Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Horizon Forbidden West

Horizon Forbidden West

Et av de peneste spillene på markedet gjør alt bedre enn forgjengeren, men strever fortsatt litt med å skille seg ut.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Siden mange liker å sammenligne poengsummene i anmeldelser vil jeg starte med å si at Horizon: Zero Dawn ikke imponerte meg like mye som det gjorde Tor Erik i 2017. Veldig viktig å huske om du bare fyker ned til sammendraget, for Horizon Forbidden West er bedre på alle måter. Inkludert historien.

Horizon Forbidden West
HQ

Sikkert litt overraskende å høre for de fleste siden Zero Dawn introduserte oss for dette fascinerende universet på en fortreffelig måte, men nå som Guerrilla har lagt grunnarbeidet kan de gå nærmere inn på hvorfor og hvordan verden har blitt slik, samtidig som vi får bli bedre kjent med Aloy og hvordan hennes handlinger påvirker det som foregår. Slik klarer den grunnleggende historien å ha en rekke overraskende øyeblikk som pirrer nysgjerrigheten hele veien gjennom, så selv om enkelte hendelser skjer på i overkant beleilige tidspunkt og samtaler ofte blir litt for stive og teatralske har dette eventyret ingen problemer med å holde på oppmerksomheten min til siste sekund.

Dette er en annonse:
Horizon Forbidden West
Horizon Forbidden WestHorizon Forbidden West

Ikke at jeg utelukkende har fokusert på historien. Det ville nesten vært umulig i en så utrolig vakker verden fullstappet med ting å gjøre. Å gjøre det man egentlig planla er sannelig ikke lett når en tåken nærmest sklir over en myr og bare viser silhuetter av hva som er der eller når du vet at fjelltoppen i nærheten byr på en utsikt som får Share/Create-knappen til å skrike om nåde. Spesielt siden lysteknologien har fått seg en skikkelig overhaling på PlayStation 5. På denne måten skinner hver eneste farge i all sin prakt, mens de minste detaljer i klær og metall bringes til live. Ekstra imponerende siden jeg for det meste har spilt i Performance-modusen som senker bildekvaliteten litt i bytte mot relativt stabile 60 bilder i sekundet. Smør inn deilig lyddesign og vakker musikk som får hver del av verdenen til å føles mer unik, så er det lett å forsvinne inn i det som er et av de mest imponerende spillene hva presentasjon angår. Du må bare være forsiktig med å ikke helt glemme hvor du er.

For denne delen av USA kalles ikke The Forbidden West siden mennesker eller robot-dinosaurer nektes adgang. Tvert imot. De nederlandske utviklerne har helt klart tatt til seg tilbakemeldingene om at det første spillet har relativt lite å finne på. Her har hvert område sine egne dinosaurtyper og folkegrupper med ulike kulturer, noe som får verdenen til å føles mer levende og engasjerende. Spesielt sistnevnte siden både mennesker og roboter har nye ess i ermet. Kjente dinosaurer har nye utgaver og angrep, nye typer byr på sine helt egne utfordringer, noen mennesker kan nå ri og kontrollere de imponerende skapningene mens de som foretrekker å ha føttene på bakken har forstått hvordan man faktisk bruker våpen effektivt. Slik blir det allerede underholdende kampsystemet enda mer dynamisk og bedre. Forskjellige sammensetninger av fiender krever ulike taktikker, så det er enda godt at Aloy har lært noen nye triks også.

Dette er en annonse:
HQ

Da snakker jeg ikke bare om å kunne dykke eller oppgradere våpen og utstyr på arbeidsbenker. Langt mer omfattende ferdighetstrær lar deg få nye ferdigheter som passer til ulike spillestiler. Små ting som nye nærkampkombinasjoner gjør det lettere å bryte gjennom fiender som blokkerer, mellomstore ting som å skyte to piler samtidig eller de største som nærmest kan beskrives som Aloy sine Ultimate-angrep. Ved å blande disse med noen kule nye våpen og fiender, gode kontroller som kan tilpasses på nesten alle måter (noe som også gjelder vanskelighetsgraden og slikt generelt), ødeleggbare omgivelser og økt mobilitet føles kampene langt bedre og flytende enn i Zero Dawn.

Den økte mobiliteten hjelper selvsagt også på når man utforsker eller løser gåter. Å kunne klatre på langt flere overflater, bruke en gripekrok til å skyte seg opp til bestemte plasser raskere og sveve rundt med en fancy paraglider gjør mye for både reiser, kamper og hjernetrim. Å gå rett fra å ri rundt på en dinosaur, hoppe av og bruke gripekroken til å skyte seg opp en stolpe, aktivere paraglideren og bare sveve ned en vakker dal til en fjellkant som du klatrer opp til toppen av for å komme til noen ruiner er ofte en fryd. Når du deretter bruker gripekroken til å flytte en jernboks ut av veien for å få et interessant samleobjekt om fortiden blir det ekstra gøy...i alle fall de første gangene.

