Into the Restless Ruins

Når det gjelder favorittsjangre, er roguelikes definitivt på toppen for meg. Jeg tror jeg har spilt flere spill i den kategorien enn i noen annen. Så det er ganske lett for meg å se om nye roguelikes byr på noe nytt, eller om det bare er nok et spill i mengden. Into the Restless Ruins blander og blander litt på den fronten, men gjør det stort sett veldig bra.

Det unike med Into the Restless Ruins er at du lager ditt eget fangehull. På samme måte som Slay the Spire har kort med ulike angrep, har Into the Restless Ruins kort med ulike typer rom som du kan plassere ut for å komme til steder på kartet som låser opp nye deler av verden. Rommene har også ulike evner - for eksempel et rom som gir deg nytt liv, et rom som øker skaden på angrepene dine, eller rom som gir deg flere poeng slik at du kan kjøpe flere eller dyrere rom i neste runde.

Jobben din er å komme deg til den siste sjefen, en slags vakt som har rotet med The Maiden (som er oppdragsgiveren din), og når du har gjort det, låser du opp neste bane. Det er totalt seks forskjellige baner å låse opp, og de har alle forskjellige oppsett som endrer strategien bak hvordan du legger opp rommene dine. The Maiden og alle de andre figurene du møter i Into the Restless Ruins er hentet fra skotsk mytologi. The Hen Wife og The Wulver er andre figurer du støter på, der Hen Wife lar deg oppgradere rom og Wulver gir deg ulike fordeler under løpene dine. Det er ikke mye historie, men det lille som finnes, setter stemningen ganske godt. Hvis du vil, kan du til og med spille hele spillet på skotsk gælisk i stedet for engelsk.

Nå kan du ikke bare kaste rom på kartet og forvente å kunne løpe rundt som du vil helt uhindret. For det første inneholder fangehullet ditt en helvetes masse monstre som du må forholde deg til. Og så er det fakkelen, som sakte, men sikkert brenner ut og gjør at mørket omslutter deg. For å forhindre at fakkelen slukker, finnes det rom der du kan gi fakkelen et dytt som får den til å brenne litt mer. Disse må derfor plasseres strategisk slik at du kan holde lyset tent både under reisen til dagens mål og tilbake til utgangsportalen.

Det er tydelig at Ant Workshop har hentet inspirasjon delvis fra Slay the Spire og også mye fra Vampire Survivors. Hvis du mislykkes i løpene og dør, blir du etter hvert straffet ved at spillet gir deg kort med forbannelser. Gjør du det bra, blir du i stedet belønnet med kort som gir deg et stort løft. Du får også muligheten til å legge til ulike "cantrips" som enten gjør det vanskeligere eller lettere neste gang du starter en bane. Disse låses opp etter hvert som du spiller Into the Restless Ruins, og det finnes rundt 40 av dem, men du kan bare bruke maks fire av dem om gangen. Hele kortstokkbyggingsaspektet er veldig likt Slay the Spire, og det er på ingen måte et negativt poeng, snarere tvert imot. Når det gjelder Vampire Survivors og hvordan de tok ideer derfra, er jeg litt mer tvilsom, dessverre.

Saken er at du ikke trykker på noen knapper for å angripe fiendene. Det gjør spillet automatisk, akkurat som i Vampire Survivors. Og det faktum at korridorene er fylt til randen av dem fra tid til annen, gjør parallellene til Vampire Survivors enda sterkere. Into the Restless Ruins er en slags blanding mellom en rouge-aktig dekkbygger og en hordeoverlever. Men det er ikke like givende som kongen av hordeoverlevere, Vampire Survivor, og det føles veldig intetsigende og tamt hele tiden. Det er ingen tyngde i angrepene, og du bare løper rundt og ser på mens fiendene sakte, men sikkert forsvinner fordi du angrep dem. Du låser riktignok opp nye våpen etter hvert som du spiller, men problemet gjenstår, og kampene føles kjedelige. De siste bossene byr imidlertid på litt mer variasjon. Der må du unnvike angrep og bevege deg smart for å unngå å falle tidlig.

Into the Restless Ruins byr på virkelig fin musikk. En slags fusjon mellom klassisk bit-pop som flørter med skotsk folkemusikk. Mens musikken er en full score, blander grafikken seg litt. Det er en ganske enkel pikselgrafikk, som absolutt fungerer og er fin å se på så lenge man ikke ser den i sømmene. Et problem man ofte støter på i spill med pikselgrafikk er at utviklerne har forstørret figurene uten å gi dem nok pikseltetthet til at de fungerer i spillet - det er tilfellet her også, med Hen Wife og Wulver som ser ganske rufsete ut. Men alt i alt vil jeg si at det er pent, men det hele trekkes ned av slurvefeil som lett kunne vært justert.

Into the Restless Ruins Men faktisk tilbyr det noe nytt og friskt som bidrar til å berike den elskede rougelike-sjangeren. Selv om det låner rikelig fra andre rougelike-giganter, har Ant Workshop virkelig lånt fra de riktige stedene og skapt noe unikt som er veldig vanedannende og byr på vanvittig mye gjenspillingsverdi. Jeg skulle gjerne hatt mer tyngde i kampene, spesielt, og grafikken vakler noen steder, men alt i alt er Into the Restless Ruins et veldig bra spill. Så gå ut og bygg ditt eget fangehull nå.