John Carpenter's Toxic Commando

Det er få filmskapere som har påvirket meg så mye som John Carpenter. Jeg vokste opp med filmene hans, og kultklassikere som Halloween, The Thing, The Fog og Big Trouble in Little China gjorde et dypt inntrykk på meg som nysgjerrig guttunge på 1980- og begynnelsen av 1990-tallet. Enten det var gjennom sene TV-sendinger eller utslitte videokassetter som jeg leide i den lokale butikken, var det noe helt spesielt med filmene hans, den unike blandingen av iskald atmosfære, pulserende synthmusikk og en lidenskap for håndverket, i tillegg til de uforglemmelige karakterene.

Filmene var vidunderlig kyniske, pønkete og kompromissløse, en stor langfinger til etablissementet. Carpenter var en person som tilsynelatende alltid gjorde det han selv ville, og som aldri solgte seg eller bøyde seg for makthaverne med sine feite lommebøker. I de senere årene har interessene hans naturlig nok skiftet noe, med mer fokus på musikk og færre lidenskapsprosjekter. Så da Toxic Commando ble annonsert, med hans navn knyttet til seg, var det ikke overraskende at jeg ble litt nysgjerrig.

Carpenter i digital form, eller i det minste essensen av ham, kunne absolutt være noe. Men jo mer tid jeg tilbrakte med Toxic Commando, jo tydeligere ble det at Carpenters navn mest fungerer som et trekkplaster på omslaget, noe som i denne sammenhengen føles omtrent like naturlig som å klistre The Thing-logoen på en boks med energidrikk og selge den over disk. Det er skittent og uærlig.

Og det er litt skuffende, for Saber Interactive (teamet som skjenket oss det eminente World War Z i samarbeid med skrekkens mester selv) og Carpenter burde høres ut som en oppskrift på en ganske god cocktail, som byr på groteske monstre, flerspiller, pulserende synthmusikk og litt 80-tallsestetikk på toppen. Blod og apokalypse i neon, rett og slett.

Premisset føles som hentet fra en hvilken som helst B-film, og er faktisk ganske sjarmerende. Et energiselskap borer seg ned i jordens kjerne på jakt etter ubegrenset kraft, noe som ender i katastrofe. I stedet for ren energi finner de noe helt annet, et mystisk og ondt stoff - en form for overnaturlig slam, om du vil - som begynner å forvandle mennesker til groteske monstre. Verden er på vei mot total kollaps, og det eneste som står mellom menneskeheten og fullstendig ødeleggelse, er en gjeng halvkompetente soldater som er sendt inn for å rydde opp i rotet.

Tonen er helt klart pulp - moderat selvironisk og ganske tåpelig - men det er også spillets sterkeste side. Det er ikke en historie som engasjerer, men den underholder og formidles med en herlig spilleglede blandet med en god dose overdrevet skuespill. Det er unektelig noe befriende når et spill av dette kaliberet faktisk velger å hoppe over det alvorlige og overdramatiske. John Carpenters Toxic Commando velter seg skamløst i sin B-filmestetikk, og for det gir jeg dem tommelen opp. Det merkes at Saber virkelig har prøvd å fange en slags gudsforlatt 80-tallsenergi her.

Men en morsom (tåpelig) historie og et pumpende lydspor er neppe nok til å bære spillet, og problemene blir raskt tydelige så snart du tilbringer mer enn en time med Toxic Commando, som under det sprø 80-tallsoverflatelaget ærlig talt bare er nok et hamsterskytespill blant mange andre. Det er den samme gamle samarbeidsopplevelsen vi har spilt hundre ganger før, men nå med John Carpenters navn klistret på omslaget. Det hele er nesten smertelig kjent, og følelsen av déjà vu er nesten overveldende. Fire spillere jobber sammen i ulike oppdrag der dere kjører mellom sjekkpunkter, forsvarer posisjoner og skyter dere gjennom massive horder av fiender.

Strukturen er så søvndyssende velkjent at man faller inn i noe som nærmest kan beskrives som en transe, der alt bare går på autopilot og ikke engasjerer på et følelsesmessig plan. Klassesystemet er også akkurat som man forventer; en medic som (overraskende nok) lapper sammen laget, en defender som kan tanke skade, og to andre roller som fokuserer på en blanding av eksplosive våpen, skadeeffekt og gadgets. Alt fungerer teknisk sett bra, men det føles også som om du har sett nøyaktig det samme oppsettet i et dusin andre skytespill de siste ti årene.

