La Quimera

Året er 2064. Du er en navnløs, hårløs, personlighetsløs, lovløs, meningsløs, intetsigende, kunnskapsløs rekrutt som slutter deg til en gruppe private militære konsulenter som på kort varsel kalles ut for å utføre dødelige oppdrag i den lovløse sonen like utenfor fremtidsutopien Nuevo Caracas. Verden er et farlig sted i Metro 2033-avhopperne i Reburns sitt debutspill. Droner, robothunder og kunstige soldater med perfekt sikte patruljerer den frodige, grønne og gjengrodde dødssonen, og det er din jobb å holde deg og kameratene dine i live gjennom det ene redningsoppdraget etter det andre.

Ved første øyekast så La Quimera ut som en moderne blanding av Killzone og Crysis, men det tar ikke lang tid å innse at forhåndsvisningene lurte oss alle. Dette minner mer om Free Radicals utskjelte Haze enn noe annet, med typisk Unreal 5-grafikk og korridortynne miljøer preget av usynlige vegger i massevis. Fiendene er lånt (helt eller delvis, avhengig av hvilken del av spillet vi snakker om) fra Guerrilla Games' Horizon -spill, og gameplayet dreier seg egentlig bare om to ting - å skyte roboter og å lete etter ammunisjon.

For å spisse manøveren som La Quimera er bygget rundt, og for å spisse historiefortellingen, dialogen og karakterene, har utviklerne angivelig fått hjelp av Drive/Valhalla Rising-regissøren Nicolas Winding Refn, noe som i ettertid føles nesten bisarrt. Historien er nemlig en regelrett oppvisning i stereotypisk, tropepreget og forutsigbar kjedsomhet, med latterlig skingrende ekstreme karakterer og en dialog som føles så forcert og tåpelig at jeg ved flere anledninger brøt ut i latter. Når en latinamerikansk diplomatdatter som er klemt mellom to fiendtlige styrker ringer inn til PMC Inc, ber om hjelp og når du ankommer (via en flygende dronebuss) skriker <em>"Ahh! Jeg skal knulle deg i hvert eneste hull, din pajuo tragaleche puta madre fucks!" <em>er det hysterisk vanskelig å ikke le seg i hjel. Hvis det er slik at Nicolas Winding Refn har hjulpet til med denne dialogen, håper jeg inderlig at han gjorde det på den mest ironiske av måter.

Historien i La Quimera er forferdelig. Rett og slett elendig. Reburn har lånt fra Killzone, Crysis, Elysium og Haze og valgt å krydre det med så lite reell originalitet som mulig. Her er ingenting vi ikke har sett tusen ganger før, det er ingen finesse, ingen karakterer som føles troverdige, menneskelige eller vellykkede, og måten historien får lov til å utspille seg på gjennom utbrudd av elendige mellomsekvenser minner mer om 20 år gamle actionspill enn om noe fra 2025.

Actiondelene er dessverre like tamme. Våpenfølelsen er så generisk og mangler så mye vekt og rekyl at mange av våpnene ligner mer på trykkluftverktøy enn kruttønner. Å kaste granater føles nesten som om utviklerne aldri helt har fått ferdigstilt funksjonen, ettersom en slapp bakhånd liksom visper bort bombene, mens følelsen av å være en "ekstremt dødelig soldat" aldri materialiserer seg. Det blir ikke bedre av at fiendene er dumme og uansett vanskelighetsgrad (det finnes fire) alltid treffer deg rett i ansiktet med hvert eneste skudd - ikke ulikt de innleide håndlangerne i Kane & Lynch. Det føles aldri som om fiendens soldater eller roboter (dronene så vel som hundene) er utstyrt med noen form for kunstig intelligens, men mer som om de er innstilt med magnetisme, mot spilleren. De beveger seg mot deg i en rett linje med mindre de befinner seg på forhåndsbestemte steder, og skyter med en presisjon som selv i "Easy Mode" virker som noe av det mest frustrerende jeg har opplevd.

La Quimera er imidlertid ikke spesielt vanskelig, det handler mest om å bevege seg hele tiden og skyte de svevende dronerobotene så snart de dukker opp. Det er nesten meningsløst å prøve å spille defensivt, trekke seg tilbake og skyte fra en beskyttet posisjon, ettersom fiendene alltid vil treffe deg uansett, og skuddene deres er ofte målsøkende. Å ta ned svevende droner og galopperende robothunder er heller ikke noe jeg liker, spesielt ikke når de kommer mot deg i hopetall og alle oppfører seg nøyaktig likt.

I tillegg til disse delene av et spill som beviselig ikke fungerer særlig godt, har jeg støtt på en enorm mengde tekniske problemer i løpet av mine timer med testing med La Quimera. Spillet slettet lagringsfilen min to ganger, noe som selvfølgelig forårsaket mye irritasjon, og har siden ikke klart å lagre der jeg lagret - i en rekke runder også. Det har frosset flere ganger, og mengden grafiske feil som gjør at ting blir gjengitt i lav oppløsning eller ikke i det hele tatt, har også vært ganske betydelig. Det er sant at dagens store spill sjelden slippes i perfekt stand, men dette er rett og slett for ille, selv om jeg testet La Quimera på en splitter ny HP Omen 16 Max med 5080 i.

Selv om jeg liker Metro 2033 og selv om jeg ønsket at La Quimera skulle være et "nytt Crysis" eller et "nytt Killzone", er det ikke til å komme bort fra at dette i min verden er mer som en asset dump i Unreal-motoren, proppfull av dårlige designvalg, ubrukelige fiender, generisk gameplay og en elendig historie. Med andre ord kan du hoppe over dette.