Kaku: Ancient Seal

Bestemor, som er 81 år gammel, er på jakt etter en ettertraktet julegave til barnebarnet sitt. Et eventyr med to stavelser skulle det være. Noe med troll og magi og ... Hun plukker opp Kaku: Ancient Seal i butikken og studerer omslaget. Øynene glitrer mens hun tror at tåken av begynnende demens har lettet. Riktignok fra Kina, mumler hun, men det må da ha vært dette som var meningen? Åpen verden, actioneventyr, leser hun høyt for seg selv. Ja, selvfølgelig! Det var Kaku barnebarnet ville ha!

I likhet med mange velvillige, eldre slektninger før henne begikk bestemoren i dette høyst fiktive scenariet en fryktelig feil. Hun gikk i fellen og kjøpte utvikleren Bingobells kinesiske kopi av det spillet som faktisk var etterspurt, nemlig The Legend of Zelda: Breath of the Wild. For en brøkdel av prisen på Nintendos elskede eventyr slapp bestemor billig unna, men hva var konsekvensene? Det skal jeg fortelle deg.

Kaku er steinaldergutten som i jakten på en flygende gris oppdager at han er hovedpersonen i kampen mellom det gode og det onde. Elementene er i ubalanse, og det er opp til lille Kaku å rette opp i dette, men så er det heller ikke så mye mer enn det. En klønete åpningssekvens - uten Zeldas gradvise introduksjon av verden og dens mekanikk - peker med hele hånda og klasker et klumpete brukergrensesnitt på skjermen med menyer som raskt går gjennom det grunnleggende i spillet; nemlig et slags lett sammensurium av senere års actioneventyr. Her finner du et kampsystem med lette og tunge angrep og spretterter for manøvrering på avstand, matlaging for helse- og statusoppgraderinger, utskiftbart utstyr og klær, og selvfølgelig et ferdighetstre.

Til tross for at det markedsføres som en åpen verden-tittel, minner Kaku: Ancient Seal mer om gamle plattformspill som Spyro: The Dragon eller Jak and Daxter enn om en åpen verden. Fra et nav velger jeg rekkefølgen Kaku skal ta på den åtte timer lange reisen som Ancient Seal er. De ulike portalene fører meg enten til jungelsumpen Misty Swamps, vulkanen Flame Mountain, snølandskapet Howling Snowfield eller ørkenverdenen Dragonbone Desert. I hver av disse verdenene møter jeg så karakterer som går med på å hjelpe meg i bytte mot mine tjenester, men de byr knapt på seg selv i form av minneverdig personlighet, humor eller gripende historier. Bare tause tekstbokser med ensporet informasjon, ikke engang kaudervelsk à la Banjo & Kazooie.

Oppdragene tar Kaku frem og tilbake på tvers av kartene, og involverer både kamp, enkle gåter og plattformspill. Dessverre blir kampene der du trykker på knapper fort monotone. Om dette skyldes den stilige, rykkete kontrollen eller hvor enkelt det er å trykke på den samme knappekombinasjonen om og om igjen på horder av fiender og gå seirende ut - det er vanskelig å si. På den annen side er bosskampene mer spennende, og i sine aller beste øyeblikk gir de meg fortsatt et snev av God of War-vibber. På godt og vondt er imidlertid lagringspunktene så tett plassert at jeg aldri bekymrer meg for å dø, men innsatsen er derfor heller aldri veldig høy. Den nevnte stilfullheten gjør også plattformøyeblikkene til noe av en plage. Det føles aldri smidig å ta seg frem, og lille Kaku føles ofte som den stive bestemoren med overleppa i mitt første scenario.

Jeg har det desidert morsomst når Kaku: Ancient Seal er på sitt minst pinlige. Når det omfavner sin rolle som en skamløs kopi hvis viktigste eksistensberettigelse er å lure bestemødre, og utnytter det faktum at Zelda aldri ble utgitt til PlayStation, og at barn sulter etter denne typen titler, og det gjør det i puslespilløyeblikkene som er en karbonkopi av Breath of the Wild og Tears of the Kingdoms-helligdommene. Disse små puslespillene får du tilgang til ved å samle nøkler på tvers av de fire verdenene, noe som fungerer som et utmerket insentiv til å utforske og børste støv av de generisk designede, men teknisk dyktige landskapene.

Utover helligdomskopiene mangler jeg imidlertid den virkelige drivkraften til å ville fortsette å spille. Den billige innrammingen gjør at det ikke er noen spontan oppdagelsesglede, og ferdighetstreet endrer aldri kampene fundamentalt; men når alt kommer til alt er ikke rene kopikopier som Kaku: Ancient Seal designet for å være særlig gode. Det holder at de er akkurat gode nok til at barnebarnet ikke gråter på julaften, og at bestemoren har selvtillit nok til å kjøpe spill i fremtiden. På denne måten oppfyller Kaku sitt formål perfekt. Det finnes mange bedre alternativer der ute, misforstå meg rett, men skulle de bedre modellene være utspilte, lommeboken tynn og nostalgien etter gamle tegneserieeventyr sterk, så (men bare da) kan lille Kakus eventyr by på noen timer med kravløs spillglede.