La oss snakke litt om Luna Abyss

Dette er ikke en anmeldelse av Luna Abyss, og teksten gjenspeiler forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis Gamereactors offisielle holdning.

Game Pass. Det finnes nå mange ulike meninger om Xbox’ abonnementstjeneste, men for meg har den vært en perfekt kilde til spill i flere år – spill jeg normalt ikke ville ha kjøpt. « Luna Abyss er et av spillene jeg har oppdaget via Game Pass, og etter min mening er det et av sommerens mest urettferdig oversette spill.

På en eller annen måte klarte « Luna Abyss å gli under radaren (i hvert fall min radar), og det er sannsynligvis fordi det ikke har vært mye oppmerksomhet rundt det, verken fra utgiveren eller pressen. Spillet har for øyeblikket en imponerende poengsum på 81 på Metacritic, noe som er høyere enn Moss: The Forgotten Relic, det samme som Halo: Campaign Evolved, og bare ett poeng under Splatoon Raiders.

Luna Abyss Spillet kommer fra Kwalee Games og er et brutalt, intenst førstepersonsskytespill som blander spill som Doom og Returnal med et snev av NieR: Automata, og resultatet er en actionfylt sci-fi-cocktail. Du spiller rollen som Fawkes, en kvinnelig fange dømt til 10 000 dager i et fengsel på den kunstige månen Luna. Hun kan imidlertid få straffen redusert over tid hvis hun påtar seg en rekke oppdrag for «The All-Father», der hun må utforske forlatte kolonier og gjenvinne eldgammel teknologi.

Alt utspiller seg i en enorm, forlatt megastruktur på månen Luna, og det blir nesten umiddelbart klart at noe er fryktelig galt her. Med deg på oppdragene er fengselets AI, Aylin, som overvåker hver eneste bevegelse du gjør, og som det ene øyeblikket virker som din venn, og det neste som det stikk motsatte. Samtidig begynner merkelige stemmer fra «Avgrunnen» å snakke til Fawkes, og hun begynner å innse at hennes rolle er langt større enn bare å være en fange på Luna.

«Luna Abyss er et av de visuelt best utformede spillene så langt i 2026. Alt utspiller seg i vidstrakte industriområder og rom preget av stor vertikalitet, fremmed teknologi og fantastisk brutalistisk arkitektur. Jo lenger Fawkes beveger seg ned gjennom disse nesten gotiske strukturene, desto mer utfolder historien seg om en tapt sivilisasjon som ble oppslukt av en katastrofe kjent som «The Scourge».

Det er lange strekninger der du beveger deg nesten lydløst gjennom disse omgivelsene, som på en gang er kalde, men likevel, på sin helt egen måte, vakre. Det er lengre plattformsekvenser der du ganske enkelt beveger deg fra område til område, og hopper fra plattform til plattform. Fawkes kan falle fra svært høye plattformer uten å ta skade, så du styrter ned gjennom store rør og fra store høyder, og det ser visuelt imponerende ut. I disse sekvensene kan du virkelig sette pris på den fantastiske brutalistiske arkitekturen kombinert med fantastisk belysning og strukturer du aldri har sett før.

Kort tid etter disse rolige og nesten meditative parkour-/plattformsekvensene blir du angrepet av fiender, og spillet skifter umiddelbart til et «bullet hell»-skytespill. Nå må du holde deg i konstant bevegelse, unngå fiendenes svermer og prosjektilmønstre, og time angrepene dine riktig for å overleve. Noen fiender har skjold som først må ødelegges med bestemte våpen, så det er et taktisk element i kampene her.

Det samme gjelder når fiender når et stadium like før de blir ødelagt, der du kan velge enten å absorbere restene av energien deres eller bruke denne gjenværende energien til å påføre en liten mengde skade på fiender i nærheten. Det hele krydres med noen brutale bosskamper, der du virkelig må bruke våpnene dine klokt hvis du skal ha noen sjanse til å overleve. Og plutselig er det helt stille igjen. De to ytterpunktene i spillet – de hektiske «bullet hell»-kampene og de helt stille plattformsekvensene – står i en vakker og effektiv kontrast til hverandre.

«Luna Abyss er en typisk AA-utgivelse. Dette betyr at ikke alt er perfekt polert og sømløst. Det er noen ujevnheter her og der, og mot slutten av spillet er det plattformsekvenser som krever så høy presisjon at de klønete kontrollene ikke strekker til, noe som kan være frustrerende. I tillegg er det også noen «on-rails»-transportsekvenser som bare virker ganske meningsløse og for det meste fungerer som merkelig utfylling.

Jeg spilte Luna Abyss på Xbox Series X, og grafikken var ganske uskarp. Jeg tror ikke dette er et bevisst kunstnerisk valg fra utviklernes side, men jeg tror fokuset har vært på en jevn bildefrekvens og mange visuelle effekter, så utviklerne har vært tvunget til å kjøre spillet i en ganske lav opprinnelig oppløsning og deretter oppskalere alt til en høyere oppløsning på skjermen. Du kan se at dette skjer, spesielt hvis den interne oppløsningen er ganske lav, ettersom ulike oppskaleringsverktøy da sliter med å holde tritt, selv om dette sannsynligvis vil være annerledes på PC-versjonen, som jeg ikke har hatt sjansen til å sjekke ut.

Luna Abyss var en enorm positiv overraskelse for meg. Jeg ble irritert hele tiden av den uskarpe grafikken, som er umulig å overse, men likevel holdt spillet meg fanget, og jeg ble dratt inn i dets unike brutalistiske verden, de hektiske kampene og rett og slett hele spillets dystre og tunge atmosfære.

Luna Abyss er ganske annerledes enn andre spill vi ser for tiden. Det er lineært, lett å komme inn i, og det byr på noe av årets mest gjennomførte visuelle design og de mest hektiske kampene vi har sett siden… vel, Returnal – uten på noen måte å ha samme vanskelighetsgrad – selv om du kan få det hvis du ønsker det.

Så hvis du har Game Pass på enten Xbox eller PC, anbefaler jeg at du sjekker ut Luna Abyss, hvis du ikke allerede har gjort det. For meg er det sommerens store positive overraskelse, til tross for alle de grove kantene som kjennetegner et AA-spill, og du kan fullføre det på 8–9 timer.