JDM: Japanese Drift Master

AE86, Supra, Silvia, S2000, Skyline GT-R. Navn som kan få det til å krible i fingrene på alle som noen gang har dyppet tåa i JDM-bassenget eller lest en av de mange japanske tegneseriene som hyller den hjemlige bilkulturen. Initial D, Wangan Midnight, Over Rev eller den litt mer obskure, men like sjarmerende Shakotan Boogie.

Å kaste seg utfor svingete fjellveier i ly av natten, mens Running in the 90s dunker i bilstereoen og speedometeret plinger sint som et unødvendig fremfusende Jehovas vitne på dørklokken. Ja, det var drømmen for mange av oss. En fjern drøm, selvfølgelig, og det å ta del i den illegale racing-scenen i Japan er nok noe de færreste vestlendinger har fått oppleve. I hvert fall da sporten var på sitt mest populære.

Heldigvis finnes det alternative måter å tilfredsstille behovet på, og som en redningsmann i nøden kommer JDM: Japanese Drift Master snikende inn på scenen, i en sky av eurobeat-dunk-dunk og brent gummi. Et spill som ikke bare prøver å plukke jordbærene fra kaken til mange tidligere suksesser som Tokyo Xtreme Racer, Drift Champ eller noen av de lisensierte Inidial D-spillene.

Nei, det har gjort sitt beste for å destillere ned den romantiserte ideen og følelsen av at veien er viktigere enn målet, og at hver kurve har en sjel, er en levende ting som ikke bare skal overvinnes, men også mestres. Så er JDM: Japanese Drift Master den etterlengtede renessansen vi Takahashi-tilbedende nerder har sukket etter? Ja og nei, bli med oss og la oss ta en nærmere titt.

Premisset er ikke noe å skrive hjem om, og vi har alle hørt legenden. Én sjåfør, én bil, smale veier i mørket og en haug med motstandere med fargerike kallenavn som skal overvinnes. Det er en velprøvd oppskrift som JDM ikke gjør noe forsøk på å rote med. Kort sagt, det er like sjarmerende som det er forutsigbart. Du ankommer Japan som en ukjent sjåfør, full av selvtillit og med en eneste oppgave - å jobbe deg oppover i driftingverdenen.

Fra små arrangementer til fullverdige løp bygger du opp både rykte og garasje. Det er like mye Initial D som Gran Turismo og Truck Simulator i en blender og kjørt i drift-modus. Kort sagt, en videreutvikling av sjangerens storheter fra PS2-tiden, krydret med moderne følelser. Settingen er enkel, effektiv og full av kjærlighet. Rismarker, tette skoger, bensinstasjoner, lokale Isakayaer og verksteder fylt med røykende gamle menn med tvilsom fortid.

Det er en verden konstruert av folk som faktisk elsker japanske biler fra 90-tallet. Ikke fordi de er raskest, men fordi de høres riktige ut. Føles riktig. Men historien er neppe den viktigste grunnen til å spille JDM, selv om den tilfører mye sjarm. Nei, du er her for å shuffle i takt med Space Boy og drømme deg bort til et Japan som ikke lenger eksisterer.

Det er en fin balansegang mellom arkade og realisme som lander et sted i det grumsete vannet mellom Assetto Corsa og Rallisport Challenge, tilgjengelig på en pedagogisk måte som gjør at du kan begynne å drifte med rimelig selvtillit etter bare en halvtime bak rattet. Noe som også raskt blir infernalsk vanedannende og belønnes under løpene, som først og fremst handler om å vinne med stil, ikke om å komme først over målstreken.

I stedet får du poeng for hvor pent, dristig og kontrollert du kjører rundt svingene, og følelsen av å virkelig klare å få til en lang, feiende sladd der du opprettholder og utnytter bilens momentum er ren zen. Det er også morsomt hvor forskjellige bilene i spillet faktisk føles. En gammel AE86 (ja, selvfølgelig er den med i spillet) oppfører seg omtrent som du forventer, og kontrasten til en tung Toyota Chaser er til å ta og føle på, og det samme gjelder RX-7, som unektelig oppfører seg som en vill geit.

