It Takes Two - Førsteinntrykk

Etter sitt forsøk på å gjøre co-op mainstream igjen med det prisvinnende A Way Out, er Hazelight nå tilbake, og denne gangen sikter de på romcom-sjangeren. It Takes Two kan se ut som en enorm avvikelse i tonen med sin fargerike og Pixar-liknende grafikk, men fokus ligger fortsatt på co-op. Nylig påstod Josef Fares at han ville gi $1,000 til alle som kjeder seg av dette eventyret, så naturligvis hoppet vi på muligheten til å gi det et forsøk før lanseringen for å se hvordan spillet er.

Det kan føles som en merkelig mishmash av Freaky Friday og Honey, I Shrunk the Kids, men It Takes Twos lunefulle historie byr på en virkelig emosjonell side av seg. I åpningssekvensen blir vi introdusert for hovedpersonene Cody og May, to foreldre som er i ferd med å skilles på grunn av deres splittede forhold. Etter kunngjørelsen om skilsmisseplanene til deres datter Rose, trekker hun seg tilbake til soverommet sitt og ønsker seg at de to vil komme overens igjen. Cody og May befinner seg senere fengslet i to håndlagde dukker og må samarbeide for å prøve å vende trylleformelen som er lagt på dem.

Jeg vil direkte slå fast at It Takes Two er et samarbeidseventyr, og det kan overhodet ikke spilles alene. Heldigvis trenger du ikke å ha en venn som også eier spillet, ettersom det inneholder noe som kalles Friend's Pass. Med dette kan du spille mot andre online (eller lokalt), tros at de ikke eier spillet, og jeg føler personlig at det er en veldig smart og konsumervennlig løsning av Hazelight. Dessverre støtter spillet ikke noe cross-play, men det er i det minste cross-gen, så de med PlayStation 4 og PlayStation 5 kan spille sammen, og de med Xbox One og Xbox Series.

Gameplayet i It Takes Two beskrives kanskje best som et filmatisk puzzleplattformspill. Noe jeg elsket ved spillet var hvordan co-op føltes som en integrert del av opplevelsen. Utfordringene er utformet med co-op i tankene fra grunnen, og det viser seg virkelig ettersom dere må jobbe sammen som et lag for å komme noen vei. Ofte må en spiller plattforme seg framover mens den andre er ansvarlig for å fullføre en puzzle og rense eventuelle møtende hinder. Feil kan lett oppstå om begge spillerne ikke aktivt kommuniserer og er oppmerksomme. Det er faktisk veldig smart, ettersom det lagbaserte spillet fungerer som en utmerket metafor for de to som jobber sammen for å fikse deres mislykkede forhold.

En kul ting er også at Cody og May har sine egne spesifikke evner for å holde spillet friskt for begge spillere. I siste del av demoen fikk Cody en spiker å kaste og May fikk toppen av en hammer. I løpet av en seksjon måtte Cody-spilleren for eksempel skyte spikre i treplanker på veggen, mens May-spilleren måtte svinge over dem med hammeren. Forhåpentligvis vil liknende mekanikker til å forgylle resten av spillet også, og sørge for at de to karakterene blir brukt på den beste måten.

Alt foregår på delt skjerm uansett om du spiller lokalt eller online med en venn. Personlig fryktet jeg at dette kunne være distraherende, men det var noe som fungerte bra og vokste på meg ganske fort. Å kunne se partnersiden av skjermen er gunstig, og kan blant annet avsløre alternative ruter og hjelpe deg med å gi klare råd hvis partneren din blir sittende fast.

Bossmøtene her var morsomt designet og introduserte sine egne nye sett med spillmekanikker. Vi kjempet mot en levende støvsuger som sendte sjokkbølger av støv mot oss, og en rsten gammel verktøykasse som fjernet bakken under oss med snurrende sirkelsager. Disse møtene føles virkelig distinkte, ettersom de virkelig presset oss til å jobbe sammen for å avsløre deres svakheter og forårsake skade. For å bekjempe støvsugeren, for eksempel, måtte den ene spilleren suge inn eksplosive projektiler mens den andre måtte vinkle den andre enden for å skyte prosjektilet på bossens ansikt.

Under vår reise støtte vi også på flere morsomme og korte minispill. Et av disse gikk ut på å flippe så mange brytere som mulig, der en bruker spiker og den andre hammer. En annen var utformet som et menneskelig whack-a-mole. Nei, det er vel ikke revolusjonerende, men de la til et morsomt konkurranseelement i miksen, som ellers ikke finnes i hovedspillet. Når disse låses opp kan de for øvrig spilles direkte fra hovedmenyen.

Dessverre ser det ikke ut til at jeg kommer til å bli $1,000 rikere, ettersom jeg virkelig hadde det gøy med It Takes Twos underholdende co-op. Å spille sammen med en venn er en integrert del av opplevelsen og jeg likte virkelig hvordan hver karakter har sine egne spesifikke evner. Dette ser ut til å by på ren og skjær glede, og jeg håper at resten av spillet oprettholder momentumet. Vi kommer tilbake med en anmeldelse av It Takes Two innen lanseringen den 26. mars.