Ironheart

Husker du det opprinnelige konseptet bak den MCU-baserte TV-serien på Disney+? Secret Invasion Falcon and the Winter Soldier , WandaVision - tanken var at vi skulle utforske heltene og karakterene vi allerede kjente, men under andre omstendigheter, og samtidig skulle vi få se karakterer som ikke passet inn i de store tentpole-filmene bli introdusert gjennom ambisiøse, omfattende og kontinuitetsbaserte fortellinger.

Slik ble det ikke. Enten det skyldes at serier som Secret Invasion og Falcon and the Winter Soldier snublet på målstreken, eller at hele konseptet ble forvirret da det etter hvert ble for mange kokker på kjøkkenet, endte Marvels seriesatsing ikke bare opp med å bli en fiasko i seg selv, men kan også ha bidratt til kinofilmenes nedtur blant selv de mest dedikerte fansen.

Ironheart er begge en del av denne triste trenden, mens Dominique Thorne, som portretterer den målbevisste, hardtarbeidende og tvers igjennom sjarmerende Riri Williams, febrilsk forsøker å bryte seg løs fra formatets rammer og utøver solid MCU-akrobatikk, bare på den lille skjermen.

Ironheart er generelt velspilt og byr på en relativt spennende ramme, og nevnte Thorne er virkelig solid castet, og gir serien det hjertet som banker under panseret i alle scenene der hun dukker opp.

Men ikke alle presterer like godt, og dessverre ser det ut til at det å skape en nyskapende, gjenkjennelig og samtidig spennende skurk er en nærmest umulig oppgave for Marvel og kompani. Parker Robbins, eller The Hood, spilles av Anthony Ramos, og det hele er troverdig, men hans lille gjeng med teknotjuver, som kaster opp shaka-skilt og maser om hvor urettferdig verden er, er ikke akkurat underholdning av ypperste klasse. Tvert imot. Scenene med denne brokete gjengen av tilsynelatende kompetente individer blir fort selvparodiske, og slik forblir det.

Når det er sagt, fungerer Ironheart bedre på scenenivå enn mange andre Marvel -serier i nyere tid. Den er selvfølgelig ekstremt jordnær, og etter et hav av serier som fjerner alle de overnaturlige, effekttunge og... tja, dyre elementene under påskudd av å fortelle mer gjenkjennelige historier, virker dette mer som en dårlig unnskyldning enn en kreativ misjonserklæring. Det finnes imidlertid et solid hjerte i form av Riris forhold til venninnen Natalie, som pulserer gjennom hele serien, og her fungerer ordvekslingene og tempoet bedre. Det er til og med en håndfull scener der Riri får utfolde seg som pseudo-Iron Man, og det er til og med en scene eller to der Marvel ser ut til å ha investert litt i betydelig bedre CGI-effekter enn tidligere.

Det er flaks at Thorne er så sympatisk som Riri Williams, for ellers ville Ironheart virkelig slitt med å ha noe å si, men karakterens ubestridelige behov for å leve opp til sitt opplevde potensial er en spennende reise. Det er synd at resten av Ironheart ikke blomstrer opp sammen med henne, men dette er i det minste en introduksjon til en helt som jeg virkelig, virkelig håper vil bli katapultert ut på den store scenen.