Bilene har rett og slett fått mye personlighet, og blir nærmest karakterer i seg selv etter hvert som du fikler med dem. Det er som Pokémon, men mye mer underholdende.

Et annet område der JDM utmerker seg, er hvordan du kan bygge om og personliggjøre bilene dine. De kan brytes ned i molekyler hvis du vil, fra eksosanlegg, turboer, dekk, hjuloppheng, differ, luftfiltre og mye mer. Nei, det er ikke detaljer på Car Mechanic Simulator-nivå, men det er dypt nok til at du kan bygge bilen din akkurat slik du vil ha den. Og fremfor alt - hver eneste justering kjennes.

Endre camberen noen få grader, og bilen oppfører seg annerledes i neste løp. Legg på slicks, og du får bedre grep. Dette går langt utover det estetiske, og blir raskt nesten filosofisk når du står og velger blant alle trimmingene og delene.

Spillverdenen er en slags destillert tolkning av den japanske landsbygda - tenk Gunma eller Tochigi, men komprimert til et spillkart som er både åpent og fokusert. Det er stort nok til å gi en følelse av frihet, men designet slik at du alltid kan finne en ny vei å angripe på. Som tar deg opp i fjell, gjennom skoger, inn i små landsbyer med blinkende neonskilt og ned serpentinske pass. Det merkes med andre ord at dette er folk som har sett og lest Initial D altfor mange ganger - og det sier jeg som den største komplimenten som finnes.

Det finnes også små øyeblikk av hverdagslighet, øyeblikk av refleksjon der du stopper opp - du kan fylle drivstoff, vaske bilen, hente forsyninger eller bare cruise gjennom natten. Det gir en fin rytme til spillet, der det ikke alltid trenger å handle om maksimalt adrenalin, men også om, vel, bare å kjøre.

Dette er et indieprosjekt, og det merkes. Grafikken er til tider ujevn - noen miljøer er utrolig vakre, spesielt i kveldslys eller regn, mens andre føles mer som plassholdere, og karakterene i mellomsekvensene er ikke akkurat prisbelønte. Men de gjør jobben sin. JDM er helt klart et av de spillene der kjærlighet og lidenskap skinner gjennom og delvis skjuler tekniske mangler. Det er sjarmerende snarere enn stygt. Ikke nødvendigvis det mest polerte panseret du noensinne har sett, men med en buldrende magi under.

Her må jeg selvfølgelig også nevne musikken. Nei, det er ikke lisensiert eurobeat, men inspirasjonen er tydelig, med en gung-ho-stemning som tar deg tilbake til 90-tallets storhetstid med en perfekt balanse mellom racing-anime og undergrunnselektro. Det passer perfekt til stemningen, og fungerer utmerket når du jakter på poeng på et ensomt fjellpass i de små morgentimene.

Men selv solen har sine flekker, og jeg kan ikke ignorere noen av de mest fremtredende. Selv om mitt hjerte banker hardt for dette lidenskapsprosjektet. Bugs, ja det er en haug av dem, og det kan ta form av noen morsomme muskelspasmer der fysikken i spillet av og til får fullstendig fnatt. Det er langt fra spillødeleggende, men noe du bør være klar over.

På samme måte føles mange av menyene litt halvferdige, og det er helt klart rom for å jobbe med grensesnittet. Optimaliseringen er heller ikke perfekt, og jeg opplevde i alle fall en total krasj av spillet. Men i det minste fikk jeg ikke blå skjerm på hele datamaskinen, i motsetning til F1 25. Det skal også sies at AI-en ikke akkurat er den mest briljante noensinne og mangler personlighet.

Men selv om JDM ikke er det mest polerte spillet på markedet, skinner lidenskapen gjennom, og det er ingen tvil om at dette er et spill med sjel. Det er en enestående hyllest til japansk bilkultur, et kjærlighetsbrev til alle oss som får et kick av å se en Toyota Sprinter suse forbi på veien. For når JDM er på sitt beste, er det virkelig utrolig, og når du er kastet ut i natten under gatelyktenes glød, stille nynnende Deja Vu, med siktet innstilt på neste fjellpass. Da er det veldig lite som trumfer Japanese Drift Master.