
Det er så mye lyrisk å si om Whiplash, som ikke bare satte den unge Damien Chazelle på kartet, men som også ga den ekstremt allsidige J.K. Simmons sin første (og utvilsomt velfortjente) Oscar. Det var selvfølgelig ikke bare manuset, basert på hans egne erfaringer som musikkstudent i New York, som fikk Simmons til å skinne på den måten han gjør her. Det var Chazelles stilsikre regi som gjorde denne dramathrilleren til det den er - et mesterverk. At han deretter skapte det vi i Gamereactor anser som tidenes beste musikal, gjorde ikke Chazelles filmskaping mindre beundringsverdig. Begge filmene er dypt personlige for den musikkelskende Chazelle og kretser rundt balansen mellom ambisjoner og besettelse - og han er en selvfølge på denne listen.
127 Hours er en studie i filmskaperstil. Måten Danny Boyle holder spenningen i live og lar meg som seer oppleve steg for steg den marerittaktige situasjonen Aron Ralston har satt seg selv i, viser en selvtillit og teknisk dyktighet som regissør som svært få kan matche. Legg til 28 Days Later, Sunshine (uutholdelig velregissert), og Trance, og du har den opplagte nummer ni på listen. Nå håper vi bare at 28 Years Later er like godt laget som de foregående delene av trilogien.
Goodfellas, Raging Bull, Shutter Island, The Wolf of Wall Street, The Aviator, Taxi Driver og Cape Fear er Martin Scorseses beste filmer,, og det som skiller seg ut som fellesnevneren i dem alle er hans måte å studere og eksponere karakterene han bruker for å drive fortellingen sin fremover. Det er en råhet og råhet i dramaturgien hans som fungerer best når hovedrolleinnehaverne er komfortable med det høye tempoet i Scorseses dialog, noe som gjør at de fleste av filmene hans føles kjappe uten å være forhastede i klippingen.
No Country For Old Men er på alle tenkelige måter et mesterstykke som nesten savner sidestykke. Måten Coen-brødrene navigerer i Cormac McCarthys blodige historie og dekonstruerer myten om det ville vesten som noe moralsk komplekst og aldri svart-hvitt. I tillegg må filmer som The Big Lebowski, Oh Brother, Barton Fink, Miller's Crossing, Fargo, Inside Llewyn Davis, og True Grit selvsagt nevnes. Ethan Coen er, i likhet med sin partner og bror Joel, en fenomenal filmskaper hvis kullsvarte humor farger alt han gjør.
James Cameron har regissert verdens to mest innbringende filmer, Avatar og Titanic, og Terminator 2, The Abyss og True Lies, noe som utvilsomt gjør ham til en av de største filmskaperne gjennom tidene. Cameron har en utrolig evne til å male med brede penselstrøk, maksimere omfang og spektakel uten å miste fokus på karakterene. En sann mester.
Etter å ha laget E.T., Jaws, Jurassic Park, Schindler's List, Indiana Jones og Saving Private Ryan, trenger Steven Spielberg ingen introduksjon, og han trenger heller ingen forklaring på hvorfor han er en av de største filmskaperne gjennom tidene. Han bare er det. Han har ikke vært fullt så god de siste årene, noe som plasserer ham midt på topplisten, men Hollywood ville sett veldig annerledes ut i dag hvis ikke Spielberg hadde definert "amerikansk film" på 80- og 90-tallet.
Hvis jeg skulle gjette hvor mange andre Hollywood-filmskapere som kunne yte Blade Runner rettferdighet med en etterlengtet oppfølger og kort tid etter filmen Dune- bokserien som i et halvt århundre har blitt beskrevet som "uadaptabel" - og bli hyllet for begge deler, ville jeg tippe null. Ingen. Null. Denis Villeneuve er med andre ord en ener, og en utrolig dyktig historieforteller.
Etter min mening er det ikke mange regissører hvis filmer alltid føles som en "begivenhet" når de slippes. Christopher Nolan har hoppet mellom sjangre og bevist gang på gang at han er like dyktig til å iscenesette storslåtte actionscener som tette, små dialogdramaer, og han har laget så mange store filmer på dette tidspunktet. Memento Han har laget så mange gode filmer, The Dark Knight, Inception, Interstellar, og alt derimellom gjør ham til en mester i sitt håndverk.
Pulp Fiction er utvilsomt den viktigste amerikanske filmen på 1990-tallet. Uten tvil. Quentin Tarantinos idiosynkratiske, særegne, dypt underholdende tilnærming og utrolige arbeid med å regissere noen av filmverdenens mest severdige skuespillere gjør at den fortsatt er like god 31 år senere. Vi legger til Inglorious Basterds, Django Unchained, og Once Upon a Time in Hollywood til listen og roper unisont at Tarantino er en suveren regissør som lager filmer som setter standarder og blir imitert til det kjedsommelige.
Se7en er så dyktig regissert... Det alene ville nok vært nok for meg til å plassere David Fincher øverst på denne listen. Den geniale måten han maler et noir-dryssende New York som filmens tredje karakter, måten moralen (når blir en synd ond?) preger hvert sekund, og måten han bygger opp spenningen ikke bare mellom politifolk og mordere, men også i de kontrasterende verdensbildene mellom nykommeren og veteranen, gjør dette til et regimesterverk. Legg til The Social Network (en uhyggelig fascinerende thriller om et tema som i utgangspunktet ikke er mer spennende enn et bingobrett), Zodiac, Gone Girl, Benjamin Button, The Game, og Fight Club, og det blir tydelig hvor utrolig dyktig Fincher er i sitt arbeid. En sann mester.