Hotel Barcelona

Det hele startet for omtrent seks år siden da to av spillbransjens mest forskrudde og kreative hoder, Goichi "Suda51" Suda (Lollipop Chainsaw, No More Heroes, Shadow of the Damned) og Hidetaka "Swery65" Suehiro (Deadly Premonition, The Good Life, D4: Dark Dreams Don't Die), satte seg ned på et arrangement og utvekslet ideer, mest for moro skyld, og spøkte med at det kunne bli et sprøtt spill. Spol frem til september 2025, og her er Hotel Barcelona. Et hektisk 2D roguelike actionspill med en unik liten vri, resultatet av de to herrenes samarbeid.

La oss begynne med å ta et skritt tilbake. Hvis vi skal være helt ærlige, er ikke spillene fra disse to herrene alltid spesielt gode, hvis man måler dem på den tradisjonelle spillskalaen, altså. De er ofte litt klumpete, mekanikken fungerer ikke alltid optimalt, og de er ofte teknisk underlegne, men det de mangler i kvalitet på disse områdene, tar de igjen i overflod når det gjelder stil, galskap, kreativitet og finurlighet. De to skaperne bryter bevisst de uskrevne reglene for spilldesign, og kjente mekanikker og konvensjoner pakkes typisk inn på en helt annen måte, og det er nettopp derfor jeg elsker spill som Lollipop Chainsaw og Shadow of the Damned.

Hotel BarcelonaDet andre spillet, derimot, er litt mer neddempet. Ja, det er fortsatt sprøtt, men galskapen man ellers kunne forvente fra de to spillskaperne er ikke like fremtredende. Med dette spillet våger Suda51 og Swery65 seg inn i roguelite-sjangeren. Du inntar rollen som Justine, en grønn og noe usikker US Marshal, som en mørk natt må eskortere en kokainsniffende gangster til Hotel Barcelona, som ligger et sted på grensen mellom West Virginia og Pennsylvania. Stedet har blitt hjemsted for USAs mest beryktede seriemordere, og planen var å slippe gangsteren løs på hotellområdet slik at han kunne utslette alle de kriminelle. Det ville vel løse problemet?

Gangsteren kommer imidlertid aldri, og gjennom en rekke forviklinger ender Justine opp på et av hotellrommene uten å kunne huske hvordan hun havnet der. Hun oppdager også at hun har blitt besatt av Dr. Carnival, en seriemorder som vil hjelpe henne med å bli kvitt alle de kriminelle på hotellet, og etter en liten prat med ham på rommet tar hun på seg oppgaven selv.

Som det ofte er med spill i denne sjangeren, vil du dø mange ganger, hvorpå du oppgraderer våpen, evner og andre ting, og så prøver du igjen, igjen og igjen til du kommer til neste trinn. Det fungerer på samme måte her, men som nevnt innledningsvis er den velkjente mekanikken alltid pakket inn på en litt annen måte når den kommer fra Suda51 og Swery65.

For å oppgradere Justines evner må du for eksempel snakke med Tim the Monster, som bor i garderoben på rommet hennes, og hvis du trenger nye våpen, tar du telefonen og ringer skogvokteren Monica Rodriguez, som også bor på hotellet. Og våpen er det nok av. Faktisk finnes det mer enn 60 forskjellige våpen i ulike kategorier, alt fra kniver, økser, macheter og roterende sagblader til hagler, molotovcocktailer, granater, flammekastere og mer kreative våpen som spader, Route 66-skilt, et frossent lammelår, en betongklump på et jernrør og mye mer.

Hotel Barcelona er et blodig spill, og blod spiller faktisk en sentral rolle. Jo flere fiender du dreper, jo mer blod er det å bade i, og jo mer blod du bader i, jo mer fylles Splatter Gauge opp. Når den er full, kan du aktivere din indre seriemorder, den tidligere nevnte Dr. Carnival, og utføre ulike brutale "Carnival Awakening"-superangrep. Pass på at du bruker Carnival Awakening -angrepene dine i tide, for blodet i Splatter Gauge kan tørke ut eller tømmes øyeblikkelig hvis du for eksempel faller i vann eller blir våt på annen måte.

