Keep Driving

"Filmen handler om en mann som kjører rundt i bilen sin og hører på popmusikk." Det var angivelig disse ordene som overbeviste Ryan Gosling om at Nicholas Winding Refn burde regissere Drive da Gosling kjørte Refn hjem etter det som høres ut som et pinlig første møte. Å kjøre bil og lytte til musikk er en helt spesiell opplevelse som kan være veldig sterk. Nostalgi og melankoli kan skylle over deg, sammen med minner fra barndom og ungdom, kjærlighet og anger, blandet med forventning, frykt og håp for fremtiden. Eller kanskje er det bare et pusterom der alt du trenger å gjøre, er å forholde deg rolig og holde blikket på veien. Hendene på rattet, tonene fra høyttalerne, gatelyktenes gjenskinn på panseret, vindusviskernes hypnotiske rytme...

Vi videospillere er en nostalgisk gjeng. Den forrige generasjonen spill og konsoller har knapt rukket å bli lagt på hylla før vi tar på oss de rosenrøde brillene og drømmer oss tilbake til en mer bekymringsløs og enklere tid med bedre spill. Keep Driving er en av de mest nostalgiske spillopplevelsene jeg har hatt, ikke bare fordi det ser ut som et gammelt spill, men fordi det foregår i en tid jeg ikke var klar til å bli nostalgisk over ennå: 2000-tallet - har det virkelig gått så lang tid?

Som 20-åring på begynnelsen av 2000-tallet har du fått din første bil og et brev fra en venn som ber deg om å bli med på en musikkfestival på den andre siden av Sverige, og snart kjører du gjennom landskapet med indiepop i høyttalerne. Du må bremse ned da en traktor sniker seg inn foran deg. Du kjører forbi, men må bremse for en ku i veien - eller en saueflokk, eller du blir stoppet av politiet, eller en regnbue distraherer deg i horisonten. Ja, det er utfordrende å være på bilferie. Heldigvis møter du også en rekke haikere underveis som du kan plukke opp, og som både kan hjelpe deg på reisen, men også gjøre den uforutsigbar.

Keep Driving er et ressursstyringsrollespill med roguelike-elementer pakket inn i nydelig pikselkunst og like nydelig indiemusikk. Det kan kanskje best beskrives som en blanding mellom The Oregon Trail og Darkest Dungeon, men i en helt annen setting, selvfølgelig. Spillets sløyfe forløper mer eller mindre som beskrevet ovenfor. Du velger neste stopp på kartet og setter opp farten. Underveis risikerer man å støte på såkalte road events, der et slags turbasert kampsystem trer i kraft. Det er fire ulike ressurser disse hendelsene kan påvirke: bensin, bilslitasje, energi og penger. Disse representeres av ikoner i ulike farger som er satt opp i en sekvens. Hver tur kan du så bruke ulike evner eller gjenstander for å fjerne ett eller flere ikoner. Når alle ikonene er fjernet, kan du fortsette reisen. Det er relativt enkelt, men også veldig monotont. Det er morsomt at "kampene" er traktorer og sauer på veien i stedet for monstre i en hule, men siden alle hendelsene i bunn og grunn er redusert til fargede ikoner, spiller det egentlig ingen rolle hva de utgir seg for å være. De er like, og de er ikke spennende kamper. Tvert imot kan de bli litt irriterende.

Underveis stopper du på forskjellige stoppesteder. Det kan være en ensom bensinstasjon eller en større by. Avhengig av hvor du befinner deg, har du mulighet til å kjøpe forsyninger, oppgradere bilen eller ta på deg jobber for å tjene litt penger. Men viktigst av alt er at det finnes en rekke haikere du kan plukke opp. Disse har enten sin egen destinasjon de vil til, eller de vil bare ut i verden på eventyr. Avhengig av hvilke ruter du følger og hvilke haikeroppdrag du tar på deg, er det ni forskjellige avslutninger som jeg kunne telle, og hver av dem tar et par timer å nå.

Det er ganske god gjenspillingsverdi for et indiespill, men dessverre er selve spillingen for monoton og kjedelig, og det kan også være vanskelig og litt stressende å holde styr på de ulike ressursene. Mellom hvert spill kan du imidlertid beholde oppgraderinger til bilen, og du kan også gjøre spillet litt enklere ved å velge hvor godt forhold karakteren har til foreldrene sine. Hvis bilen går i stykker og du går tom for penger, kan du ringe foreldrene dine. Det er en viss prosentvis sjanse for at de tar telefonen, avhengig av hvor godt forholdet ditt er og hvor mange ganger du allerede har ringt. Hvis de ikke svarer, er turen over, og spillet er tapt.

Som sagt, spillet er relativt monotont og egentlig ganske kjedelig i sin spillsløyfe. Grunnen til at jeg gir det en anbefaling, er at Keep Driving er et veldig "vibes"-spill, og du vil vite om du liker det etter å ha sett traileren. Pikselkunstgrafikken er nydelig, og lydsporet inneholder et par svenske indieband jeg aldri har hørt om før, men som har gått på repeat i musikkappen min siden da.

Hvis du, som meg, kanskje feller en liten nostalgisk tåre ved minnet om en biltur du tok med kompisene dine, bør du definitivt sjekke ut Keep Driving. Det er en gyllen liten perle av et spill som dessverre sannsynligvis er for kjedelig å spille hvis du ikke helt kan "vibe" med det.