Lies of P gir oss lyst på mer etter en smakebit

Souls-sjangeren er en ganske vanskelig sjanger å skille seg ut i. Ikke bare finnes det en rekke spill som nå bærer denne nye undersjangeren med stolthet, men allerede fra starten av legger du opp til sammenligninger med Souls-spillene, og det er ikke lett å være best. Lies of P, vårt siste Souls-lignende spill, virket først som om det ikke ville bli liggende lenge i spillernes minne, men jo mer vi har sett av denne forskrudde versjonen av Pinocchio, desto mer imponerende har spillet fremstått.

På Gamescom fikk vi sette oss ned med Lies of P igjen, og gikk inn i et område ca. 6 timer inn i spillet. Som en som faktisk ikke hadde spilt demoen, var jeg litt nervøs før jeg begynte å spille, men Lies of P sjarmerte meg umiddelbart og trakk meg inn.

Krat er en utrolig oppslukende by. Ved å finne en unik stil og basere seg på et tidspunkt i historien som sjelden utforskes i spill, er settingen i Lies of P noe som skiller seg ut, selv om folk fortsatt våger å sammenligne stilen med Bloodborne. Det oser av detaljrikdom, og jeg gleder meg til å utforske hver eneste centimeter av Krat når jeg får sjansen. Det ble imidlertid ikke mye tid til å nyte utsikten i løpet av spilløkten min, så jeg tok fatt på fiendene.

Et forfriskende aspekt ved Lies of P er at vanskelighetsgraden ser ut til å være noe lavere enn i Bloodborne eller Elden Ring. Dette betyr ikke at kampene er en lek, og jeg opplevde flere dødsfall i løpet av min korte tid i Krat. Men i stedet for den uoverstigelige veggen som et FromSoftware-spill byr på, føles veggen i Lies of P mye mer skalerbar. Det er lys i enden av tunnelen, noe som vil hjelpe de som pleier å slå av et Souls-spill etter de første 30 dødsfallene mot introduksjonssjefen.

Kampene i Lies of P er smarte og føles flytende når du unnviker, kontrer og stikker deg gjennom de ulike fiendene som møter deg i Krat. Det er en slags kombinasjon av Sekiro og Bloodborne, hvis jeg skulle plassere det et sted på FromSoftware-skalaen. Mange av fiendene har også en rytmisk karakter. Timingen av unnvikelser føles til tider som en dødelig dans, og det gjelder spesielt mot sjefene. Igjen kan dette gjøre læringskurven litt enklere, men det gjør også at vi lever oss ytterligere inn i verdenen til Lies of P, der musikken er like viktig som den visuelle historiefortellingen, og spillerne bør være oppmerksomme på lydsignalene når de bør følge med. Det er noe teamet har lagt mye arbeid i, og det bidrar definitivt til at spillet skiller seg ut.

Jeg kjempet mot en boss like før tiden min ble avbrutt, og selv med mine ferdigheter på ekspertnivå fikk jeg fienden ned til halv HP før jeg ble beseiret. Etter mine estimater burde det ikke ta mer enn noen få forsøk for noen av de mer overkommelige bossene, noe som igjen viser den endrede vanskelighetsgraden i forhold til det man forventer når man hører om Souls. Det kan være til stor hjelp i kampene å endre byggingen din, og selv det å finne et våpen du foretrekker, kan utgjøre en stor forskjell. Det er mange våpen tilgjengelig i Lies of P, og hvert av dem har sine egne tilpasningsmuligheter når det gjelder blad og håndtak. Ta med deg en massiv øks i kamp, eller sving en liten dolk. Hvert alternativ har sine fordeler og ulemper, og det blir interessant å se hvordan folk kan gjøre spillet så mye enklere eller vanskeligere avhengig av hva de velger.

Lies of P er den typen spill som nesten får meg til å ønske at Soulslike ikke var en merkelapp vi klistrer på spill i dag. Det deler mye spillinspirasjon fra Souls-serien, men det tilfører også mye på egen hånd, både ved å fornye formelen og ved å levere noe som forhåpentligvis vil stå på egne ben når det lanseres senere denne måneden.