaken til denne plutselige trangen til å atter en gang spille gamle Game Boy-spill ligger i at formatet har blitt aktuelt for meg igjen på en helt ny måte det siste halvannet året. Jeg var heldig nok til å forhåndsbestille og sikre meg en Analogue Pocket for et par år tilbake, en herlig duppeditt som benytter field-programmable gate array (FPGA) til å emulere på et hardwarenivå, i motsetning til de fleste emuleringsløsninger som emulerer på et software-nivå. Fordelen med dette er ikke bare at emuleringen blir mye mer presis, men også at en kan benytte de originale spillene man allerede eier for å gjenoppleve klassiske spill på moderne premisser. Etter at Analogue Pocket landet på dørterskelen min har derfor klassiske håndholdt spill fått et nytt liv, og interessen for å utvide Game Boy-biblioteket har dermed bare blitt større.

Som barn eide jeg faktisk ingen Kirby-spill til Game Boy, og mine eventyr med den rosa puffballen var derfor prisgitt snille venner som lånte meg spillene med jevne mellomrom. Jeg har derfor gode barndomsminner fra spillene, men siden jeg aldri eide dem har også detaljene om spillene gått i glemmeboken. Da jeg fikk trang til å spille Kirby på nytt måtte jeg derfor gå til anskaffelse av spillene først, og løsningen ble å plukke med seg et fint eksemplar av hvert spill i en av de mange herlige retrosjappene i Tokyo da jeg besøkte Japan denne vinteren (jeg la kanskje igjen litt vel mye penger i disse butikkene, men noen må jo bidra litt ekstra for å løfte opp igjen den japanske økonomien etter pandemien). Ironisk nok ble Game Boy-emulering på Switch annonsert mens jeg var i Japan, men det er likevel noe eget med følelsen av å spille originalspillene på en konsoll med relativt lik formfaktor som det spillene var ment å spilles på.

Noe av det første som slo meg da jeg fyrte opp Kirby's Dream Land i sommer var hvor skarp grafikken er for et spill fra 1992. Game Boy var som de fleste vet ikke den skarpeste kniven i skuffen, og ser man på spill fra konsollens tidlige fase som Super Mario Land eller Castlevania: The Adventure (begge fra 1989) var det ikke avanserte greier man fikk servert. Funksjonelle, jo visst, men ikke spesielt imponerende når man i ettertid ser hva folk klarte å skape bare et par år senere. Kirby's Dream Land er sånn sett et prima eksempel på hva gode utviklere kan få til når de bare blir kjent med verktøyene de har å rutte med. Enda mer imponerende er det å tenke på at dette var det første spillet til Masahiro Sakurai, som i dag er best kjent for sitt arbeid med Super Smash Bros.-spillene (og det faktum at han bare ser yngre og yngre ut jo eldre han blir). Sakurai var bare 19 år da han begynte å jobbe for HAL Laboratory og skapte figuren Kirby, og tre år senere leder han arbeidet med Kirby's Dream Land i en alder av 22. Hadde jeg bare vært like effektiv da jeg var 22 år gammel...

Det er overraskende hvor mye av Kirbys DNA som er å finne allerede i det første spillet i serien. Den grafiske stilen, animasjonene, fiendebildet og ikke minst musikken er alle elementer som fortsatt er å finne i nyere Kirby-spill. Selv evnen til å spise fiender var på plass den gang, men med én vesentlig forskjell: Kirby kopierer ikke egenskapene til fiendene han spiser i Kirby's Dream Land. Denne evnen kom først i det neste spillet i serien, NES-klasikkeren Kirby's Adventure fra 1993, og å spille et Kirby-spill der rollefigurens mest karakteristiske trekk ikke er med føles nesten unaturlig. Jeg tok meg stadig i å trykke ned på D-paden mens jeg spilte i håp om at kopieringsevnen kanskje skulle kicke mirakuløst inn, men den gang ei.

Når dette kombineres med at det første Kirby-spillet er overraskende enkelt og kort og dermed kan gjennomføres på én time, føles dette mest som en artig kuriositet å plukke opp i dag. Det er lett å se kvalitetene ved spillet, men med kort varighet og ingen historie å skryte av er det vanskelig å se for seg at spillet ville blitt husket i dag om det ikke var for det som kom senere. Derfor ble det hakket mer festlig å fortsette reisen med Kirby's Dream Land 2 fra 1995, som er et mye sterkere spill på alle områder.

I Kirby's Dream Land 2 har kopieringsegenskapen kommet på plass, men spillet byr i tillegg på et stort utvalg av verdener og baner, tre søte følgesvenner som kan hjelpe Kirby på veien (hamsteret Rick, fisken Kine og ugla Coo) og en hemmelig sisteboss som kun kan låses opp ved å samle sju Rainbow Drops spredt utover de syv verdenene. Den grafiske stilen er lett å kjenne igjen, men animasjonene er hakket skarpere og ikke minst mer varierte takket være alle evnene Kirby nå kan bruke, som også har sine egne undervarianter ut ifra hvilken dyrevenn som hjelper. Å ha med seg riktig hjelper og evne er ofte avgjørende for å finne de mest skjulte hemmelighetene, og det skal derfor litt innsats til for å klare alt det spillet har å by på. Dette betyr at jeg fortsatt kunne pusle med spillet etter at ferien var ferdig, og å ta en liten økt med Kirby har vist seg å være perfekt tidtrøyte på T-banen på vei til jobb.

Mens det første Kirby-spillet nok gir meg mer nostalgisk glede enn en heseblesende opplevelse i dag, er Kirby's Dream Land 2 hakket bedre enn jeg husket. Samtidig har det noen begrensninger som ikke stemte helt overens med hvordan jeg så for meg at spillet var da jeg var yngre. Spillet kan være utfordrende mot slutten, men for det meste er det et nokså enkelt plattformspill. Dessuten innbilte jeg meg at musikken i spillet var mer variert, men den er mer begrenset enn forventet. Heldigvis byr Kirby-spillene alltid på god og koselig musikk, og Kirby's Dream Land 2 er ikke noe unntak selv om den altså skorter på dette området. Om man vil gå tilbake til disse spillene i dag, for eksempel via emuleringstjenesten på Switch, tror jeg særlig det andre spillet vil by på mer moro enn du skulle tro.

I et siste nostalgisk blaff bestemte jeg meg for å avslutte sommerprosjektet med å gå tilbake til en så autentisk opplevelse som mulig. Dermed gikk jeg i retrosamlingen og hentet frem igjen den originale Game Boy-en som fulgte meg på alle bilferiene i barndomsårene. Overgangen fra den forbedrede og ikke minst opplyste Analogue Pocket-skjermen til den gamle Game Boy-en fikk nostalgien etter de snirklete vestlandsveiene til å krympe betraktelig. Nostalgi kan nemlig få deg til å glemme noen vesentlige detaljer, som for eksempel hvor vanskelig det egentlig er å få godt nok lys til å se hva som faktisk foregår på en Game Boy-skjerm (den slags kunne riktignok løses med å kjøpe en tredjeparts lampe man kunne feste oppå Game Boy-en, men hvem hadde vel råd til sånt da de var små?). Alt var altså ikke bare bedre før, men jeg tillater likevel å la de gode minnene om en ung og problemfri barndom med Game Boy-en i nevene få leve videre. Vi visste tross alt ikke bedre da vi var små, og det er vel nettopp på grunn av den uskylden at minnene ble så gode.