Hotel Barcelona skiller seg ut fra mengden på mange måter, men der det virkelig skiller seg ut, er i den nye Phantom Slasher -funksjonen. Dette systemet fungerer omtrent som spøkelser i racingspill, ved at du kan se opptil fire spøkelser av dine tidligere forsøk på nivået - kjent som Phantoms. Selv om de andre er spøkelser, kan de likevel hjelpe dagens Justine med å knuse fiender ved å fungere som en slags lagkamerat som hopper, slår, skyter og løper på nøyaktig samme steder og på nøyaktig samme måte som du gjorde i de tidligere løpene dine. De kan faktisk brukes taktisk mot sjefer. På et tidspunkt måtte jeg ødelegge fire punkter på sjefen, og hvis du tar dem ett og ett og deretter dør, vil du til slutt angripe alle fire punktene samtidig ved hjelp av Phantom Slasher -spøkelsene dine, slik at du kan beseire fienden. Et ganske smart system. Det finnes imidlertid også passasjer i spillet der disse Phantom Slasher -spøkelsene ikke er tilgjengelige, men det vil jeg ikke avsløre mer om her.

Dette bringer oss til spillets flerspillermodus. Det finnes en co-op-modus for opptil tre spillere, der man kan spille sammen som et Phantom Slasher -spøkelse og prøve å overleve på hotellet sammen, eller man kan invadere andre spilleres spill og terrorisere deres forsøk på å overleve. Enspillerdelen er helt klart spillets hjerte, men flerspillerdelen er også god underholdning hvis du kan finne noen venner som deler din forskrudde spillsmak og som også eier Hotel Barcelona.

Roguelite-loopen fungerer ganske bra. Det er sju seriemordere å finne og bekjempe, og det er rikelig med oppgraderinger, rikelig med våpen og rikelig med blod overalt. Kampsystemet er raskt, men dessverre også litt upresist, og det føles som om det er en liten forsinkelse mellom det øyeblikket angrepsanimasjonen din slutter og du gjenvinner kontrollen over Justine, noe som gir et merkelig ujevnt kampsystem. Dette bidrar faktisk til at du ofte tar unødvendig mye skade, ettersom du er helt åpen for angrep fra fiender i denne korte pausen.

På den annen side er Phantom Slasher -systemet godt gjennomtenkt og fungerer faktisk ganske bra, men det kan være litt vanskelig å se hva som skjer på skjermen når det er fire spøkelser, Justine selv og massevis av fiender, avrevne lemmer og blod overalt. Det er også i disse situasjonene at bildefrekvensen kan ta et kraftig dykk, da det rett og slett skjer for mye på skjermen til at spillmotoren klarer å henge med.

Hotel Barcelona kommer med en ganske brutal vanskelighetsgrad som standard. Det er imidlertid fire vanskelighetsgrader å velge mellom, og den letteste gjør spillet relativt enkelt. Hvis de høye vanskelighetsgradene ikke er nok (det bør de være!), kan du bruke Bondage Mode, der du kan gjøre spillet enda vanskeligere på 12 forskjellige områder. For eksempel ved å fjerne muligheten til å blokkere, unnvike, bruke skytevåpen eller bruke nærkampvåpen, ved å starte spillet med ett enkelt helsepunkt eller ved å fjerne muligheten til å bruke Splatter Gauge. Så hvis du virkelig vil bli revet fra hverandre, er det mange muligheter til å gjøre det her.

Som nevnt tidligere virker Hotel Barcelona merkelig ordinært når man tenker på hvem som står bak spillet. Det betyr ikke at det ER ordinært, for det er det definitivt ikke, men jeg hadde forventet et mer vanvittig spill. Til tross for den briljante Phantom Slasher -mekanikken tar Hotel Barcelona ikke sjangeren i nye retninger. Det er et fint roguelike, spesielt hvis du er en stor fan av roguelikes eller av Suda51 og Swery65s unike tilnærming til etablerte sjangre, eller kanskje begge deler.

Når det er sagt, savner jeg det totale angrepet av sprø ideer og kreativitet som man ellers kan forvente fra disse to herrene, da den totale galskapen mangler i Hotel Barcelona.