Little Nightmares 3

Sommeren er over, bladene faller fra trærne, og i takt med at temperaturen synker og lyset dempes, kommer skrekkmåneden, som visstnok er oktober, snikende. For mange er dette en vemodig tid, men for andre er det en fantastisk tid på året. Ingen ringer og ber deg bli med på stranden, det er ingen sol som reflekteres i OLED-skjermen din. Det er med andre ord den perfekte tiden for å kose seg og spille videospill, og Little Nightmares 3 kan være den perfekte matchen for denne allehelgensmåneden.

Little Nightmares -serien gjorde stor suksess med sin koselige uhygge. Det er en mørk serie med en tung og trykkende atmosfære, men med en visuell stil som minner om en barnevennlig animasjonsfilm. Denne kontrasten var en suksessoppskrift, men etter to spill har fortsettelsen av serien gått videre fra Tarsier Studios til Supermassive Games, og spørsmålet er om dette vil merkes. Supermassive Games er godt kjent med skrekksjangeren, men Little Nightmares er en markant annerledes stil enn det de har gjort så langt med titler som Until Dawn og The Quarry. Det raske svaret er at Little Nightmares ligner seg selv, og det eneste stedet man kanskje vil legge merke til den nye utvikleren er i hvor få sjanser som tas.

Little Nightmares har aldri vært eksplisitt i sin fortellerstil, og det samme gjelder i dette tredje kapittelet. Det er ingen dialog, og det eneste ordet som sies er "hei". Du får heller ingen introsekvens eller kontekst presentert av spillet. I stedet sitter du igjen med kontrollen over to søte barn som må reise gjennom en truende verden. Etter hvert som spillet skrider frem, kan du sette sammen delene og danne deg din egen tolkning, men hva som faktisk skjedde i denne mystiske verdenen, forblir uklart. Og det er slik det skal være, men likevel virker historien litt for enkel og samtidig for ugjennomsiktig. Jeg vil ikke røpe noe, noe som gjør det litt vanskelig å snakke om, men barnas forhold og historien er i utgangspunktet enkel og gjenkjennelig, mens det er litt vanskelig å finne den mer spesifikke meningen med noen av nivåene og miljøene.

Til tross for at hovedpersonene ikke er komplekse karakterportretter, er de fortsatt gode og effektive. Barnas søte utseende i kontrast til den ubehagelige verdenen vekker en enorm trang til å beskytte og ta vare på dem, noe som er en av de viktigste appellene i hele Little Nightmares -universet, og den effekten er til stede her som den var i de tidligere spillene.

Visuelt føles spillet også kjent, og det er faktisk vakkert. Hvis du har spilt de tidligere spillene, vil den tredje delen føles som en naturlig grafisk fortsettelse. Spillet foregår over fire kapitler, men der nivåene i de tidligere spillene ofte fløt naturlig over i hverandre, reiser barna her mellom verdener gjennom magiske speil. Supermassive Games har utnyttet dette til å skape noen varierte nivåer.

Det første kapittelet er mer lyst og mindre mørkt enn resten av spillet. Det har en nesten eventyrlig atmosfære, som en arkeologisk utgravning. Kanskje er det derfor det ikke virker så skummelt som man kunne håpe, noe som er litt skuffende. Heldigvis intensiveres den dystre stemningen i de følgende kapitlene. Jeg vil ikke røpe for mye av hva som er i vente, men en heslig fornøyelsespark som snur opp ned på alle barndommens gleder, er et høydepunkt, og det siste kapitlet er det mest effektive både når det gjelder uhygge og når det gjelder å manifestere traumene barna går gjennom på et metaforisk plan. En kjempearm smyger seg gjennom korridorene i et stort hus som om den var en kjempeslange. Det er effektivt, og metaforen er forståelig uten å være latterlig, selv om den kanskje er overdrevet. Det er som om utviklerne har brukt 2-3 nivåer på å bygge opp momentum for så å ta en effektiv, men for rask sluttspurt, og den energien mangler, spesielt i de to første kapitlene.

Monsterdesignet er også effektivt, men igjen er det for få av dem. De fremstår ofte som absurde og skumle utgaver av voksne mennesker der man aldri helt vet om de er levende dukker eller halvdøde mennesker, men det kommer sjelden som et sjokk når man støter på dem. Bortsett fra noen få effektive sekvenser, savner man følelsen av en allestedsnærværende trussel som er essensiell for å skape uhygge. Hvis man ikke er redd for hva som skjuler seg bak døren, går man bare ubekymret fra rom til rom, og i Little Nightmares 3 kjeder man seg av og til når man bare vasser ned tomme korridorer, inn i en lufteventil og ut i en ny tom korridor. Som nevnt finnes det helt klart effektive sekvenser som er vakkert og ubehagelig designet og animert, men det er for få av dem.

