Leo's Fortune

Jeg har spilt mange plattformspill i løpet av mitt liv. Det startet med Mario, men jeg snublet tidlig over andre helter, som eksempelvis Sonic og Rayman. Plattformspill er en av mine favorittsjangre, så lenge det gjøres riktig. Noen ingredienser som må være på plass for å gjøre det vellykket er sjarm, utfordringer og gåter. Leo's Fortune har alt.

Spillet går ut på at du, som den blå fluff-ballen Leopold, må finne igjen hans stjålne skatt. Tyven har lagt et spor av gullmynter etter seg, så det er bare å følge etter dem. Her starter din episke reise på jakt etter skatten. På veien må du løse diverse gåter av varierende vanskelighetsgrad for å komme videre. Disse gåtene kommer i form av 'sett denne esken på denne trykkplaten for å åpne veien videre' og 'få disse kulene dit for å skape motvekt' for å nevne noe. De aller fleste av gåtene er morsomme å finne ut av, uansett hvor enkelt det viser seg å være. Jeg tok meg selv i å smile bare ved å dytte en kasse vekk fra en stein under vann så den fløt opp til overflaten.

Noen av gåtene er derimot ganske utfordrende. Du kommer til et sted hvor du ikke har noen anelse om hvordan du kommer deg videre. Dette hendte i hvert fall med meg opptil flere ganger. Mange vil nok se på dette som en svakhet i spillets design, men jeg liker det. Du får en kjapp gjennomgang av kontroller og enkle gåter tidlig i spillet, men etter det står du på egne bein og må bruke hjernen, fremfor å bli leid gjennom spillet. Dette er noe det er alt for lite av i dagens spill.

Leo's Fortune er et vakkert spill. Miljøene du reiser gjennom føles nesten som et levende maleri og med de fargerike og episke bakgrunnene og vakre miljøene er det visuelle på topp gjennom hele spillet. Leopold, eller bare Leo, er en liten sjarmør. Med russisk aksent og en heftig bart stormer han etter skatten sin, selv om han bare er en liten hårball som kan blåse seg opp for å sveve. Med tanke på hvor skumle noen av områdene du skal gjennom er, med pigger over alt, er han en skikkelig tøffing og jeg digger ham.

Det fortelles en historie gjennom spillet, med Leo som forteller. Disse tilskuddene av historie kommer mellom noen brett og verdener og Leo forteller om blant annet familien og hvem han mistenker som tyver. Dette er et friskt lite pust, da historiefortelling ofte er en mangel i plattform-sjangeren. Med det sagt er ikke historien spillets sterkeste kort, men den er med på å trekke karakteren opp.

Spillets kontroller er enkle, presise og fantastisk responsive. Venstre tommel brukes til å styre retningen og farten din ved å flytte den til venstre og høyre. Din høyre tommel styrer hopp, svev og dukk ved å flytte tommelen opp eller ned. For å sveve flytter du tommelen opp og holder den der. Kontrollene er blant de aller beste jeg har vært borti på en touch-skjerm og gjør denne allerede fantastiske opplevelsen enda bedre.

Alt i alt er Leo's Fortune er genialt spill. Du har perfekt balansert gåteløsning som gir deg like stor mestringsfølelse uansett om du løser en lett eller vanskelig gåte. Du har sjarmen og humoren som får deg til å smile, uansett humør og det er vakkert, utrolig vakkert. Noen av gåtene føles uinspirerte og smått kjedelige, og dette er noe jeg vanligvis kan tilgi, men ikke når det står om toppkarakter. Leo's Fortune når derfor ikke helt opp til tieren, men får heller den aller sterkeste nieren jeg kan gi.