Jurassic World: Rebirth

Jurassic Park/World-franchisen har nådd sin syvende film. Vi er nå inne i Episode VII, med fire filmer på bare ti år. Det er mange, men heldigvis for Universal har de vært vellykkede. Selv om kritikken har vært blandet, var fansen stort sett fornøyd ... helt til den siste, Jurassic World Dominion, som var for stor, for lang, for innviklet, hadde for mange karakterer og underhistorier, tonnevis av fanservice og noen vanvittige ideer, men som mislyktes forferdelig i utførelsen. Jurassic World Dominion gikk litt over streken, og brant bort tilliten til serien selv for mange innbitte Jurassic Park fans. Hvis Universal og Steven Spielberg skulle reboote den, var det klart at de måtte ta en annen tilnærming, både når det gjaldt historie, stil og skala.

Men etter å ha sett Jurassic World: Rebirth... ... må jeg si at jeg kanskje må revurdere min holdning til Dominion. Jeg savner Colin Trevorrow. Vel, jeg savner JA Bayona mest av alt, hans følsomhet og sans for undring, men han skulle alltid være gjesteregissør for brofilmen i Jurassic World trilogien. Men Trevorrow og manusforfatter Derek Connolly hadde noe av et flott konsept: en klar, ambisiøs og dristig idé om hvor serien skulle gå for å tilby noe annet enn Spielbergs mesterverk, sannsynligvis verre, uunngåelig verre, men spennende og verdifullt i seg selv.

Jurassic World: Rebirth, som ble laget på 18 måneder, har ikke noe av det. Manuset, som ble skrevet lenge før en regissør var funnet, var en forespørsel til David Koepp, en veteran og talentfull manusforfatter, ja, men også en løpegutt for direktører hvis filmografi inkluderer moderne klassikere som Jurassic Park, Mission: Impossible, Spider-Man, og Panic Room, men også bortkastede kommersielle filmer som Angels & Demons, Jack Ryan: Shadow Recruit, og The Mummy fra 2017. Eller de to siste Indiana Jones filmene... Ikke akkurat noen som forventes å tilføre serien fornyet energi eller mye lidenskap (eller noen lidenskap), men en kompetent og håndterbar forfatter som tilbyr en prestisjefylt kredittittel, men som sannsynligvis ikke vil være med på oppfølgeren med mindre han blir spurt igjen.

Faktisk ble det rapportert at David Leitch hadde blitt kontaktet for å regissere, men avviste det på grunn av at det ikke var nok plass til hans kreative innspill. I stedet ble Gareth Edwards valgt, kjent for sin dyktighet til å filme på ekte (og tropiske) steder med mange digitale effekter, og til å sette opp virkelig vakre bilder ... og ikke så mye annet.

Jurassic World trekker seg tilbake til gammelt territorium

Resultatet er at Jurassic World: Rebirth føles som et stort skritt tilbake til det grunnleggende: en veldig enkel historie, som utspiller seg på samme sted fra begynnelse til slutt, den ene dinosaurjakten etter den andre med lite eller ingenting interessant å fortelle i mellom. På grunn av hvordan handlingen starter, føles det nesten som en gjenfortelling av The Lost World: Jurassic Park, men uten de flotte sekvensene som Spielberg skapte, føles det som å gå tilbake til Jurassic Park 3 territorium.

For mange vil det være en velsignelse. Faktisk har Jurassic Park 3, med sin 90 minutter lange spilletid som i utgangspunktet ble improvisert under innspillingen, i det siste blitt revurdert som malen for hva en Jurassic Park -film bør være: kort, enkel, med enkle karakterer og mange dinosaurer.

Jeg er ikke enig, men det er min mening, og jeg er sikker på at mange vil finne Jurassic World: Rebirth forfriskende i den forstand, spesielt fordi, som jeg selv kan være enig i, Trevorrow lot ting komme ut av kontroll: de sprø subplottene som Maisie Lockwood som en menneskelig klone i Fallen Kindgom (som senere blir omarbeidet i Dominion), gjeninnføringen av Lewis Dodgson fra Michael Crichton-romanen, og alt det med gresshoppene...

Å ta franchisen tilbake til utgangspunktet var på papiret veien å gå: fokus på spenningen, skrekken og jaktene med stort sett nye dinosaurer som ingen har sett før, blandet med gamle favoritter slik at fansen fortsatt får den velkjente følelsen. Det er fint filmet, helt klart, selv om jeg fortsatt synes det er mange skritt bak Bayonas arbeid med Fallen Kingdom, selv om det ser mer naturlig og mindre kunstig ut enn Jurassic World og Dominion.

Men jeg kan rett og slett ikke tilgi hvor lite innsats de har lagt ned i denne, og hvor lite de har brydd seg om kontinuitet, nesten til det punktet å gjenta respektløsheten som JJ Abrams gjorde med Star Wars Episode IX, og fullstendig slette alt som Trevorrow, Connolly og Emily Carmichael kokte sammen i tre filmer: at livet fant en vei og at dinosaurer og mennesker var i ferd med å sameksistere.

