Keeper

Osgood Perkins beskrives, og kanskje til og med feires, i disse dager som en av skrekksjangerens sentrale skikkelser ved siden av Jordan Peele, Zach Cregger, Ari Aster og Robert Eggers, en av de nye auteurene med et umiskjennelig personlig preg som merkes fra start til slutt, og som konsekvent balanserer fortelling, struktur og, selvfølgelig, god gammeldags uhygge.

Og med Longlegs, The Monkey og I Am the Pretty Thing That Lives in the House har han befestet et rykte basert på solide skrekkfilmer som også er bygget på teknisk dyktighet og en følelse av særdeles velkonstruert spenning.

Keeper er litt av et avvik her, for ikke bare er den langt mer tradisjonell enn de tre nevnte eksemplene, den ble også spilt inn midt under en SAG-AFTRA-streik mens filmteamet ventet på å få gjenoppta innspillingen av The Monkey.

Jeg sier ikke at det er merkbart, men dette er langt mer tradisjonell hytte-i-skogen-horror, men med Perkins' sans for kameraføring og ikke minst spenning. Å kalle den "klumpete" ville være å gå for langt, for alt ved Keeper er polert og velpolert, fra den knivskarpe scenografien til den effektive musikken fra komponisten Edo Van Breemen. Men sjangermessig er den mer tradisjonell og kanskje til og med konvensjonell.

Tatiana Maslany spiller Liz, som feirer ettårsdagen sin med kjæresten Malcolm (spilt av Rossif Sutherland), blir invitert opp til hans enormt vakre hus i en skog langt fra sivilisasjonen, men blir raskt mistenksom på hele opplegget. Å si mer ville være å røpe et stringent og presist hendelsesforløp, annet enn at filmens første akt er bisart fylt av tydelige signaler om at noe er på gang, at det nesten føles tilsiktet - at Perkins gjør narr av karakterene som forholder seg passive selv om hele universet skriker etter å forlate de utrygge omgivelsene.

Når det er sagt, er det alltid to faser i denne typen skrekkfilmer - før det "smeller" og etter, og Perkins demonstrerer en solid evne til å opprettholde spenningen og stemningen i begge. Filmen blir imidlertid sterkere etter hvert som den kommer i gang, særlig etter at Perkins dropper denne merkelige omvendte konvensjonen ved endelig å la filmen "komme i gang".

Særlig Maslany leverer en utmerket prestasjon, bare delvis støttet opp av en litt stiv Rossif Sutherland. Og siden det egentlig ikke er flere karakterer enn det, forblir fokuset nesten utelukkende på henne, og heldigvis for det.

Man kan imidlertid hevde at Keeper blir en samling øyeblikksbilder, eller kanskje vignetter, snarere enn en sammenhengende skrekkfilm. Igjen kommer vi tilbake til prosessen med å lage filmen. Selv om en begrenset lokasjon kan bidra til å øke spenningen, føles filmen litt for dedikert til et enkelt rom, uten at vi egentlig får lov til å utforske huset og lagene. Resultatet er at enkelte sekvenser dessverre blir litt organisert.

Det er ikke Perkins' beste film, men man kan ikke ta fra ham evnen til å lage skrekkfilm som fungerer. Longlegs har utvilsomt mer på hjertet, og har en mye mer presist utviklet mytologi, men Keeper fremstår likevel som bedre enn det meste, og det sier kanskje noe om talentet hans.