Den viktigste nyheten fra Supermassive Games som skiller dette spillet fra de tidligere i serien, er tillegget av co-op. Little Nightmares 3 er co-op hele veien gjennom. Det er ikke obligatorisk; du kan spille med en AI-partner, men det er ingen tvil om at det er ment å være et spill man spiller sammen. Hvorvidt dette er tiltalende eller ikke, avhenger i stor grad av om du synes co-op-spill er tiltalende generelt, men jeg vil ikke anbefale det som en enspilleropplevelse. Når du spiller sammen, må du snakke med partneren din og utforske sammen. Hvis du spiller med en AI-partner, gir den sterke hint om løsninger på gåter, selv om den ikke faktisk løser dem for deg. Heldigvis inkluderer spillet et vennepass, slik at du kan invitere en venn til å spille med deg, selv om vedkommende ikke eier spillet. Dette er imidlertid bare på samme plattform, da det ikke er mulig å spille på tvers av plattformer eller lokalt samarbeid, kun online.

Spillet består for det meste av plattformhopping og å løse gåter for å komme videre til neste område. Spillet er i 3D, men mesteparten av tiden beveger du deg som i en 2D-side-scroller. Det er faktisk effektivt nok, slik det var i de tidligere spillene, men det skaper noen problemer. Det største er avstandsbedømmelsen. Du bommer på utallige hopp, går utenfor kanten av et brett du må balansere på, eller løper rett inn i en dørkarm, ikke fordi du er dårlig, men fordi det kan være vanskelig å bedømme hvor figuren befinner seg i dybden av bildet. Dette problemet blir bare forsterket av at man er to spillere, ettersom man lett kan blokkere eller støte borti hverandre. Plattformkjøringen føles imidlertid bra. Det er tyngde i hoppene, og du må gripe tak i kanter og trekke deg opp. Dette er noen akrobatiske barn, men de føles fortsatt som barn.

Hver spiller har et våpen og et verktøy. Den ene har en skiftenøkkel som de også kan slå med, og den andre har en bue. For det meste brukes de bare til å løse gåter, men det er noen få kampsekvenser som krever kommunikasjon og samarbeid. For eksempel er det en situasjon der den ene må skyte hodet av en dukke, hvorpå den andre kan knuse den med skiftenøkkelen, men det går aldri utover det og blir et actionspill. Hovedfokuset er fortsatt på gåter. Dessverre er de fleste av dem ikke veldig vanskelige og krever ikke mye samarbeid. Det er synd, og også rart, at det ikke er mer fokus på dette når de nå har valgt å gjøre spillet co-op. Det er som om det er litt nervøsitet for å gå all in på premisset, og hvert scenario er spilt trygt slik at du også kan spille det alene. Jeg tror det hadde vært mer effektivt å gjøre spillet obligatorisk co-op i stedet for å stå med en fot i hver leir. Alt i alt er gameplayet pålitelig, men det mangler noe ekstra, og for mye av tiden går med til å ikke gjøre annet enn å bevege seg gjennom den ene lufteventilen etter den andre.

Supermassive Games har beholdt stilen og atmosfæren som serien er kjent for, og det skal de ha ros for, men de har også spilt på det sikre. Bortsett fra tillegget av co-op, er det ikke noe vesentlig nytt i Little Nightmares 3. Dette høres kanskje betryggende ut for fans av serien, og hvis du er en av dem, kan du trygt kaste deg ut i det. Men det er mangel på evolusjon. Det er mangel på utvikling i universet, ikke fordi de må avsløre en hel masse, men fordi det burde utvides mer, spesielt med tanke på at Bandai Namco ønsker å gjøre det til en multimedia-IP med både podcaster og tegneserier. Spillmekanikken er god - bortsett fra problemet med avstandsbedømmelsen - men for mye av spillet går med til å gjøre ingenting, og siden du også mangler følelsen av en truende trussel, ender det til tider opp med å føles tomt snarere enn skummelt. I bunn og grunn er imidlertid stemningen og stilen midt i blinken, så hvis du er på utkikk etter et skrekkspill å kose deg med i høstens utpekte skrekkmåned, kan du gjerne ringe en venn og sette deg til rette med Little Nightmares 3.