Norsk
Gamereactor
anmeldelser
I Have No Mouth, And I Must Scream

I Have No Mouth, And I Must Scream

Spillet regnes som en kultklassiker, men holder det dystre pek-og-klikk-eventyret fortsatt på moderne konsoller?

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Spillarkeologene i Nightdive Studios har gravd frem en annen klassiker og gitt den ut for moderne konsoller. I Have No Mouth, And I Must Scream er et pek-og-klikk-eventyr fra 1995 basert på novellen med samme navn fra 1967 av den eminente science fiction-forfatteren Harlan Ellison, men fortvil ikke - historien føles fortsatt fersk. Dette skyldes delvis det uhyggelig relevante premisset om atomkrig og løpske AI-er, men hovedårsaken er den psykologiske og menneskelige dybden i historien, som få spill de siste 30 årene har vært i nærheten av å matche.

HQ
I Have No Mouth, And I Must Scream

For 109 år siden ble menneskeheten praktisk talt utslettet i en atomkrig forårsaket av at stormaktenes superdatamaskiner bestemte seg for å utføre sine simulerte krigsspill i virkeligheten. En av datamaskinene, den sinnssyke AM, var imidlertid ikke helt ferdig med leken og kidnappet fem mennesker, som den siden har holdt i live bare for å plage dem.

Spillet starter med at våre fem uheldige hovedpersoner - Gorrister, Benny, Ellen, Nimrod og Ted - er fanget i små bur, plaget av ild, laserstråler og barberblader. For å gjøre det hele litt mer spennende sender AM hver av dem ut på en virtuell reise der de konfronteres med sine mange feil, mangler og nederlag fra tiden før bombene falt.

Hvis du synes at det overordnede premisset er litt for depressivt, kan du bare vente. De enkelte episodene tar opp temaer som psykisk sykdom, seksuelle overgrep og tap av familiemedlemmer. Og det er bare noen av de "lettere" temaene, med andre episoder som tar for seg krigsforbrytelser under Vietnamkrigen og nazistenes grusomheter. Det er så dystert og grusomt som det kan bli, men til tross for dette klarer historiene likevel å levere tilfredsstillende forløsningsbuer for de fleste av karakterene, noe som er litt av en bragd.

Dette er en annonse:
I Have No Mouth, And I Must Scream

Spillets episodiske struktur gir mulighet for stor visuell variasjon. Den paranoide og manipulerende Ted blir sendt til et middelalderslott fylt av feller og fristelser, mens den deprimerte Gorrister havner på en bar som virker like trist og forlatt som hans utslitte sjel. Mange av bakgrunnsillustrasjonene bærer preg av at spillets budsjett neppe har vært det største, men de litt uttværede 640x480-lerretene er likevel stemningsfulle til tross for begrensningene.

Som nevnt er I Have No Mouth, And I Must Scream på ingen måte subtilt, og det samme gjelder lyddesignet. Men siden hele premisset er så uvanlig og ekstremt, bør ikke dette ses på som en kritikk. Stemmeskuespillerne leverer hver replikk som om det var deres siste - fylt av håp, frykt og smerte - mens Harlan Ellison selv er spesielt godt castet som den gale og ondskapsfulle superdatamaskinen AM.

Spillets hjemsøkende lydspor fra den senere Oscar-vinneren John Ottman fortjener også ros. Du kan lytte til det utenom spillet gjennom en medfølgende musikkspiller i menyen, men det er dessverre det eneste ekstramaterialet som følger med spillet.

Dette er en annonse:
I Have No Mouth, And I Must Scream

Mens god historiefortelling, kunst og musikk stort sett varer evig, er det definitivt ikke det samme for videospill. Dessverre viser I Have No Mouth, And I Must Scream sin alder på noen punkter, men la oss ta de positive sidene først.

Spillets gåter er enkle og relativt greie. Faktisk er det bare ett av kapitlene som inneholder litt av den MacGyver-logikken som datidens pek-og-klikk-spill var så beryktet for, og selv da blir det aldri for mye av det gode. Gåtedesignet viser også et interessant fokus på å utføre symbolske handlinger. Du får bokstavelig talt vaske blodet av hendene og begrave fortiden for å gjøre opp for deg.

Ellison - som hadde svært lave tanker om dataspill og hardnakket skrev sine bidrag til spillet på skrivemaskin - har i intervjuer sagt at han ønsket at spilleren ikke bare skulle tenke på hvordan han skulle komme seg videre, men også på det tematiske innholdet. Dette har han og utvikleren Cyberdreams lykkes med, om enn kanskje litt for godt. I spillets siste kapittel drives den symbolske logikken til det ytterste, der fysiske objekter gjøres om til abstrakte begreper som medfølelse, mot og tilgivelse, og selv om jeg liker ideen, overlater utførelsen mye å ønske.

I Have No Mouth, And I Must Scream

Som en nyutgivelse av et nå 30 år gammelt spill har I Have No Mouth, And I Must Scream noen ujevne kanter. Den verste er utvilsomt pikseljakten, der man ofte må finkjemme skjermen for å finne viktige objekter som er helt borte i de noe uskarpe teksturene. Jeg kan forstå hvorfor Nightdive Studios ikke ville røre kildekoden. Men et valgfritt lag på toppen av skjermen som fremhever interagerbare objekter, ville ha gjort en verden til forskjell.

Faktisk er problemet uten tvil verre enn noensinne i denne nye konsollversjonen, siden det ikke finnes musestøtte. I stedet beveger du markøren med den analoge spaken, mens du ofte må gjøre små justeringer med D-paden (som gir langsommere bevegelse). Det fungerer - men bare så vidt - og jeg følte ofte at jeg lette etter en nål i en høystakk med en gravemaskin.

I Have No Mouth, And I Must Scream

Dessverre opplevde jeg også en rekke bugs, som stemmereplikker som hadde en skurrende ekkoeffekt og glitrende animasjoner der figurene gikk baklengs. Den verste synderen var Bennys kapittel, der den langmodige karakteren rett og slett nektet å dukke opp på skjermen hver gang jeg lastet inn det lagrede spillet mitt på nytt. Heldigvis er det et av de kortere kapitlene, og til slutt klarte jeg å slå det i én setting.

Grensesnittet, som ikke var helt problemfritt i originalen til å begynne med, er i det minste funksjonelt, ettersom hver handling - som å dytte, gi, svelge og bruke - er tilordnet en knapp på kontrolleren. Det tar litt tid å venne seg til, men det ender opp med å fungere bedre enn å klikke på verb.

I Have No Mouth, And I Must Scream

I Have No Mouth, And I Must Scream er en velkommen tilbakevending til pek-og-klikk-spillets gullalder, til tross for noen mangler. I likhet med karakterene selv er spillet mangelfullt, og du må gjennom en del kvaler for å komme til slutten av spillet. Men samtidig leverer spillet en virkelig hjemsøkende fortelling, og går steder hvor få andre spill tør. Likevel vil jeg anbefale deg å holde deg til PC-versjonen med mindre du desperat trenger litt dyster pikseljakt på farten, eller hvis du vil jakte på Achievements/Trophies.

06 Gamereactor Norge
6 / 10
+
Dyster og makaber historie som likevel er fylt med menneskelighet. Atmosfærisk lyd og grafikk. Greie gåter med interessant bruk av symbolikk. Rimelig priset til €9.99.
-
For mange bugs og glitches. Det siste kapittelet er litt rotete. Konsollversjonen forsterker bare spillets negative sider. Ikke noe ekstramateriale verdt å nevne, bortsett fra musikkspilleren.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster



Loading next content