
Jeg har skrevet om spill i snart 15 år. NRKs artikkel om Mads "Ibelin" Steen fra 2019 er artikkelen jeg drømmer om å skrive en gang i løpet av livet. Sjelden har den allmenne samtalen om dataspill truffet så bredt og så rørende, og de gode samtalene med venner og kolleger som har null peiling på dataspill kom nærmest kontinuerlig i ukene etterpå.
Artikkelen skildret historien til Mads Steen, den unge mannen som i en alder av 25 døde etter et liv med Duchennes muskeldystrofi, en sjelden sykdom som forårsaker muskelsvinn hos gutter. Tilbake satt foreldrene Trude og Robert Steen i sorg, i tro om at sønnen deres ikke hadde fått oppleve meningsfulle vennskap, forelskelse eller å bidra til å skape et bedre samfunn. Det skulle vise seg at de tok feil, for da foreldrene publiserte nyheten om sønnens død på Mads' personlige blogg tok flere fremmede mennesker kontakt. Den ene etter den andre fortalte historier om hva Mads hadde fått bety for dem og hjulpet dem. Fellesnevneren var at alle tilhørte lauget Starlight i World of Warcraft.
Hovedårsaken til at NRK-artikkelen om Mads fikk så stor gjennomslagskraft var at den klarte å vise at digitale vennskap og relasjoner har minst like stor verdi som de vi oppretter i den vanlige verden. Ikke bare det, men for enkelte mennesker er slike digitale vennskap den eneste formen for sosial interaksjon de av ulike årsaker kan ha i livene sine. De som spiller dataspill har lenge visst dette, men artikkelen klarte på imponerende vis å formidle dette til dem som ikke spiller også.
Fem år etter at NRK publiserte sin artikkel (som har blitt en av deres mest leste og oversatt til flere språk) kartlegger dokumentaren Ibelin den samme historien i detalj. For å skildre Mads' digitale liv har regissør Benjamin Ree alliert seg med et lite team på tre personer, som har møysommelig gjenskapt alle dialoger og handlinger Mads opplevde i World of Warcraft ved hjelp av 3D-modeller hentet direkte fra spillet. At filmen i det hele tatt har fått lov av Activision Blizzard til å gjøre dette bør være et kvalitetsstempel i seg selv, for den slags får man ikke gjøre sånn helt uten videre.
Filmens kombinasjon av ekte filmmateriale av Mads og animerte snutter av rollefiguren Ibelin gir et sprengkraftig innblikk i et dobbeltliv det er vanskelig å ikke la seg imponere og bli rørt til tårer av. Å se hvordan Mads ble stadig dårligere, samtidig som han fikk bety stadig mer for sine mange venner i World of Warcraft, er et mektig vitnesbyrd om hvor mye mennesker er i stand til å få til, bare man får bidra på sine premisser. Ibelin bør umiddelbart bli pensum for alle som jobber med tilrettelegging, inkludering og annet sosialt arbeid, for dette er sterk kost.
I det virkelige liv var Mads lenket fast til rullestolen av sykdommen, men i World of Warcraft ble lenkene brutt slik at han kunne skape det livet han drømte om å leve. Resultatet ble intet mindre enn 42.000 sider med deltaker-logger proppfulle av dialoger, følelses-ikoner og annen data som lauget Starfield har delt med Steen-familien og regissør Benjamin Ree. Kombinert med alle filmsnuttene som familien Steen selv filmet med Mads mens han levde gir dette et enormt kildemateriale å spille på, og filmen kommer knallsterkt ut av sitt valg av høydepunktene fra disse kildene. Som en ekstra bonus byr også filmen på utdrag fra bloggen som Mads selv skrev, hvor han krydret tekstene sine med selvironisk snert om sin egen tilstand og knallpresise observasjoner om livet. At han døde i en så ung alder før han fikk videreutviklet skrivetalentet sitt ytterligere er et tap for menneskeheten.
En film som Ibelin (og refleksjoner rundt den) kan fort risikere å tale for menigheten uten å nå ut til dem som ikke skjønner seg på dataspill. Det har den heldigvis klart å unngå. Her kreves null forhåndskunnskaper om dataspill eller World of Warcraft, og måten samtalene Mads hadde med sine venner er dramatisert ved hjelp av spillets egne 3D-modeller gjør historien enkel å følge og relatere seg til. Den pedagogiske og tilgjengelige tonen mange vil huske fra NRK-saken i 2019 lever i høyeste grad videre her, og dette gir Ibelin mulighet til å nå svært bredt ut.
Samtidig som historien om Mads' digitale liv blir fortalt ved hjelp av World of Warcraft-modeller, får vi også intervjuer i "den ekte verden" med flere av vennene hans fra Starlight. Historiene de forteller om hvilken rolle Mads spilte i deres liv er utrolig sterke og fungerer som enda en brobygger ovenfor dem som tenker at vennskap via dataspill bare er tjas og fjas. Vi får høre hvordan Mads hjalp dem da de trengte det så mest, men at han ikke var villig til å vise samme åpenhet og sårbarhet tilbake - forståelig med tanke på hans livssituasjon, men samtidig med en uttalt sårhet fra dem som ikke fikk muligheten til å gi noe tilbake. Ibelin blir med dette en sterk påminnelse til seeren om hvor viktig det er for oss mennesker å åpne oss opp for hverandre, som hele mennesker.
Møtet med Starlight-laugsmedlemmene er sterke, men det er også her vi finner filmens ene lille svakhet, da regissøren bruker mye tid på å fokusere på mennesker med store sosiale problemer. På den ene siden er det sterkt å bli vitne til hvordan Mads kunne hjelpe dem da livet var på det tøffeste, men når dette ikke balanseres med et par historier fra Starlight-venner som ikke opplevde like mye motstand i livet er jeg redd at spillskeptikernes inntrykk av dataspill kun er for mennesker med sosiale problemer kan bli styrket.
Filmen skygger ikke unna de tunge stundene i livet til Mads, spesielt mot slutten da helsen ble stadig verre og dødsangsten større. Den unge mannens søken etter mening, tilhørighet og behovet for å ha betydd noe for noen kommer til uttrykk. Med Ibelin er det ingen tvil om at Mads har fått ønsket sitt oppfylt, og vel så det.
En dag skal vi alle dø; alle andre dager skal vi ikke det. Ibelin er en sterk påminnelse om å leve, sette pris på livet og pleie de gode familie- og vennskapsbåndene der vi måtte finne dem, selv i de tilfellene der livet har gitt oss noen knalldårlige kort for hånden. Dette er sterk kost, men det er samtidig en viktig film som kan bygge bro mellom spillentusiaster og de rundt som tviler på at spill kan bidra til noe positivt. En av årets viktigste filmer er her, og den er et hjerteskjærende mesterverk. Se den!
PS: Husk lommetørkle.