Gode Gamlereactor: The Legend of Zelda: Oracle of Ages/Oracle of Seasons

Gode Gamlereactor er artikkelserien vår om retrospill. Noen ganger går vi tilbake til gamle klassikere fra barndommen, mens andre ganger skriver vi om gamle spill vi tester for første gang.

Forrige gang var Ingar i galaksen langt, langt bort for et kjærkomment gjensyn med Star Wars: Knights of the Old Republic. Denne gangen står hele to spill på programmet i form av en Zelda-duo til Game Boy Color.

Analogue Pocket har virkelig fyrt opp interessen min for gamle Game Boy-spill igjen etter at jeg fikk den i posten jula 2021. Den lille duppeditten benytter såkalt FPGA-emulering, som enkelt sagt betyr at emuleringen foregår på hardware-nivå og ikke på software-nivå. Dette betyr ikke bare at konsollen unngår enhver form for juridiske gråsoner knyttet til selve emuleringsprosessen, det innebærer også at originale Game Boy-kassetter kan plugges i og spilles på farten. Akkurat som da jeg var barn på 90-tallet, med andre ord, bortsett fra at Analogue Pocket byr på en vesentlig bedre skjerm, muligheten for å lagre og laste filer fortløpende og en vesentlig bedre batterilevetid. Hvem trenger vel SteamDeck i 2024 når man kan game som om det var 1994?

Med Analogue Pocket som trofast reisefelle på vei til og fra jobb har jeg begynt å holde utkikk etter nye Game Boy-prosjekter jeg kan bryne meg på, og det skader heller ikke om dette samtidig innebærer at spillsamlingen blir større. Den muligheten dukket opp igjen i fjor høst, da retrogruppen jeg leder ble enige om at neste retroprosjekt skulle være duoen The Legend of Zelda: Oracle of Ages/Oracle of Seasons.

Helt siden jeg første gang prøvde The Legend of Zelda: Ocarina of Time hos en venn i nabolaget høsten 1998 har Zelda-serien hatt en sentral plass i spillhjertet mitt. Siden den gang har alle Zelda-spill blitt spilt både én og flere ganger, med unntak av to spill som ble lansert samtidig til Game Boy Color høsten 2001. Hvorfor jeg aldri gikk til innkjøp av The Legend of Zelda: Oracle of Seasons og/eller The Legend of Zelda: Oracle of Ages den gang er ikke godt å si, men det at jeg gikk på ungdomsskolen og måtte finansiere egne spillkjøp med en relativt marginal ukelønn kan være noe av forklaringen. At spillene ble gitt ut etter inntoget til Game Boy Advance hadde nok også sitt å si, og det å skulle gå til innkjøp av to Zelda-spill som virket å «herme» etter Pokémons forretningsmodell fristet liksom ikke den gang. Det er selvfølgelig synd, for på Game Boy-markedet i dag er dette to spill som er nokså ettertraktede og dermed koster en del på bruktmarkedet (og eier du Limited Edition som bare ble utgitt i 500 eksemplar kan du be om et halvt statsbudsjett og kjøperens førstefødte hvis du ønsker å selge den).

Heldigvis behøver ikke du å reise til Retromessa i Sandefjord slik jeg gjorde for å plukke opp noen eksemplarer av originalspillene (selv om jeg anbefaler en tur til selve messa), ettersom Nintendo har gjort begge Oracle-spillene tilgjengelige på Switch Online-tjenesten. Siden spillene kom ut på Game Boy Color trenger du ikke engang den utvidede online-tjenesten for å kunne plukke opp spillene, kun grunnpakken. Dersom disse to spillene skulle være et hull i Zelda-kunnskapene dine, ligger dermed mye til rette i dag for å gjøre noe med det.

Oracle of Seasons og Oracle of Ages begynner nesten likt, men spillene har hver sin historie og gimmick som skiller dem fra hverandre. Begge spillene åpner med at Link rir til et slott hvor Triforce-kraften dveler, hvor han blir zappet av sted til et annet rike. I Oracle of Seasons havner han i Holodrum hvor Din er orakelet for årstider, og når hun blir kidnappet av den onde generalen Onox og årstidene havner i komplett kaos må Link lære seg å mestre en magisk stav som gjør det mulig å veksle mellom vår, sommer, høst og vinter. Denne reisen tar ham med til mange spennende steder, deriblant det underjordiske Subrosia-riket hvor det å bade i lava regnes som en avslappende rekreasjonsøvelse. I Oracle of Ages går derimot turen til Labrynna. Her har trollkvinnen Veran besatt tidsorakelet Nayru for å bruke kreftene hennes til å forandre fortiden. Ved hjelp av en harpe får Link muligheten til å reise mellom fortid og fremtid, og denne reisen tar ham med fra de høyeste fjelltopper til Zora-kongeriket under havet.