I denne filmen har de fleste dinosaurene dødd, og de finnes bare igjen på noen ekvatoriale steder ... blant annet på en tropisk øy ... som tilfeldigvis også har enda et forlatt InGen laboratorium som ingen hadde hørt om før. Høres det kjent ut? Det er som om serien trekker seg tilbake til det opprinnelige premisset med halen mellom beina, som om originalitet var strengt forbudt for David Koepp. For første gang begynner jeg, en dino-nerd, å bli lei av serien: Jurassic World -trilogien var tro mot det serien er kjent for (dinosaurer som jakter på mennesker), men prøvde alltid å tilby noe nytt i hver film. Her er det den samme historien om igjen.

Hva Jurassic World: Rebirth tar feil

Men... Jeg er klar over at jeg er på vei inn i en dobbel selvmotsigelse. For det første høres jeg ut som den bitre fanen som dømmer en film fordi den ikke svarte til forventningene hans, for det den ikke er, snarere enn for sine egne meritter. Og for det andre visste jeg allerede alt dette før jeg gikk inn i filmen: den forhastede produksjonen, de kreative forskjellene, premissene for filmen... Men jeg hadde likevel håp om at de, til tross for det jeg føler er den enkleste og minst interessante veien å gå, ville være i stand til å levere en sterk film. Det virkelige problemet, grunnen til at jeg synes denne filmen mislykkes, er at den ikke bare er uoriginal, den er heller ikke spennende nok. Det er, føler jeg, færre dinosaurer enn tidligere, og nesten ingen av dem blir værende i mer enn en sekvens, noe som får dem til å føles som sjefer i et videospill i stedet for faktiske karakterer man faktisk kan bry seg (om enn bare litt) om, noe som skjedde noen ganger i de andre filmene.

De menneskelige karakterene er en forbedring... delvis. Scarlett Johansson gir filmen stor stjernekraft, og å se henne, en erklært Jurassic Park -fan, nerde ut om dinosaurer i intervjuer og markedsføringskampanjer har vært en av de bedre tingene jeg tar med meg fra hele filmen. Hun spiller en eks-militær som får i oppgave å lede en ekspedisjon til den dinosaurfylte øya, og knytter bånd med Jonathan Bailey, en paleontolog som elsker dinosaurer og utgjør en ekstremt sympatisk hovedrolle som dessverre får veldig lite utvikling. Mahershala Ali spiller en annen militærveteran som er venn med Johanssons rollefigur... og det er i grunnen det hele når det gjelder menneskelige hovedroller.

Bra på papiret, men de får nesten ingen utvikling ettersom de må dele skjermtid med en av de minst interessante familiene som noen gang har blitt vist på lerretet. En strandet familie på øya som får sitt eget parallelle eventyr, og det bryter opp tempoet fullstendig. Du ender opp med å føle at du ikke har tilbrakt nok tid med hovedrolleinnehaverne, at filmen har ødelagt en av de få gode tingene manuset hadde fordi det var obligatorisk å ha med sivile for å tilføre mer følelse av fare, selv om du, med barn involvert, vet at de kommer til å klare seg. De tilfører absolutt ingenting.

Mosasaurusen, som bare hadde korte innslag i World -trilogien, får endelig en stor actionscene på egen hånd, sammen med Spinsaurus med vitenskapelig korrekt design, men deres opptreden er svært kortvarig. T-Rex er tilbake med en sekvens i en elv som er hentet fra det opprinnelige Jurassic Park -manuset, og det er en av filmens beste (ja, en av filmens beste sekvenser er også en resirkulert idé). Men etter å ha snakket så mye om å forankre filmen i skrekk, synes jeg det manglet spenning, bortsett fra i finalen. Og den scenen med Titanosaurusen, som kopierer musikken fra Brachiosaurus-scenen i den første Jurassic Park... nok en kopi av det som hadde blitt gjort før, og med lite overbevisende CGI. De har til og med en baby-dinosaur, fordi de måtte, noe de allerede hadde gjort i Camp Cretaceous serien. Og så vidt jeg kunne se, ble ikke en eneste animatronikk brukt eller kom med i den endelige filmen, noe som er synd, siden de alltid er morsomme å se på, selv når de trekker oppmerksomhet til seg selv.

Hvis jeg høres ut som en skuffet far, er det fordi jeg oppriktig synes de har prøvd veldig, veldig lite med Jurassic World: Rebirth. Jeg synes franchisen har et stort potensial fra et narrativt synspunkt: med dinosaurer som angivelig streifer fritt rundt på jorden, kan man fortelle alle slags historier i alle slags omgivelser. I stedet tar Rebirth alt det potensialet, kaster det i søpla og lager den samme filmen om igjen, men uten karakterene, spenningen eller overraskelsene som gjorde originalen så bra.

For meg er det en stor skuffelse, men med tanke på den kritiske mottakelsen de siste filmene har fått, kan jeg forstå hvorfor de gjorde det. Hvis du vil bruke to timer på å se kule dinosaurer, eksotiske postkort og lytte til den ikoniske John Williams-musikken uten noe av den opprinnelige konteksten, vil Rebirth sannsynligvis underholde deg bedre enn de nyeste filmene. Men det er ikke evolusjon, det er regresjon. Og det fører til slutt til utryddelse.