HP OmniBook Ultra Flip

Folk flest har veldig spesifikke krav til hva det som en gang ble kalt en "ultrabook" skal kunne gjøre. Og hvis du tenker deg om, er disse kravene ganske høye til å begynne med. Et svært slankt chassis laget av materialer av høy kvalitet, lang batterilevetid, og helst uten at maskinen genererer for mye varme eller støy. Den skal ikke kunne flytte fjell, men den skal kunne brukes til retusjering i Photoshop, eller kanskje til og med litt enkel videoredigering i Premiere. Et godt, responsivt tastatur, en høyoppløselig skjerm, helst OLED, en stor styreflate, men uten at totalpakken veier for mye.

Au da - det er litt av en sjekkliste. Men spesielt etter at Apple reintroduserte Air-modellen og diverse Windows-produsenter har kommet etter, virker denne sjekklisten langt mindre "out there" enn for bare noen få år siden. Ta for eksempel HPs OmniBook Ultra Flip, en bærbar PC med et ganske usexy navn, men som med litt godvilje virkelig kan bli ultrabook-entusiastens favoritt.

Hele kabinettet er i anodisert aluminium, den veier bare 1,3 kilo og er ikke større enn det 14" store panelet på innsiden. Til tross for det er dette en "flip", noe som betyr at hele skjermen kan roteres rundt og brukes som berøringspanel med en medfølgende penn. Det krever et mer robust hengsel, men den er bare 1,49 centimeter tykk. Det eneste offeret her er portene, ettersom det bare er to Thunderbolt-porter og en jekk, noe noen kanskje vil fnyse av.

Liten, kompakt, vakkert konstruert - en god start, ikke sant? På innsiden blir det enda bedre. HP har presset inn et overraskende veldesignet tastatur her, som nesten minner om Microsoft Surface-linjens nesten legendariske taster. De er myke, responsive og sitter i et fint oppsett, og kombinert med en skarp fingeravtrykksleser og en solid styreflate er det en fryd å bruke på daglig basis. I tillegg er den utstyrt med et 14" OLED-panel i 16:10. Den kjører i 2880x1800, dvs. 3K ved 120 Hz, og den har en variabel oppdateringsfrekvens som kan strupes ned til 48 Hz for å spare strøm om nødvendig. Skjermen er fint fargekalibrert, og utstyret vårt ga oss et Delta-E-avvik på bare 1,2, noe som burde være på den gode siden for profesjonelt, fargekritisk arbeid.

Vi flyr gjennom sjekklisten fra tidligere, og på en eller annen måte fortsetter de gode nyhetene bare å komme. HP lover selv over 20 timers batterilevetid, og selv om vi ikke helt kunne gjenskape det, fikk vi 16,5 timer via Arc Browser-arbeid, musikk via Spotify, litt rask Photoshop og annet - noe som gjør dette til en av de beste tynne bærbare PC-ene vi har testet, og gjør de fleste ThinkPads til skamme, som både er tykkere og tyngre, men som ikke går like langt på en lading.

Det er ikke spart på spesifikasjonene som sådan, selv om du må nøye deg med integrert grafikk, så selv dette kompromisset er lettere å svelge i 2025. Du får en 258-volts Intel Core Ultra 7 med 8 kjerner og 8 tråder som kan kjøre opptil 4,8 GHz, integrert Intel Arc-grafikk, 32 GB LPDDRX RAM (som dessverre er loddet fast - uff da) og en 2 TB NVMe SSD.

Vi fikk ikke gjort så mange individuelle benchmarks denne gangen, men i GeekBench 6 scoret den ganske høyt, rundt 2740 i single-core og 10 995 i multi-core - ikke dårlig i det hele tatt. Surfing, multimedia, Adobe-pakken i begrenset omfang - den er mesterlig til den oppgaven.

For å være ærlig er dette en av de mer komplette slanke bærbare PC-ene vi har testet i år, og selv om Lenovos ThinkPad-chassis føles mykere og finere, og disse maskinenes MIL-STD-sertifiseringer sikrer bredere funksjonalitet under tøffere forhold, kan HP enkelt klappe seg selv på skulderen her.