Huntdown: Overtime

Den svenske utvikleren Easy Trigger er tilbake, og nok en gang byr de på en vill blanding av 80-tallsvibber, synthrock, pikselkunst og neonbelyst hygge. Kort sagt, det er en veritabel nostalgisk eksplosjon. Det store spørsmålet er om dette bare blir mer av det samme, eller om det også er et snev av friskhet her sammenlignet med det nå seks år gamle originalspillet?

For selv om rammeverket er det samme, har mye av det som utgjorde Huntdown også endret seg, på godt og vondt. Med Overtime har de gått i gang med å blande inn en ganske heftig dose roguelite i miksen, og resultatet er omtrent like strålende som det til tider er frustrerende. For når Huntdown: Overtime er på sitt beste, sitter man der som en siklende idiot og bare elsker livet.

Men la oss begynne i riktig ende. Først og fremst er det nok en gang John Sawyer som står i sentrum. Den skyteglade dusørjegeren som lar hagla ta seg av kommunikasjonen med byens avskum, og akkurat som før handler det om å rydde opp i byens lovløse sump, en vill blanding av gangstere, gærninger, mutanter og alle slags kjeltringer.

Og det som slår deg nesten umiddelbart, er hvor utrolig tilfredsstillende det føles å rase rundt som Sawyer. Kontrollen er sylskarp, og hvert eneste skudd føles som et kanonslag. Det er en rå brutalitet her som få andre spill kan matche, og du glir uanstrengt mellom skjul mens du tar ut avskummet en etter en med noen velplasserte skudd fra din trofaste gamle rifle.

På mange måter føles det som en Cannon-film fra 80-tallet, helt på høyde med American Ninja, Missing in Action eller Cobra. Kort sagt, den gir full gass med stort sett alt. Alt er stort, episk og merkelig kjepphøyt, ikke minst Sawyer selv, som beveger seg med en tyngde og presisjon som får mye annet til å føles som melasse i sammenligning. Responsen er med andre ord midt i blinken, med en nesten herlig arkadeaktig flyt som virkelig får knærne til å bli svake.

Det skader absolutt ikke at Overtime visuelt sett er rett og slett fantastisk vakkert. Kanskje ikke helt på samme nivå som Replaced, men likevel utrolig sjarmerende, med et formspråk som minner om mange av 90-tallets største pikselkunstklassikere. Kast Contra, Metal Slug og Blackthorne i en blender, og du kommer ganske nær Overtime. Det er tydelig at Easy Trigger har en stor forkjærlighet for actionspillene fra den tiden, i alle fall, og hver eneste bane er full av sjarmerende detaljer.

Easy Trigger fortjener også en spesiell omtale for sjefene i Huntdown: Overtime, ikke minst den rockende galningen Sammy Six Fingers. En gitarsvingende hardrocker som du møter midt under en konsert. Ja, det er akkurat så tåpelig som det høres ut, men jeg hadde ikke forventet noe annet fra Huntdown, og akkurat som det første spillet tar ikke Overtime seg selv på alvor i det hele tatt.

Men så er det hele roguelite-oppsettet. Som, for å være ærlig, føles litt så som så med tanke på at det første spillet var en skikkelig run-and-gun-opplevelse, og for de som satte pris på det originale spillet som det var, kan dette veldig godt være en fullstendig deal-breaker. Og jeg skjønner det. Starten er veldig treg, og de første timene består av mye repetisjon og en skikkelig hamsterhjulsfølelse.

Belønningene mellom nederlagene føles rett og slett ikke så betydningsfulle som man kunne ha håpet. Og selv om de etter hvert summerer seg opp, får du aldri det der wow-øyeblikket der en oppgradering tar spillet ditt til nye høyder. For én ting er klart: Overtime er betydelig vanskeligere enn det første Huntdown, og mye mer straffende.

Sannheten er at det kan være ganske kjedelig å slite seg gjennom et helt nivå, bare for å bli fullstendig knust av en boss og så nesten ikke få noe ut av anstrengelsene. Men det er jo en del av sjangeren, og det er nettopp det som er roguelite-spillenes såkalte claim to fame. Enten elsker man det eller så hater man det, og Easy Trigger fortjener absolutt honnør for at det faktisk tør å riste litt på ting.

Vi må også huske at Huntdown: Overtime tross alt fortsatt er i Early Access, og sannsynligvis vil forbli det i lang tid fremover. Teamet har også vært veldig åpne om at tilbakemeldinger fra spillerne vil være en viktig del av hvordan spillet formes fremover, basert på det eksisterende rammeverket. Det gir håp for fremtiden.

For selv om Easy Trigger ikke helt har truffet like godt her som de gjorde med det første Huntdown, er det fortsatt mye å glede seg over for de som, i likhet med undertegnede, har en nesten usunn forkjærlighet for 80-tallet og side-scrollende pikselaction. Huntdown er røffere i kantene, litt mindre polert og, for øyeblikket, litt unødvendig utfordrende. Men det er også herlig vanedannende, vanvittig vakkert og byr på seriøst intens action, et flott lydspor og massevis av attitude. Og det holder langt.