Lies of P: En fantastisk marionett frigjør seg fra trådene for å skinne

Under presentasjonen på Geoff Keighleys Summer Game Fest-arrangement slapp Neowiz og Round 8 en demo der alle kan prøve det dystre ARPG-spillet basert på Pinocchio-fortellingen skrevet av Carlo Collodi, Lies of P. For de aller fleste vil dette være første gang de kommer i kontakt med spillet, men vi har allerede hatt muligheten til å prøve denne demoen, og vi har funnet noen spennende ideer, forundret oss over enkelte aspekter, men også beklaget noen av spillets ulemper.

Hvis du har fulgt denne utviklingen mer eller mindre regelmessig, husker du sikkert at vi i fjor fikk prøve en svært tidlig versjon av spillet på Gamescom 2022, der vi utforsket mekanikken og fremfor alt beundret estetikken. Nå kan vi si at Lies of P ikke bare er et av de beste sjelebårne ARPG-ene som er født utenfor FromSoftware, men det overgår også sin åndelige forelder i skjønnhet.

Den fiktive byen Krat er kanskje ikke like trykkende og innestengt som Yharnam var, men med sine trange smug, gassgatelysene som lyser opp den regnfulle natten, refleksjonene i vannpyttene når vannet blander seg med blodet fra de utallige likene som fyller de brosteinsbelagte gatene, skyggene i de få vinduene der det fortsatt er folk i live ... vi har kanskje ikke en 60 FPS HD-versjon av Bloodborne, men med Lies of P savner vi det ikke så mye lenger.

Men tilbake til Lies of P, la oss snakke om karakteren vår, Pinocchio. Her har den lille treleken blitt en Edward Scissorhands-lignende sverdkjemper (en annen Pinocchio-basert historie, selvfølgelig) som går på jakt etter Geppetto, hans "far" og den store velgjøreren av byen ved å skape dukkene og automatene som gjorde den til et fyrtårn av fremgang, i det minste til den kvelden da de vendte seg mot menneskene og slaktet nesten alle. Bortsett fra noen figurer i vinduene (nok et nikk til Bloodbornes sideoppdrag, som ligner på disse), og de få handelsmennene og NPC-ene på Hotel Krat, er det bare dukker i gatene og noen gærninger med eselansikt. Hotellet fungerer som vår base, tilsvarende Hunter's Dream, men her er det riktignok mer som Firelink Sanctuary i Dark Souls 3: et trygt sted å samhandle med andre NPC-er og få oppdrag og informasjon, kjøpe materialer, oppgradere våpen, stige i nivå og ta en pause fra handlingen.

I starten av spillet blir vi bedt om å velge mellom tre kampstiler, en med fokus på smidighet, en med fokus på rå styrke og en mer balansert mellomstilling. Vi bestemmer oss for å prøve den midterste varianten til å begynne med, selv om dette valget senere kan endres på et bestemt sted. Vi våkner opp i en avsporet togvogn og hører en merkelig stemme i nærheten. Det er ingen ringere enn Gemini, en slags lampeaktig bevissthet i et sirissbur som av og til gir oss ledetråder eller minner oss på formålet med vandringen. Han snakker ikke så ofte (noe vi setter pris på, slik at du kan kjenne på presset i møte med det ukjente), men det er lurt å lytte til ham når han ber deg om å ta hensyn til omgivelsene eller en gjenstand i inventaret ditt, ellers blir ting mye vanskeligere.

Og når vi først er inne på vanskelighetsgrad, må vi innrømme at Lies of P kommer til å bli en utfordring som lever opp til soulsborne-fansenes forventninger. Selv de minste fiender kan gi deg problemer hvis du ikke behersker Pinocchios ferdigheter, og i begynnelsen av spillet anbefaler vi at du tar deg tid til å gjøre deg kjent med både tilgangsmenyene og hovedpersonens spesialbevegelser og angrep. Vi har et par angrep (grunnleggende og sterke), og så har vi fabelkraften (et ladet angrep som utløser kraften i våpenet vårt eller en spesialangrepskombinasjon) og legionarmen. Sistnevnte ser lovende ut, men i denne testen fant vi lite praktisk bruk for den, siden den i starten av spillet bare har et kraftig angrep med svært lav rekkevidde som krever at du holder deg nær fienden. Den kan senere modifiseres slik at du får en krok som du kan lokke til deg fiender langt unna for å treffe dem, noe som var litt mer nyttig.

Igjen må vi gå tilbake til Miyazakis gotiske verk, for i mange henseender finner du spillsystemer som er arvet direkte derfra. Pulsceller for å helbrede Pinocchio lades enten på Stargazers (bål) eller ved å treffe fiender, selv om det tar ganske lang tid å generere en bruk. Blokkering er ikke tilrådelig her, da det ikke absorberer skaden fullt ut og genererer en brøkdel av immobiliseringstiden som ofte er svært kostbar. Som i Bloodborne er strategien i Lies of P som regel aggressivitet og veltimede unnvikelser, selv om det ikke alltid er like enkelt eller rettferdig.

Dette er det største problemet jeg har støtt på så langt i Lies of P. Selv om jeg synes kampene er godt balanserte, med fiender med forseggjorte bevegelsessett (selv om det for øyeblikket ikke er mye variasjon i motstanderne), reagerer Pinocchio ofte ikke med samme smidighet som fiendene hans. For det første kan han ikke løpe (i hvert fall ikke i demoen), og selv om han har fått utstyr som gjør at han ikke veier så mye (og dermed blir mer smidig), føles det ikke som om det er nok til å balansere vektskålen. Det føles som en ekte dukke, litt klønete og med litt klønete bevegelser.

Den tilkallende AI-en (bare tilgjengelig på bestemte tidspunkter og mot bestemte sjefer) virker heller ikke verdt å bruke ressurser på, bortsett fra for å underholde sjefen en kort stund mens vi gir ham noen knockout-slag bakfra. Og når vi først er i gang, burde kanskje gjenstandsgytefrekvensen balanseres, ettersom noen av kastegjenstandene bare dukket opp et par ganger, mens stjerneskårene for å tilkalle wraiths på bossene var overalt.

Selv om noen aspekter ved Pinocchios bevegelser ikke helt overbeviste oss, er vi sikre på at ARPG-fans kommer til å bli blåst bort når de prøver denne demoen som nettopp er utgitt av Round 8. Lies of P er et av de beste eksemplene på sjangeren, og har en så rik bakgrunnshistorie (vi vil ikke gå inn på spoilerterritorium her) og nok kompleksitet til at vi gjerne spiller det igjen når vi anmelder hele spillet.