Den grafiske stilen i spillet er bygget direkte på den Nintendo selv introduserte oss for med The Legend of Zelda: Link's Awakening i 1993. Dette er en Game Boy-stil det er lett å like med sine velanimerte figurer og lekne omgivelser, og i Oracle-spillene bringes den også godt til live med farger. Her er det ekstra stilig å se animasjonene i åpnings- og sluttsekvensene av spillene, som byr på svært pene 8-bitsanimasjoner. Capcom tukler lite med den velkjente arven, og det er morsomt å se hvordan de bygger videre på den ved for eksempel å introdusere oss for 8-bitstolkninger av både Goron- og Zora-folket eller kjente rollefigurer fra Ocarina of Time og Majora's Mask. Dessuten byr spillene på flere nye og minneverdige rollefigurer, blant annet tre dyr som hjelper Link på veien. Kenguruen Ricky er nok best kjent med de karakteristiske boksehanskene sine, men man skal neimen ikke kimse av Dimitri av den dinosaurlignende Dodongo-rasen eller vingebjørnen Moosh heller.

Resultatet er to visuelt flotte Zelda-spill, i hvert fall for et retro-hue som meg, men jeg ble spesielt imponert over hvor godt spillet tok seg ut på den klare og skarpe IPS-skjermen til Analogue Pocket. Her bringes fargene til live med varme og deilige fargetoner, noe som gjør at spillene faktisk ser skarpere ut enn i Switch Online-emulatoren, selv på en Switch OLED. Spørsmålet meldte seg umiddelbart: Er det Analogues skjerm som er god, eller sier dette mer om manglende kvalitet på Nintendos egen emuleringstjeneste? Jeg mistenker det siste, for det er ikke mange år siden Nintendo fikk tyn for den labre emuleringskvaliteten til Nintendo 64-spillene de la ut på tjenesten sin. Her har det også vært en fordel at vi har vært flere som har spilt spillene i høst, og jeg har jevnlig fått noen bilder fra en venn som har postet bilder fra Switch-versjonen hvor fargene er duse og grafikken til tider rett og slett glitcher. At Nintendo ikke er i stand til å forvalte arven sin på en bedre måte er rett og slett ikke godt nok, og når dette er resultatet man får via en offisiell tjeneste kan man nesten ikke bebreide folk for å ty til mer lyssky emuleringsmetoder.

Oracle-spillene skiller seg ut i den store Zelda-kanon på flere måter. Dette var første gang Nintendo overlot Zelda-serien til et annet studio, hvor Capcom fikk lov å prøve seg (strengt tatt gjorde de det også på 90-tallet, men Phillips CD-i-spillene er noen Cronenberg-monstre som var så forferdelige at de burde tas med i bakgården, skytes og deretter slettes fra vår kollektive hukommelse). Dette var også noen av de aller første spillene regissert av Hidemaro Fujibayashi, en mann som gikk fra Capcom til Nintendo i 2005 og siden har ledet utviklingen av Zelda-spill som Skyward Sword, Breath of the Wild og Tears of the Kingdom.

De to Oracle-spillene ble i tillegg lansert samme dag, med hver sitt tema og hver sin farge på boksen. At dette gir assosiasjoner til en viss serie om noen monstre er forståelig, og Oracle-spillene har også noen mekanikker som gjør man aner at Capcom hentet litt inspirasjon fra Pokémon. Hvert spill har en selvstendig historie som kan fullføres hver for seg, men for å åpne den egentlige slutten må man spille begge spillene og utveksle informasjon mellom de to kassettene, enten ved hjelp av Link Cable eller gjennom en passordløsning. Denne informasjonsutvekslingen gjør også at visse deler av hvert spill forandrer seg, som at noen objekter kan flytte på seg eller at enkelte rollefigurer oppfører seg litt annerledes. På toppen av dette kan Link samle på ringer i begge spillene, og for å få låst opp noen av de beste og/eller mest sjeldne ringene må spilleren både utveksle informasjon mellom de to kassettene og spille flere ganger. Ikke rart at man solgte egne guidebøker til spill på den tiden, for å finne ut av den slags på egen hånd er på grensen til det umulige!

