Into the Dead: Our Darkest Days

Gudene skal vite at det finnes nok av zombiespill av alle slag, men på en eller annen måte fortsetter de ikke bare å fascinere oss, men er tydeligvis effektive når det kommer til å skape et rammeverk for god historiefortelling. I spillverdenen har de utallige ganger bevist at de også skaper spennende spillstruktur, og dette gjelder også i Into the Dead: Our Darkest Days.

Mange av aspektene som utgjør Into the Dead: Our Darkest Days er sett før, men remixet i en slik grad at de danner en ganske effektiv zombieopplevelse uten rom for de store overraskelsene. Men gjennom effektivt gameplay, ganske skarp grafikk og fokus på overlevelse får Into the Dead den nødvendige dybden som man i utgangspunktet synes mangler.

Into the Dead er en 2D-side-scroller der du velger ut noen få overlevende som skal danne ryggraden i din egen koloni, som gradvis utvides over tid. Du sitter fast i Walton, Texas, en fiktiv by som har blitt fullstendig stengt ned etter at zombieepidemien rammet, og det er opp til deg å opprettholde basen din, sørge for de overlevendes grunnleggende behov mens du utforsker spesifikke mål i Walton for å samle ressurser, finne våpen og opprettholde en levestandard mens du leter etter en vei ut.

Til å begynne med velger du som sagt bare to overlevende, der det i basen er fornuftig å holde en hjemme, enten for å restituere seg eller for å vedlikeholde barrikader, for eksempel, eller gjøre en form for sentralisert oppgradering. Den andre velger et mål i Walton, fra et stadig voksende kart, for å utforske og plyndre ressurser. Into the Dead er et overraskende detaljert spill grafisk, og enten det er den svake lyskjeglen fra lommelykten din i det ellers ugjennomtrengelige mørket på en forlatt bensinstasjon, eller støvet som henger i luften når du merker at en zombie beveger seg på gulvet over deg, Into the Dead trekker ut alle stopp for å skape en oppslukende opplevelse, og det fungerer.

I øyeblikksbildet er det også kjente, men effektive spillmodeller. Det er en enkel stealth-modell som tillater øyeblikkelige drap i visse situasjoner, det er en rudimentær, men effektiv håndverksmodell der du åpenbart har altfor lite lagerplass til å ta med deg alt du vil ha med deg tilbake, men som alt kan brukes til meningsfulle oppgraderinger av basen din, og faktisk kamp innebærer sjelden mer enn tidsbestemte slag med en kølle, en gitar eller hva du finner rundt. Det er imidlertid verdt å si at spesielt kampene har nok tyngde til at de er farlige nok for figurene dine (som dør permanent) til at det blir spennende hver gang.

Problemet er at selv om alle disse individuelle systemene fungerer, blir de relativt raskt repetitive. 2D-perspektivet og basebyggingen er lånt fra This War of Mine, konseptet med alvorlige konsekvenser for den enkelte overlevende dersom et problem oppstår kommer fra State of Decay, og hele zombieepidemien er et så velkjent motiv at det er svært lite rom for reelle overraskelser. Selvsagt utvider du dine evner etter hvert som flere overlevende kommer til, og utvikleren PikPok skal ha ros for sin relativt åpne, men subtile måte å gradvis oppdage måter å unnslippe Walton på. Men hver gang Hector bygger om barrikadene og du slipper unna med nok gaffateip, gulvplanker og skruer til å overleve en dag til, innser du at i den nåværende versjonen av Into the Dead: Our Darkest Days, er det bare ikke så mye mer.

Det er ikke det at spillet mangler funksjoner, men slik loopen er konstruert i dag, blir du så eksponert for de ulike aspektene ved denne loopen at det fort blir slitsomt. Når kjerneelementene som kampsystemet, oppgraderingsveien og til og med overlevelsesmekanikken virker ganske finjustert i skrivende stund, er det selvfølgelig lett å anbefale Into the Dead til zombieentusiaster. Det er godt konstruert, det er ikke til å komme utenom, men kanskje er det mangelen på mer direkte historiefortelling som gjør at man føler at man famler i blinde og at repetisjonen derfor setter inn raskere, og det tar fra det som ellers er ganske fornøyelig.

Slik det er nå, er Into the Dead: Our Darkest Days et fantastisk grunnlag for PikPok å bygge videre på, og selv om den nåværende sløyfen ble ensformig for meg, spesielt uten et narrativt rammeverk å referere til annet enn historiene jeg skapte selv, respekterer jeg det enormt.