Norsk
Gamereactor
artikler
Warhammer 40,000: Space Marine

Gode Gamlereactor: Warhammer 40,000: Space Marine

I september lanseres Warhammer 40,000: Space Marine II. Dette har gjort Ingar nysgjerrig på å sjekke ut forgjengeren fra 2011.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Det kommer kanskje ikke som en overraskelse, men jeg står med begge føttene godt plantet innenfor den sosiale kategorien «nerd.» Jeg har en interesse for det aller meste som kan stemples som nerdete, enten det er fantasy, science fiction, film, spill, musikk, rollespill, litteratur, historie, naturvitenskap, filosofi ... ja, listen kan gjøres lang. Det betyr ikke at jeg har like store kunnskaper om alle interessefeltene, men nysgjerrigheten etter å følge med og lære mer er i det minste på plass.

I denne lange lista er det likevel ett varemerke som aldri har pirret fascinasjonen min nok til at jeg har viet det noe særlig oppmerksomhet: Warhammer. Joda, jeg har hengt sammen med folk som synes det er kjempestas å dra på diverse butikker for å handle inn miniatyrmodeller som de senere maler og setter opp på selvlagde spillebrett, men selv har jeg aldri brukt tid på verken den originale fantasy-varianten eller Warhammer 40,000. Skjønner jeg hvorfor folk synes dette er moro? Helt klart, men for meg har verken tiden eller interessen vært på plass.

I det siste har dette likevel endret seg. Riktignok er det et stykke igjen før jeg begynner med miniatyrfigurer (det er jeg ikke handy nok til å begynne med), men jeg har forstått at verdensbyggingen og settingen har noe for seg. Her er det særlig science fiction-settingen i Warhammer 40,000 som pirrer nysgjerrigheten min. Serien er imidlertid svær, så da oppstår naturligvis spørsmålet «Hvor begynner jeg?». Etter å ha plukket opp et par tips på internett og konferert med en venn kom jeg frem til at spillet Warhammer 40,000: Space Marine - lansert til PlayStation 3, Xbox 360 og PC i 2011 - er en god frittstående historie man kan hoppe rett inn. Med tanke på at oppfølgeren lanseres i september virket dette som et perfekt spill å gå løs på i de rolige ukene på starten av året.

Warhammer 40,000: Space Marine
Kaptein Titus hjelper deg inn i Warhammer: 40,000-universet.
Dette er en annonse:

Ordene «hoppe inn» passer godt om Warhammer 40,000: Space Marine, for det er nettopp et hopp fra romskip til romskip spillet åpner med. Her kastes vi rett inn i rollen som ultramarinekapteinen Titus (spilt av Mark Strong), som sammen med to andre ultramarines hopper fra skipet sitt rett ned i en orkeinvasjon av våpenindustriplaneten Graia (en såkalt Forge World). Ettersom en total utslettelse av planeten er utelukket på grunn av våpenproduksjonens strategiske betydning for Imperium, blir Titus og hans to følgesvenner sendt inn for å støtte de lokale forsvarsstyrkene og slå tilbake de overveldende hordene av orker. Umulig? Ikke for en ultramarine!

For en som har null peiling på seriens terminologi og setting føles det overraskende lett å henge med i svingene. Greit nok, jeg forstår ikke nødvendigvis alle detaljene eller referansene og går sikkert glipp av en hel del snacks, men de grove trekkene som skisseres males med såpass tydelig pensel at jeg klarer fint å holde tritt. Jeg skjønner at jeg kastes inn i en galakse der det er konstant krig mellom menneskene på den ene siden og orkene på den andre (samt noen andre krefter her og der), at Warp og Chaos er sterke krefter man helst burde styre unna, at Imperium er et brutalt regime som anser enkeltmennesker som tannhjul i maskineriet snarere enn undersåtter verdt å beskytte og at religiøse tekster som Codex Astartes veileder alt fra vanlige fotsoldater til inkvisitorer til å følge maskingudenes vilje. Spillet gjør en god jobb med å la selv nybegynnere henge med på historien, og etter de rundt syv timene det tar å komme seg gjennom handlingen kjenner jeg at jeg har tatt et skritt inn i en setting jeg gjerne vil vite mer om.

Warhammer 40,000: Space Marine
Orker og mennesker er ikke venner denne gangen heller i Warhammer 40,000: Space Marine

Det må samtidig understrekes at hovedgrunnen til at historien er såpass lett å følge med på, er fordi den ikke akkurat er spesielt dyp. Hovedformålet med spillet er tross alt ikke å fortelle en sjokkerende og gripende fortelling, men å sette deg i rollen som et muskuløst beist som ene og alene kan slå tilbake horde etter horde med fiendtlige grønne rom-troll. Dette målet oppfyller spillet i aller høyeste grad, særlig med tanke på produksjonsnivå og budsjett.

Dette er en annonse:

Som kaptein Titus begynner du med et enkelt skytevåpen og en stor kniv som kan hakke løs på fiender i ørske slik at han får helse tilbake, ikke helt ulikt de moderne Doom-spillene. Det tar likevel ikke lang tid før du får tillatelse fra Imperium til å håndtere stadig større redskaper, og snart regner du død og ødeleggelse over bølgene med fiender som skyller inn for å knuse alle mennesker de kommer over. Ingenting kan stå imot laserrifler, maskingevær eller motorsagsverd som krøster grønne beist i to så blodspruten skvetter til alle kanter. Warhammer 40,000: Space Marine er et spill som vet at det er en B-film og elsker hvert minutt av det. Det mener jeg fullt og helt som et kompliment.