For å være helt ærlig er det mest unike med spillet det utrolige antallet fiender som angriper, og det er her Sabers spillmotor virkelig viser muskler. Teknisk sett er det vanskelig å klage. Nei, det er ikke noe som vil blåse deg bort visuelt, men alt flyter i et halsbrekkende tempo uten hikke. Et annet lite lyspunkt som er verdt å nevne, er kjøretøyene, som gir litt variasjon og skaper genuint morsomme øyeblikk, der det aldri blir kjedelig å pløye gjennom horder av fiender i en stor jeep.

Men samtidig er dette også en del av problemet, for hva vil egentlig Toxic Commando være? Det er en veldig "alt på en gang"-følelse over det, der de ser ut til å ha kastet alt på veggen og håpet at det skulle feste seg. Er det et taktisk samarbeidsskytespill? Et arkadespill som handler om å slakte zombier? Eller et slags offroad-actionspill der du kjører gjennom gjørme mens monstre hopper opp på panseret? Alt er så vilt spredt, og det blir ufokusert, der systemene aldri blir skikkelig integrert i den større strukturen og for det meste føles tåpelige.

Når det kommer til skyting, er det i det minste kompetent, og kampene kan til tider være ganske spektakulære med nesten uoverkommelig store horder av fiender som stormer mot deg fra alle kanter, blandet med bosser av varierende størrelse og kaliber. Og hvis du har spilt Space Marine II, vil mye av dette føles kjent, om enn denne gangen med zombier i stedet for xenos og kjettere. Når alt klaffer, blodet spruter, fiendene strømmer frem som en uhellig flom og skjermen fylles med eksplosjoner, er det faktisk ganske morsomt.

Men de toppene er få og langt mellom, og de etterfølges nesten alltid av lange transportstrekninger som fort blir veldig kjedelige. Strukturen på oppdragene gjør ikke situasjonen bedre, som gang på gang koker ned til: Kjør til et sted, skyt fiender, forsvar et objekt, kjør videre, skyll og gjenta. Det fungerer i korte doser, men etter noen timer begynner følelsen av å befinne seg i et hamsterhjul å ta på. Da begynner du også å legge merke til hvor tynt innholdet faktisk er. Du gjør oppdragene dine, samler ressurser, oppgraderer utstyret ditt og går opp i nivå. Det er ikke nødvendigvis en dårlig ting, men det er definitivt ikke spesielt minneverdig.

Det mest ironiske er kanskje hvor mye spillet lener seg på Carpenters navn. Hans musikalske fingeravtrykk er definitivt der, og lydsporet er faktisk en av de beste delene av spillet. Men samtidig føles det nesten som om markedsføringen lover mer enn spillet faktisk holder. Når jeg hører navnet Carpenter, forventer jeg mye mer enn dette. Hvor er stemningen, atmosfæren, den sakte snikende skrekken? I stedet er Toxic Commando høylytt, kaotisk og ubarmhjertig generisk. Spillets store redning er (ikke overraskende) flerspilleren. Å spille med tre andre venner løfter virkelig opplevelsen, og det kan være hysterisk morsomt å prøve å redde et fastkjørt kjøretøy mens ammunisjonen er i ferd med å ta slutt og zombiene klatrer opp på taket. I disse øyeblikkene fungerer spillet akkurat som det skal.

Men det sier også mye om spillet som helhet. Når du spiller alene, blir det raskt tydelig hvor repetitivt alt er, ettersom kampene føles lengre, oppdragene mer mekaniske, og spillets sjarm forsvinner ganske raskt når du ikke lenger ler sammen med tre venner på Discord. Det er kanskje spillets største problem. John Carpenters Toxic Commando er ikke et katastrofalt spill. Det er ikke engang dårlig. Det er bare ... veldig, veldig middelmådig. Et kompetent stykke håndverk som leverer noen timers moro, men som mangler den gnisten som kunne ha gjort det minneverdig.

Finnes det et publikum for Toxic Commando? Ja, absolutt. For (ca.) £35 får du mye action og underholdning, forutsatt at du har tre andre venner å dele opplevelsen med og som er med på hva du begir deg ut på. Det er nok et skytespill i en allerede overfylt sjanger, og til tross for Carpenters navn og den (til tider) vakre estetikken, er det ingenting her som skiller seg ut eller får deg til å reagere. Morsomt i små doser? Ja, absolutt. Men noe du kommer til å snakke om om et års tid? Neppe.