Lies of P

Fansen har sukket etter en oppfølger til Bloodborne i mer enn åtte år nå, men siden FromSoftware har satt spillverdenen i brann med sitt nylige open world-epos Elden Ring, er det lite sannsynlig at vi får se en oppfølger med det første. For å tette dette meteor-store hullet i spillernes hjerter kommer Lies of P, et Souls-lignende spill som prøver å gjenskape den samme dystre atmosfæren og risiko for belønning som fikk oss til å forelske oss i PS4-klassikeren. Med tanke på at Bloodborne er hyllet som en av de beste titlene fra forrige konsollgenerasjon, er dette et fullverdig supplement til en fullverdig oppfølger?

Lies of P henter ikke bare inspirasjon fra Bloodborne, men er også løst basert på den populære romanen The Adventures of Pinocchio fra 1883. Her spiller du som en menneskeliggjort versjon av alles favorittdukke i tre og befinner deg i en verden der dukkene har blitt drevet ut i et morderisk vanvidd. Det er som sagt løst basert på boken, så du vil møte kjente fjes som Geppetto og Jesper Fårekylling på reisen, men ikke forvent å gjenoppleve ikoniske scener som å forvandle deg til et esel på Pleasure Island.

Umiddelbart får spillet ros for sin banedesign. Med tanke på det jeg så i demoen, fryktet jeg at jeg kom til å bevege meg gjennom dystre gater inspirert av viktoriatidens England gjennom hele spillet, men det er heldigvis ikke tilfelle. I løpet av den tiden jeg brukte på spillet, kjempet jeg meg gjennom en rekke forskjellige steder, inkludert forlatte fabrikker, øde kirker og skoger rigget med bjørnefeller. I likhet med de beste banene i sjangeren inneholder også disse vidstrakte nivåene mange snarveier tilbake til lanterner (tilsvarende bål), og det er mange samleobjekter å finne ved å utforske.

Kamp er i bunn og grunn brød og smør i Souls-lignende titler, og jeg føler at Lies of P leverer litt blandede resultater i denne avdelingen. Det positive er at spillet gir spillerne et vell av muligheter til å forme karakteren og evnene sine slik at de passer best mulig til spillestilen deres. Det introduserer også et par interessante detaljer som gjør at det skiller seg ut i det som har blitt en ganske mettet sjanger det siste tiåret.

Den første av disse originale ideene er muligheten til å kombinere håndtak og kniver fra to forskjellige våpen, slik at du kan få det beste ut av deres individuelle egenskaper. Tidlig i spillet kombinerte jeg et sverd med giftskade med en hardtslående skiftenøkkel for å skape et nytt, dødelig supervåpen. Det var alltid gøy å leke med ulike kombinasjoner, og du kan enkelt sette tilbake de tilpassede våpnene dine til standardversjonene når du får den siste lanternen.

En annen ny mekanikk som minner litt om Sekiro, er muligheten til å utstyre seg med ulike armproteser som har sine egne styrker i kamp. En av disse trekker for eksempel fiender mot deg som en gripekrok, og en annen er nærmest en flammekaster. Selv om mange av disse riktignok er ganske ineffektive før de oppgraderes, er de likevel en fin måte å gjøre ekstra skade på når det kniper, uten å være avhengig av gjenstander.

I tillegg til å oppgradere karakterens ulike egenskaper med spillets svar på Souls, finnes det også et sekundært ferdighetstre som du låser opp etter spillets prolog. Ved hjelp av sjeldne materialer, kjent som Quartz, kan du oppnå nye buffs, som for eksempel å øke gjenstandskapasiteten din og forlenge fiendeforskyvningen. Avhengig av hvor du plasserer disse Quartz på ferdighetstreet, kan du også låse opp ytterligere evner, og disse kan endres når som helst, noe som gir deg frihet til å eksperimentere.

Når det gjelder det negative, er det største ankepunktet mitt mot kampene og spillet som helhet hvor urettferdig det til tider kan føles. Du himler kanskje med øynene og tenker at det er en forventet del av denne typen spill, men hør på meg! Selv om dette til en viss grad er sant, opplever jeg at mesteparten av frustrasjonen min i Souls spill kommer fra min egen inkompetanse og ikke fra selve spillsystemene.

Når du blokkerer i kamp, tappes ikke bare utholdenheten din, men også HP-en din, med mindre du lander en ekstremt risikabel og godt timet perfekt blokkering. Derfor er du avhengig av å unnvike for å spare HP, noe som raskt kan tære på utholdenhetsbeholdningen og gjøre deg fullstendig sårbar. Våpenets skarphet blir også dårligere jo mer du bruker det, noe som tvinger deg til å trekke deg tilbake og slipe det før du vender tilbake til kampen. Det tar uutholdelig lang tid før sverdet ditt er helt skarpt igjen, og som du sikkert vet fra denne typen spill, kan noen få sekunder være forskjellen mellom liv og død.

Som jeg har vært inne på tidligere, omfatter denne straffende vanskelighetsgraden alle områder av spillet, og det var noen partier som føltes bevisst grusomme. I et område måtte jeg for eksempel gå over en smal bjelke over en innsjø med gift mens en fiende utenfor rekkevidde kastet prosjektiler mot meg. Hver gang jeg fikk litt feil fotfeste, ble jeg kastet rett ned i det giftige bassenget under og måtte starte på nytt. Jeg klarte til og med å få de perfekte blokkene mine til å stemme i denne delen, men det hindret meg likevel ikke i å miste balansen og falle ned i den giftige dødsfellen.

Når alt dette er sagt, synes jeg likevel at Lies of P bringer noen spennende nye ideer til bordet og er vel verdt å sjekke ut for Souls-lignende fans som ønsker å klø på Bloodborne-kløen. Friheten til å eksperimentere med ulike våpenkombinasjoner og armproteser gjorde at kampene alltid føltes engasjerende, selv om det til tider var litt for frustrerende å holde ut. La oss krysse fingrene for at det kvalitetsnivået som er etablert i grunnspillet, kan smitte over på det kommende DLC-samarbeidet med Wo Long: Fallen Dynasty.