Greedfall 2: The Dying World - Verdenen du kjente snudd på hodet

Nesten fem år etter utgivelsen av Spiders' RPG-hit Greedfall, som introduserte spillere til en helt ny og oppslukende verden, er vi tilbake for oppfølgeren. Greedfall 2: The Dying World plasserer oss på den andre siden av mynten fra det første spillet. I Greedfall ankom vi et uerobret land som kolonisatorer, på jakt etter å skape vår egen formue og fred (eller krig) med de innfødte innbyggerne.

I oppfølgeren er rollene byttet om. Vi spiller som en Doneigad, eller vismann for de innfødte, en person som er pålitelig som samfunnsleder og beskytter av alle naturlige ting. Vi har noen forbindelser med utlendingene, ettersom vi kan snakke deres språk, men ellers er vi helt og holdent på de innfødtes side, noe som er en interessant perspektivendring. Greedfall 2: The Dying World fungerer heller ikke som en prequel eller oppfølger når det gjelder fortellingen, ettersom det i stedet løper parallelt med hendelsene i det første spillet. Vi fikk ikke se effekten av det i løpet av de to timene vi hadde med spillet, men vi håper å se et eller annet punkt der stiene kan kollidere lenger frem.

Faktisk fikk vi ikke engang offisielt bli en Doneigad i løpet av spilletiden vår. I starten av spillet er du akkurat i ferd med å bli en av disse formidable vismennene når du får et par viktige oppgaver for å bevise din verdi. Disse oppgavene gir oss god anledning til å se på det nye kampsystemet og utforske de forgrenede oppdragslinjene.

Kampene i Greedfall 2: The Dying World er helt annerledes enn i Greedfall, og dette skyldes i stor grad at det er lagt til en taktisk pause. Som i Dragon Age: Inquisition kan du når som helst stoppe kampene for å se deg rundt og gi deg og gruppemedlemmene dine ordrer, enten det er å drikke en drikk, bevege deg bort eller bruke en av evnene deres. Kampene går langsommere enn du kanskje forventer, og det tok meg en stund å venne meg til det, men etter en stund begynte det å klikke, og jeg ble vant til hvilke evner jeg skulle lede med, hvilke jeg skulle spamme midt i kampene, og hvor jeg skulle plassere karene mine for maksimal effektivitet.

Jeg fikk ikke så mye tid til å rote rundt med det, men det ser ut til at det kommer til å være mye variasjon i dette spillet. Helt fra starten av kan du virkelig spille som hvem du vil. Jeg så på den vanlige krigeren, bueskytteren, og tenkte at det var på tide å krydre ting, så jeg valgte et par magiske armbånd som skjøt gift på fiendene mine.

Mens giftmannen min løp rundt og prøvde å fullføre oppdragene sine i Doneigad, ble jeg imponert over dybden i oppdragene jeg hadde foran meg, og hvordan spillet lot meg takle problemene mine slik jeg ønsket. Som en del av et oppdrag fikk jeg i oppgave å gå inn i en gruve som kolonisatorene hadde satt opp, for å se om de forgiftet elven vår. Jeg kunne ikke komme gjennom hovedporten uten en anbefaling fra noen som jobbet i gruvene, noe som viste seg å være spesielt vanskelig siden jeg måtte drepe de eneste gruvearbeiderne som jobbet utenfor, takket være en mislykket dialogsjekk. Etter å ha trodd at jeg ikke hadde flaks, fant jeg til slutt en passasje på siden av gruvearbeidernes leir, der jeg kunne snike meg inn til formannen og late som om jeg bare var en innfødt på jakt etter en jobb.

Samtidig vil jeg si at det du kan gjøre, ikke nødvendigvis slår benene vekk under deg. Før jeg snek meg inn, tenkte jeg at jeg kanskje kunne snakke med kapteinen i bosetningen i nærheten for å overtale gruvearbeiderne til å slippe meg gjennom. Jeg hadde tross alt nettopp løst en sak om en stjålet bok for ham. Men han hadde ingen ekstra dialog til meg da jeg henvendte meg til ham. Innenfor et oppdrag har du flere alternativer, men oppdragene ser ikke ut til å flette seg inn i hverandre slik de gjør i for eksempel Baldur's Gate IIIs første akt.

For øyeblikket planlegger Greedfall 2 å lanseres i Early Access denne sommeren. Jeg tror det er verdt å påpeke at bygningen vi spilte var veldig Early Access. Selv om verden så grei nok ut, var mange modeller av mennesker langt fra komplette, og de fleste NPC-er så ut som babyer som hadde blitt strukket til voksne proporsjoner. Det var visuelle feil og bugs som vi også la merke til, og generelt har spillet en veldig uferdig følelse. Det er på en måte poenget med Early Access, men det er likevel verdt å merke seg hvor uferdig dette spillet ser ut til å være akkurat nå.

Greedfall 2: The Dying World Så langt er det en blandet pose når det gjelder inntrykk. Når jeg først kom inn i det, fant jeg kamp- og oppdragsdesignet overbevisende, men det tok litt tid å forstå alt som foregikk, og jeg har en følelse av at jeg fortsatt ville hatt mye å lære hvis jeg hadde spilt i 20 timer i stedet for 2. Det er et RPG som umiddelbart gir deg en følelse av hvor bredt og feiende det er, men det har også en lang, lang vei å gå før det føles helt komplett.