LG C4 42"

LGs C-serie er fortsatt den desidert mest populære både blant våre brukere, og muligens også blant dem som bryr seg om hvilke TV-er som henger i stua i store deler av Vesten. LGs OLED-satsing for mange år siden var en suksess, og de har tatt markedet etter strupen på en så aggressiv måte at det har en tendens til å bli universelt.

Men samtidig har LG de siste årene hatt for vane å begrense sine faktiske tekniske nyvinninger til den dyrere G-modellen, noe som etterlater C-modellen i en noe merkelig posisjon. Populær, elsket, men også tilsynelatende nedprioritert.

Og la oss starte med å si at det ikke er noen stor forskjell mellom C4 og C3. Vi snakker om 10% høyere lysstyrke målt i HDR NITS avhengig av scene, den nye AI-versjonen av Alpha a9 -prosessoren, WebOS 24 og en litt bedre fargekvalitet generelt både i Game Mode, i SDR-innhold og absolutt også i 4K HDR-innhold.

C4 er imidlertid fortsatt en fabelaktig TV når man kun vurderer den ut fra produktspesifikasjoner. TV-en er fortsatt ekstremt slank, og har de samme fire HDMI 2.1-portene, som alle tilbyr 4K/120 Hz for konsoller, men 4K/144 Hz for datamaskiner med VRR og ALLM. Skjermkanten er ekstremt tynn, den veier ikke like mye som før takket være den samme slankere profilen, og selv om de innebygde høyttalerne fortsatt ikke kan anbefales, har de litt mer tyngde enn tidligere generasjoner.

LGs C-serie mangler fortsatt HDR10+, noe som er synd. Men bortsett fra det, har den alle nøkkelteknologiene du forventer av et flaggskip. HDR10, Dolby Vision HDR, HLG, Atmos, alt er her, og disse teknologiene fungerer sammen med LGs nå ufeilbarlige Evo -panelkvalitet for å produsere mildt sagt fantastiske bilder. Det er også her økningen i lysstyrke kommer til sin rett, ettersom det er omtrent 25% forskjell, ifølge LGs påstander, mellom denne og C3. Igjen, det avhenger av det spesifikke scenariet, men hele konseptet med at LG ofrer lysstyrken til fordel for den dype kontrasten du får fra individuelt opplyste lysdioder, holder rett og slett ikke lenger.

Det er ganske tydelig at kontrollen over disse lysdiodene, og det å levere bilder som ikke viser tegn til oppblomstring rundt plutselig lyse farger i bildet, for eksempel undertekster på en mørk bakgrunn, har blitt mye bedre med årene. Hvis du for eksempel setter på Blade Runner 2049 eller Dune: Part Two (eller bare andre Denis Villeneuve-filmer), ser du denne økte kontrasten i full effekt, og det er virkelig en forskjell i dybden sammenlignet med for eksempel et QLED-panel - den er bare der.

LG har også gjort store fremskritt med WebOS 24, som etter litt frem og tilbake ser ut til å være et mer robust operativsystem nå enn tidligere. Det er klar tilgang til mange solide apper, de har klart å skru ned følsomheten til den irriterende AI-asisstanten slik at du kan slå den av, men den slår seg mirakuløst nok alltid på igjen, og pekeren på fjernkontrollen er som alltid ganske nyttig. Ikke alle er enige med meg på Magic Remote, så la oss bare si at jeg desperat ønsker at LG skal designe et slankere, enklere alternativ til dette klumpete stykket blank plast. Men den er funksjonell, det skal jeg gi den. Det er det ingen tvil om.

Og med det i bakhodet har LG faktisk klart å løse en rekke av de omkringliggende utfordringene som tidligere har preget modellene deres. Robust operativsystem, funksjonell fjernkontroll, slank profil og så det bildet. Jeg elsker virkelig denne TV-en, og når den kommer på et slags spesialtilbud (som LG-TV-er ofte gjør), er dette en meningsfull oppgradering for de med en C1 eller eldre.