Her er 11 av våre favorittspillomslag noensinne

I dag betyr ikke omslagene like mye som før, siden de færreste bestemmer seg for hvilket spill de skal kjøpe i fysiske butikker. Men en gang i tiden kunne de være avgjørende, så vi har samlet noen av våre favoritter, og vi vil gjerne at du deler dine egne i kommentarfeltet!

Ico

Ico var en helt spesiell spillopplevelse og representerte også et ganske vågalt sjangereksperiment for teamet bak. Det var en bisarr ny setting med en bisarr ny spillsløyfe, og det kom fra et par hoder som de fleste egentlig ikke kjente til på den tiden. Men bare på grunn av dette fengslende, vakre og velkoreograferte omslaget ble mange umiddelbart tiltrukket av det, noe som ikke er overraskende når man ser på det i dag.

Grand Theft Auto: Vice City

Man kan lett hevde at GTA-omslagene ligner til forveksling på hverandre, og det er også riktig, men spesielt her med Vice City blir selve pastisjen, den hånlige, kjærlige satiriske behandlingen av en helt bestemt tidsperiode og tidsånd, så uendelig tydelig. Fonten, karakterplasseringene, mosaikkdesignet ... det er her det hele virkelig kommer sammen.

Epic Mickey

Uansett om spillet kunne bære det eller ikke, var Epic Mickey, med Warren Spector ved roret, en milepæl i spillhistorien, og fortjente derfor et vågalt omslag. Og det er det det har fått. Store deler av omslaget er tomt - hvitt. Det er en smart utnyttelse av tomrommet for å skape en ramme, og jeg tenker fortsatt på spillet i hyllene der nede i butikken.

The Evil Within 2

Spillet var ikke på langt nær så bra som dette omslaget antydet, men i deler av sin visuelle profil var The Evil Within 2 faktisk utrolig godt satt sammen. Denne hvite, melkeaktige teksturen dukket opp i flere sekvenser, og danner ryggraden i noen ganske kule skrekksekvenser. Her er de hvite og røde skriftene en god match.

Metal Gear Solid 3: Snake Eater

Yoji Shinkawa er en legendarisk kunstner som har levert et hav av slående, lekre omslag til Metal Gear-serien gjennom flere tiår. Metal Gear Solid 3: Snake Eater kunne derfor erstattes av flere andre, men serien begynte å endre litt her og der, blant annet med det neste spillet, Guns of the Patriots, til manges store irritasjon.

Black

Noen ganger er enkle omslag alt som trengs for å fange oppmerksomheten, og Blacks absolutt dristige omslag, som bare er denne kule skriften omgitt av et hav av kassetter, var virkelig nok til at du plukket opp spillet i butikken. Helt upåvirket av den faktiske kvaliteten på spillet, var dette et sjansespill som betalte seg.

BioShock: The Collection

Mens det originale BioShock hadde den mytiske Big Daddy på omslaget, forsto denne nyutgivelsen at det ikke var derfor vi alle elsket å besøke Rapture eller Columbia. Nei, det var byene i seg selv, disse spennende, dype stedene som fengslet oss og definerte serien. BioShock handler på alle måter om stedet du befinner deg på, og det forsto dette omslaget.

No Man's Sky

No Man's Sky var en skuffelse for mange da det kom ut, og det var til og med en stor gruppe som var misfornøyd med selve den tekniske utførelsen av spillet, til tross for den ellers sterke estetiske profilen. Omslaget forteller oss at her er en ensom oppdagelsesreisende i det uendelige universet, omgitt av farger og karikert flora og fauna, i et nærmest 80-tallsinspirert, uuttømmelig verdensrom. Det ser bra ut, selv om det tok flere år før spillet kunne matche det.

Resident Evil 4

Selv om Resident Evil 4 på mange måter tonet ned skrekken til fordel for en litt mer karikert, ironisk svart humor til tider, er dette omslaget ikonisk. Igjen er det en utmerket blanding av tomhet og slående kontraster som setter scenen for Leons hårreisende eventyr.

XCOM 2

Det hadde ikke så mye med spillet å gjøre, siden de faktiske romvesenene i Firaxis' strategispill lett kunne vært byttet ut med en hvilken som helst annen fiende, men dette coveret endte opp med å skille seg ut med sitt uhyggelige "mange-små-bilder-former-en-silhuett"-cover (jeg har funnet på dette begrepet selv). Det ser flott ut.

Resistance 3

Både det originale Resistance: Fall of Man og Resistance 3 klarte virkelig å fange oppmerksomheten når man først så omslaget, og spesielt sistnevnte valgte å nedtone selve handlingen og innholdet til fordel for noe mer gåtefullt. Vi visste at det handlet om å frigjøre jorden fra en utenomjordisk trussel på dette tidspunktet, og i stedet kunne vi se at når to typer farger står i kontrast til hverandre på denne måten, skjer det noe magisk.

The Last of Us: Part II

Neil Druckmann har tidligere uttalt at The Last of Us var en historie om kjærlighet, mens The Last of Us: Part II er en historie om hat, og dette kommer tydelig frem i et cover som presenterer oss for hele drivkraften bak spillets fortelling: Ellies hat. Det sirkulære, hatefulle forholdet mellom mennesker som stadig hevner seg på hverandre, en syklus som aldri stopper, som aldri blir tilfredsstilt. Naughty Dog er dyktige på karaktermodellering, det må man gi dem, og her bruker de den styrken helt i forkant av bildet. Det er en god idé.