Hauntii-inntrykk: Kjærlighet i limbo

En stor del av Gamescom-messen går med til å skynde seg rundt for å rekke neste avtale og håpe at du bare er fem minutter forsinket i stedet for ti. Til slutt er du sliten og stort sett klar til å dra hjem, men det betyr ikke at du ikke kan nyte en perle når den dukker opp.

Hauntii var et av de siste spillene jeg fikk spille på Gamescom. Det er et spill om livet etter døden. Du kommer inn som den titulære Hauntii, på et sted du ikke kjenner igjen, uten noen minner om hvem du var i livet og hvorfor du har blitt etterlatt her. Tidlig i spillet får du tilgang til de primære skyte- og dash-alternativene, som lar deg rydde unna skyggefulle skapninger og unngå mørket som strekker seg i det uendelige bak de små lyspunktene du møter.

Hauntii er ikke et typisk skytespill med to spaker. Det handler ikke om å overøse deg med fiender, gjøre spillet hektisk eller legge press på deg. Det handler om en historie, nærmere bestemt historien til Hauntii, der vi får vite mer om dem og deres søken etter å fly høyt sammen med Eternians, som i bunn og grunn er spillets versjon av engler. Fortellingen er i fokus her, og det betyr at Hauntii har et langsommere, mer avslappet tempo, der du får tid til å puste inn de flotte omgivelsene. Det visuelle uttrykket er preget av en unik skissestil, og jeg tok meg selv i å sitte stille og nyte utsikten ved mer enn én anledning. Persontegningene er også flotte. De er tegneserieaktige og koselige og inviterer deg inn i livet etter døden på en måte som får det til å virke mye mindre skremmende.

Selv om spillet foregår i et lavere tempo og det visuelle uttrykket er fantastisk, betyr ikke det at Hauntii ikke er utfordrende. Du er ikke bare på sightseeing her, og du må takle fiender, selv om de ikke er like intense som i andre twin-stick shooters. Spillet baserer seg også på hjemsøkelsesmekanikken, der du kan skyte et objekt eller en del av omgivelsene og hjemsøke det. Noen ganger vil dette låse opp en vei du kan utforske, eller gi deg en fordel mot visse fiender. Det er en interessant mekanikk som gjør at skytingen ikke blir for ensformig.

Hauntii ser ikke ut til å være et utrolig langt spill, med en spilletid på rundt 10 timer, basert på det jeg ble fortalt av utviklerne. Men med narrative eventyr som dette er det ingen grunn til at det skal trekke ut i tid, og det er mye gjenspillbarhet hvis du vil samle alle minnene du kan. Det er en verden som er lett å fortape seg i, og som føles full av lidenskap fra utviklernes side i alt fra den nevnte visuelle stilen til musikk-køene. Jeg ble beordret til å beholde hodetelefonene på, og det er jeg glad for at jeg gjorde under hele spilletiden Hauntii. Ikke bare får du et vemodig lydspor som tar deg med inn i etterlivet og alle dets mysterier, men det er også flott lyddesign i kampene og lydkøene for visse hendelser. Når du for eksempel beveger deg for langt bort fra lyset, gir både bilde og lyd en trykkende atmosfære som får det til å føles som om du blir kvalt av det som finnes i mørket.

I en sjanger som vanligvis handler om fartsfylte kamper, er Hauntii et friskt pust. Forhåpentligvis kan fortellingen stå alene som en sterk nok bærebjelke til å selge det, men ut fra det jeg har sett så langt, har det fått en solid start.