Inspirasjonen fra Gears of War er åpenbar, og utviklerne i Relic Entertainment fokuserte åpenbart på å benytte en formel som de visste ville fungere snarere enn å finne opp kruttet på nytt. Warhammer 40,000: Space Marine følger formelen for tredjepersons skytespill for sin tid ganske godt, samtidig som det også mangler muligheten for å ta dekning som Marcus Fenix og kompani ble så kjent for. Spillet krever at du søker ly ved å gå bak hindringer, uten at dette gir deg muligheten til å stille deg inntil hinderet og deretter titte frem for å fyre løs en salve eller to. I stedet bør du løpe og rulle fra skanse til skanse og pepre løs på alle fiendene du kan treffe underveis, gjerne kombinert med en takling som svimeslår fienden nok til at du kan kverke dem for å få tilbake skjold og helse. Dette er dermed ikke en direkte «cover shooter», men det er ikke en rendyrket «run and gun» heller.

Warhammer 40,000: Space MarineWarhammer 40,000: Space Marine
I Warhammer 40,000: Space Marine hopper du rett ned i intens action.

Det beste er at formelen fungerer utmerket godt om man bare er på jakt etter litt action hvor formålet først og fremst er å skyte på alt som ser ut som det rører på seg. I dagens spillmarket har terskelen for å satse på såkalte dobbel-A-spill blitt noe høyere, slik at det meste befinner seg enten i indie-sjiktet eller fremstår som kostbare og tidkrevende trippel-A-spill. Warhammer 40,000: Space Marine minner meg på at spill som befinner seg mellom disse ytterpunktene absolutt har livets rett og kan by på gode doser med underholdning, en påminnelse om også fjorårets overraskelse Robocop: Rogue City kunne by på. Ikke alle spill trenger å skyve grenser, by på revolusjonerende grafikk eller koke opp helt nye oppskrifter, og det er vel og bra, for Warhammer 40,000: Space Marine gjør ingen av delene. Noen ganger holder det med ganske enkelt at et spill har en tydelig visjon gjennomført av et team med pasjon.

Det punktet der spillet likevel overrasket meg mest er musikken. Jeg hadde ærlig talt ikke forventet et så tøft og velkomponert lydspor som det jeg får servert her, og følelsen av å være en vandrende enmannshær som kjemper på vegne av keiser og Imperium bygger betydelig opp takket være arbeidet til Cris Velasco og Sascha Dikiciyan. At førstnevnte har bidratt med musikk til spill og serier som God of War, Bloodborne, Overwatch og Mass Effect og at sistnevnte er bedre kjent under artistnavnet Sonic Mayhem, hjernen bak Quake II-musikken, forklarer naturligvis en hel del. Dette er kvalitetskomponister som ikke har fått halvparten så mye skryt for sin karriere som de fortjener, og musikken i dette spillet er nok et bevis på deres talent.

Warhammer 40,000: Space MarineWarhammer 40,000: Space Marine
Inspirasjonen fra spill som Halo og God of War er tydelig i Warhammer 40,000: Space Marine

Når hordene av orker og annet utyske er bekjempet og spillet over, hvilke ønsker sitter jeg igjen med for oppfølgeren? Først og fremst er jeg blitt enda mer gira på å spille Warhammer 40,000: Space Marine II når det etter planen lanseres i september. Jeg forventer en fortsettelse på historien og et enda dypere dykk ned i den brutale galaksen vi besøker, illustrert med flere gullkorn av samme kaliber som «Serve the Emeror today; tomorrow you may be dead» og «If a job is worth doing, it is worth dying for.» Jeg håper arvtakeren etter Mark Strong kan levere en presentasjon av kaptein Titus som er like røff, tøff og overbevisende som forgjengeren. Apropos stemmeskuespill håper jeg også at oppfølgeren byr på mer variasjon når det kommer til fiendene, både med tanke på utseende, klasser og at vi ikke bare får de samme to orkestemmene som roper «Space Marine» etter meg med en halvparodisk Tim Curry-imitasjon. Til slutt håper jeg også på en litt hvassere presentasjon med enda større horder av fiender, men på dette punktet antyder de foreløpige presentasjonene at oppfølgeren vil levere - ingenting revolusjonerende, men absolutt noe som holder for formålet. Mest av alt håper jeg likevel på et spill som leverer et resultat man kan anse som godt nok, og som understreker at det fortsatt er rom for de mellomstore spillene i et stadig trangere spillmarked. Jeg tror både utviklere og vi som spillere trenger det og blir rikere av det.

Relaterte tekster

5
Warhammer 40,000: Space Marine

Warhammer 40,000: Space Marine

FORSPILL. Skrevet av Lasse Borg - GRDK

Det skal ikke spares på vold, blod, gørr og glede når Warhammer blir et tredjepersons skytespill. Vi har vært hos utvikleren og prøvespilt...



Loading next content