HQ
Horizon Forbidden West
Horizon Forbidden WestHorizon Forbidden West

Jeg skriver de første gangene siden Horizon Forbidden West til tider lider av kvantitet fremfor kvalitet. Å kalle det tomt fyll ville muligens vært litt strengt, men ikke feil heller. Det er jo en grunn til at jeg ikke har rost oppdrag og aktiviteter opp i skyene. De aller fleste av dem er ekstremt monotone handlinger du har sett og gjort både i Zero Dawn og mange andre spill før. Et oppdrag går vanligvis slik: Snakk med en person som roper på deg, still noen valgfrie spørsmål som vedkommende svarer på mens han/hun beveger seg før personen går tilbake til startplassen sin for flere spørsmål, følg noen til en annen plass mens de snakker litt mer om bakgrunnen til oppdraget, drep et par store dinosaurer eller flere små, dra tilbake til oppdragsgiveren og få mange erfaringspoeng, valuta og muligens noe middels utstyr. Bare en håndfull av disse er minneverdige, så det er enda godt at informasjon om de viktigste personene du møter finnes i menyene. Guerriilla prøver sitt beste med å introdusere oss for klassiskere som overivrige kjøpmenn, en mor som håper å bringe sønnen sin tilbake fra den mørke siden og undertrykte personer som på null komma niks får en lykkelig slutt. Forsøk på å sprite opp dette med transkjønnede personer og andre minoriteter er bare ikke nok i 2022 når de beste spillene i klassene vet hvordan å bruke mekanikker på langt flere og kreative måter.

Mangelen på kreativitet vises også i omgivelsene. Ikke misforstå. Som sagt er Forbidden West et av de peneste spillene som finnes der ute, men et skarpt bilde og vakre farger er ikke alt. Denne verdenen føles litt for konstruert om du forstår hva jeg mener. Figurer som utelukkende beveger seg på faste ruter, å kunne klatre opp en vegg på den ene siden men ikke en identisk på andre, fiender som glemmer hvor Aloy er sekunder etter at du bare gikk under vakttårnet deres, fiendebaser som byr på akkurat de samme utfordringene og det samme designet, ferdighetstrær som bare har et fåtall fristende ting og dumme dinosaurer blir bare toppen av isfjellet.

For en mer grunnleggende skuffelse på dette området er at mange steder ser litt for sterile og ordinære ut selv om de er vakre. Områdene gjør bare ikke en god jobb med å fremstille hva de en gang var eller hva som har skjedd der. Environmental story-telling som det kalles på nynorsk. Lysten til å utforske hver minste krok hadde vært mye større om det var flere eksempler på området avbildet under. I stedet får vi stort sett (med noen svært imponerende unntak) "bare" servert vakrere utgaver av skoger og ørkener de fleste har sett før.

Horizon Forbidden West

Til slutt er det greit å nevne at Sony har forsikret seg om at jeg skal skrive en artikkel om de dårlige sidene av å være en anmelder, for Forbidden West var skikkelig dårlig teknisk den første uken. Her snakker jeg om noe på høyde med Assassin's Creed: Unity. Skjermen ble jevnlig svart i noen sekunder siden omgivelsene måtte lastes inn (selv på PS5) mens jeg løp rundt, personer som så alle steder utenom den de snakket med, bygninger som plutselig dukket opp rett foran nesen min, uendelige lasteskjermer, Aloy sittende fast i bitte små objekter og figurer helt dekket av svarte teksturer er bare noen eksempler på hva som var vanlig kost i starten. Heldigvis har det blitt langt færre eksempler på disse tingene etter en oppdatering, men noen er det fortsatt. I tillegg strever bildeoppdateringen i Peformance-modusen en del med mange dinosaurer eller eksplosjoner på skjermen, Aloy sitt hår og utstyr oppfører seg absurd og går gjennom hverandre og figurer vet ofte ikke hva de skal gjøre om noe kommer i veien. Flisespikkeri som forhåpentligvis fikses før eller like etter lansering, særlig sammenlignet med den uoppdaterte utgaven, men noe jeg føler er greit å nevne.

Horizon Forbidden WestHorizon Forbidden West
Horizon Forbidden WestHorizon Forbidden West

For selv om jeg høres ganske negativ ut mot slutten her har jeg kost meg skikkelig med Horizon Forbidden West. Det gjør absolutt alt bedre enn Horizon: Zero Dawn. Både verdenen og figurer får meg stadig til å måpe, kampene er langt mer morsomme, utforskningen smidigere og omgivelsene fullstappet med ting å finne på. Hovedproblemet mitt er bare at det ender opp med å være litt for generisk og ordinært i forhold til de beste i klassene siden nærmest alt er sett og gjort før. Om du derimot ikke har begynt å gå lei såkalte open world-spill eller har like mye erfaring med dem er det ingen tvil om at Horizon Forbidden West er noe som må spilles.

08 Gamereactor Norge
8 / 10
+
Aldeles nydelig grafikk og lyd, Den grunnleggende historien er spennende, Kampsystemet har blitt enda bedre
-
Du har sett og gjort nesten alt før, Mange samtaler føles ganske unaturlige, Noen tekniske problemer
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

0
Horizon Forbidden WestScore

Horizon Forbidden West

ANMELDELSE. Skrevet av Eirik Hyldbakk Furu

Et av de peneste spillene på markedet gjør alt bedre enn forgjengeren, men strever fortsatt litt med å skille seg ut.



Loading next content