IT: Welcome to Derry

Selv om man sikkert kan diskutere hvor godt regissør Andy Muschietti lyktes med å realisere de enormt vellykkede It -filmene for noen år siden, til tross for noen mindre problemer, særlig i andre og siste kapittel av filmatiseringen av Stephen Kings ikoniske roman, mener jeg at de fortsatt står seg som robuste, moderne skrekkfilmer. De er faktisk lysende eksempler på hvordan enkelte skrekkfilmer holder en gjennomgående høy kvalitet, selv når budsjettene har vært høye.

Av samme grunn har jeg vært litt nervøs for Welcome to Derry, som først virket som en meningsløs utvidelse av universet, designet for å tøye en kinosuksess til det økonomiske bristepunktet. Men så kom Muschietti selv om bord som regissør, og Bill Skarsgaard ble med på rollelisten, og et glimt av håp begynte å spire, for kanskje ville dette vise seg å ikke være fullt så kynisk som det først kunne se ut til?

Jeg er her i dag for å fortelle dere at selv om det er en rekke punkter der Welcome to Derry ikke helt lever opp til de to filmene som danner det narrative grunnlaget for denne prequel-historien, er det langt, langt flere der man virkelig kan føle at Muschietti kjenner og behersker dette universet og vet nøyaktig hvordan han skal lage en effektiv skrekkhistorie med noen av de mest hårreisende, brutale og effektive sekvensene jeg noensinne har sett i en TV-serie.

Muschietti sto riktignok bak feiltrinnet The Flash, men gjennom Mama, It og It: Chapter Two har han gang på gang vist at han har sansen for skrekksjangeren, og det er tydelig allerede fra den første skremmende introsekvensen at Welcome to Derry er bygget opp slik den er fordi det er erfaring bak kamera. Akkurat som i begge filmene er de enkelte skrekkvignettene vevd inn i en større fortelling, som narrativt forklares med at ondskapen som bor i Derry lever av frykt før den til slutt fortærer sitt offer. Vi blir introdusert for en ny gjeng med barn, men denne gangen 27 år før hendelsene i den første filmen, som nok en gang har som mål å undersøke, løse og til slutt redde seg selv og hverandre fra den grusomme ondskapen som vi allerede vet går under navnet "Det", men som ofte tar form av klovnen Pennywise, igjen spilt av Skarsgaard.

Fordi vi befinner oss på 1960-tallet, spiller den systematiske rasismen i Maine en litt større rolle, men i det store og hele handler It like mye om dekonstruksjonen av den amerikanske småbyidyllen som den handler om en ond klovn som spiser barn. Filmene, og romanen, tar også opp temaer som mobbing for å bryte ned illusjonen, barrikadene som dannes rundt normativ oppførsel, og det er bare passende at det bare er barna, de uskyldige, som opplever all denne urettferdigheten, mens de voksne, som selv er med på å skape og opprettholde illusjonen, ikke er fullt så sårbare eller bevisste.

Welcome to Derry handler derfor, som filmene før den, om barna, og selv om de stort sett når sitt mål her, er de ikke fullt så overbevisende som den elskede "Taperklubben" bestående av blant andre Jaeden Martell, Finn Wolfhard, Jack Dylan Grazer, Sophia Lillis og Wyatt Olef. Noe av historiefortellingen svikter, noen av de emosjonelle "innsatsene" er tvetydig telegrafert, og manuset går også til tider inn i blindveier der den eneste utveien synes å være overdramatisering eller klisjeer.

Når det er sagt, klarer Welcome to Derry å fortelle en effektiv historie i store trekk, selv om de som mener at mysteriet rundt "Det" er avgjørende for seriens effektivitet, kan føle at serien gjør etterforskningen og forklaringen på dets eksistens litt banal. Når det er sagt, opprettholdes spenningen hele veien, selv om vi vet at forsøket på å beseire Pennywise vil mislykkes, i hvert fall delvis, siden han kommer tilbake flere ganger i etterkant, noe som sier noe om hvor langt godt håndverk kan ta deg.

Vignettene jeg nevnte tidligere er rett og slett noe av det villeste, mest grensesprengende og hårreisende jeg noen gang har sett, og gjør til og med It -filmene til skamme når det gjelder oppfinnsomhet og teknisk snedighet. Det er riktignok litt langt mellom dem, men de utgjør naturlig nok majoriteten av filmens skumle scener. Ikke alle fungerer like godt - en sykkeltur gjennom en kirkegård har litt Goonies -vibber på en dårlig måte - men de fleste av dem varer i 5-7 minutter og er så intense at kjæresten min og jeg måtte utveksle blikk i ren vantro over at Muschietti og kompani slapp unna med dette. Tro meg når jeg sier at Welcome to Derry ikke er for sarte sjeler, og får til og med den nylige Alien: Earth -serien til å virke som en PG-13.

Det er en litt irriterende "glød" i bildet, noe som nok er et stilistisk valg for å gjenspeile tidens trender, men det får serien til å se billigere ut enn den faktisk er, og jeg ville ha foretrukket et litt mer matt bilde generelt, og som sagt er det noen få effektscener som faller litt fra hverandre. Men alt i alt, med sitt solide tempo, virkelig skremmende og nyskapende skrekksekvenser, og en sterk narrativ kjerne om isolasjon, uskyld og forfallet og frykten som lurer bak våre konstruerte fasader, klarer Muschietti og kompani det som kunne ha blitt en åpenbar flopp utrolig bra.