House of the Dragon Sesong 2 Episode 1 & 2

Jeg tror de fleste av oss på dette tidspunktet har et noe giftig forhold til Westeros og dens mange fortellinger. Game of Thrones' slutt brant oss så hardt at mange umiddelbart sverget på at vi aldri ville nærme oss George R.R. Martins verden igjen. Og så kom House of the Dragon ut, og ingen av oss kunne motstå.

Og med god grunn. House of the Dragon kunne ikke helt gjenskape magien fra den tidlige Thrones-tiden, men den var det nærmeste vi kom, og den hadde nok av CGI-drager til å glede de som ser serien på en pub og jubler ved hver eneste eksplosjon. House of the Dragon sesong 1 ble løftet opp til storartet fjernsyn takket være fremragende prestasjoner fra Paddy Considine, Matt Smith, Emma D'Arcy og Olivia Cooke, og den har nok en gang fanget oppmerksomheten vår, men spørsmålet er nå om den kan fortsette å holde koken.

Vi har sett de to første episodene av sesong 2, og førsteinntrykket er sterkt. Vi fortsetter der sesong 1 slapp, noe som er litt overraskende hvis du ikke har giddet å se serien på nytt siden den sist var på skjermen for to år siden. Rhaenyra sørger over sin andre sønn Lucerys' død, og den svarte leiren bestemmer seg for hvordan de skal reagere, mens de grønne desperat prøver å overtale sin nye konge Aegon til å være en verdig leder.

Vi vet at en krig er på vei. Egentlig er frontlinjene allerede trukket opp, men det er en styrke ved House of the Dragon at den ikke bare kaster deg hodestups inn i handlingen, men i stedet viser motviljen på begge sider mot å bringe en borgerkrig til Westeros som den ennå ikke har sett maken til. Drager brukes like mye som avskrekkende midler som de er massive, ildsprutende våpen, og de eneste som ikke har noe imot å utgyte blod så snart det er menneskelig mulig, er Aegon og Daemon, men fordi alle andre enten bygger opp en hær eller ikke ønsker å fremstå som aggressoren ved å bruke den, får vi tilbringe en god del tid i den virkelig beste delen av Westeros, som er det politiske spillet.

Siden dette ikke er Game of Thrones, og den største splittelsen allerede har oppstått mellom hus Targaryen, er det ikke mye plass igjen til subtile hoffmanøvrer. Dialogen er skarp og kløktig de fleste steder, men det er få hvis motiver og egentlige ambisjoner forblir helt skjult. Man blir ikke sittende og gruble over de mange lagene av politiske intriger som ligger bak hver eneste samtale, hvert eneste nøye valgte ord, men vi får god tid til å knytte oss til den brede rollebesetningen House of the Dragon har, og de fleste av dem gjør strålende prestasjoner. Den eneste virkelige svakheten jeg kunne finne, var Mysaria, den hvite ormen.

Ellers har vi, selv uten Paddy Considine i den elskede rollen som kong Viserys, fortsatt mange sterke og dype karakterer å feste oss ved, på begge sider av konflikten. House of the Dragon Sesong 2 har ennå ikke forpliktet seg til å fortelle publikum at den ene siden har rett og den andre feil. Rhaenyra er fortsatt vår hovedperson, men det er gjort en innsats for å menneskeliggjøre Aegon og de grønne, slik at når en av hovedpersonene på begge sider dør, vil den ene halvdelen av publikum juble, mens den andre vil sørge.

Mange scener i disse to første episodene foregår i mørke, mindre rom, og likevel klarer House of the Dragon å fange verdens skala på en måte som bare Westeros kan oppnå. Med dragene fullstendig innvevd i Westeros' samfunn, har den en gang så lite fantasifulle settingen fått mye mer magi, uten at det føles mindre "realistisk", i mangel av et bedre ord. Skatt og korn er viktige temaer, i tillegg til dragekamper, noe som skaper en verden som er like deler jordnær og ekstraordinær. HBO har alltid vært flinke til å leve seerne inn i Westeros-verdenen, selv i sesong 1 av Game of Thrones, og de har ikke gjort noe feil siden den gang.

Det er noen mindre torner som stikker i siden på House of the Dragon Sesong 2. For det første, selv om manus og dialog for det meste er skarp, finnes det elementer som føles konstruerte eller overkompliserte. Blood and Cheese-scenen, for eksempel, har noen ekstra komplikasjoner lagt til fra bøkene, noe som prøver å forsterke dramaet og skrekken, men som bare føles litt flatt sammenlignet med de skremmende bildene jeg fikk da jeg leste den samme passasjen i Martins verk. Det er en følelse av at slaget er trukket ut, noe som er merkelig med tanke på at det er House of the Dragon vi snakker om.

Med en så bred og variert rollebesetning sniker det seg også allerede inn en følelse av at noen navn kommer til å bli utelatt. Bokens gjenfortelling av Dragedansen lider av det samme problemet, men den er ment å være en historie, og hopper over navn for å komme til de viktigste hendelsene. I House of the Dragon sesong 2 får vi nye navn og ansikter å huske, noe som er vel og bra, bortsett fra at jeg ikke er helt sikker på at serien håndterer alle like godt. Vi er bare to episoder inn i serien, så vi må vente og se, men Alicent vil for eksempel ha et sterkt øyeblikk, for så å falle tilbake til syklisk oppførsel, som om serien forteller oss at vi ikke trenger å bekymre oss for henne eller bry oss om henne nå, bare la henne gjøre som hun gjør.

Ellers starter House of the Dragon sesong 2 veldig, veldig sterkt. Det er en velkommen retur til Westeros, uten unødvendig fett, men også med de introspeksjonene og de roligere øyeblikkene vi elsket fra forgjengerserien. Det er prestisjedrama med et omfang og en skala som få kan håpe på å matche, og jeg gleder meg til å se hva som kommer videre.