Samtidig er det moro å se hvor eksperimentelle Capcom våget å være med maskinvare som både var over ti år gammel og på vei ut av markedet. Konseptet med å få to spill til å «snakke sammen» på den måten føles langt mer kreativ og omfattende i Oracle-spillene enn det Pokémon hadde gjort på den tiden, selv om Pokémon helt klart kom seirende ut når det gjaldt brukervennlighet og et mer lettfattelig konsept. Hadde dette blitt gjort i dagens marked, hvor trådløs datautveksling er dagligdags, ville nok ingen lettet på et øyelokk, men for 2001 føles det som at Capcom virkelig turte å tenke utenfor boksen.

En av hovedinnvendingene jeg har hørt mot både Breath of the Wild og Tears of the Kingdom er at folk savner den eldre Zelda-formelen med mer lineær progresjon og klassiske templer og grotter å utforske. Jeg kan ikke nødvendigvis si meg helt enig ettersom jeg elsker endringene Nintendo har gjort med formelen i både The Legend of Zelda: A Link Between Worlds og de to nyeste titlene til Switch, men jeg kan samtidig forstå dem, og vil i så fall anbefale folk å sjekke ut Oracle-spillene. Det er noe forfriskende med å gå tilbake til to gamle Zelda-spill som er bygget opp rundt en formel som balanserer åpen utforsking, lineær progresjon og gåteløsning på den måten serien er så kjent for. Capcom har utnyttet fargeskjermen i Game Boy Color til å lage flere fargeorienterte gåter, og leker seg med kreative våpen som en frø-skyter og noen magnetiske hansker som jeg mistenker har vært en inspirasjonskilde for Fujibayashi da magnetisme og Ultrahand ble lagt til i de to nyeste spillene i serien.

Samtidig er det også her jeg merker best at dette er Capcoms første befaring med Zelda-serien, for her mangler den siste og absolutt essensielle Nintendo-finpussen som normalt hever disse spillene til toppnivå. Flere ting knyttet til gåteløsning og progresjon i Oracle-spillene er såpass kryptiske at du skal være temmelig kreativ og flink til å se mønstre som spillene ikke er spesielt gode på å formidle. Tenke utenfor boksen er greit nok det, men det hadde vært fint om man faktisk fikk se boksen man skal tenke utenfor en gang iblant også. De kryptiske oppgavene dukker spesielt opp i Oracle of Ages, som er mer orientert mot gåteløsning enn sitt kamporienterte motstykke Oracle of Seasons. Om de vage hintene og diffuse gåtene var en bevisst strategi fra Capcom for å selge flere guidebøker, synes jeg det var litt råttent gjort mot stakkarer med dårlig spilløkonomi. Heldigvis tok selskapet lærdom da de senere lagde The Legend of Zelda: The Minish Cap, et spill med vesentlig bedre gåteløsning som ikke har mistet noe av den kreative gnisten vi ser i Oracle-spillene.

Fra et retroentusiastisk perspektiv har det vært moro å endelig krysse av Oracle-spillene fra lista. Å spille dem på farten er absolutt moro når man har godt verktøy for hånden, og det er synd å se at Nintendos egen emulering av spillene ikke yter spillene rettferdighet. Om man savner Zelda-spill av den gamle sorten er dette to spill som kan være verdt å sjekke ut, ikke minst fordi dette er to Zelda-spill mange fans ennå ikke har spilt (som jeg selv har vært et godt eksempel på). At den grafiske stilen er gammel tror jeg mange både vil tåle og for så vidt like, spesielt hvis de har en historie med Link's Awakening, og hvis dette gir mersmak vil jeg anbefale deg å holde utkikk med det kommende indie-spillet Mina the Hollower (som virker å blande Game Boy-Zeldas grafiske stil med Castlevania-tematikk). Samtidig vet jeg ikke om jeg kan anbefale Oracle-spillene til hvem som helst. Til det mangler spillene den siste Nintendo-finpussen som gjør at de enkelte ganger kan fremstå unødvendig kryptiske og kompliserte, spesielt Oracle of Ages. Om du derimot synes nyere Zelda-spill er for lette er det bare å kjøre på.