Lunark

Alle som fortsatt tror at pikselgrafikk er en utdøende kunstform, har ikke dyppet tærne i indiescenen. Den lever i beste velgående der, og Lunark er et av mange gode eksempler på dette. Lunark er skapt av enmannsstudioet Canari Games og virkeliggjort av 2824 personer via en vellykket Kickstarter, og er en feiring av mange ting. Kanskje mest bemerkelsesverdig viser det hvordan et sterkt fokus på en enkel historie og nedstrippet spillmekanikk kan være solid grunnlag for denne typen opplevelser. Lunark er et eventyr som hyller sine røtter og inspirasjoner på en ofte vakker og underholdende måte, men dessverre ikke uten sine mangler.

Lunark introduserer seg selv med en filmatisk åpning, og fortsetter i samme spor. I en dystopisk fremtid mot en bakgrunn av gigantiske skyskrapere, flygende biler og høyteknologiske miljøer, finner vi vår hovedperson Leo, som under mystiske omstendigheter snart befinner seg på flukt. Mye av historien er tradisjonell, men det faktum at spillet henter inspirasjon fra så mange ting gjør det hele enda mer sjarmerende. For ved siden av pikslene er det også spillmekanikk som virkelig puster og føles som en hyllest til fortiden.

Alle som var der på den tiden vil gjenkjenne alle bevegelser Leo kan gjøre. Bevegelser og sekvenser føles som å oppleve en rekke spill fra 80- og 90-tallet, som spillet åpenbart nærmer seg med stor bevissthet. Bevegelsene er ikke nødvendigvis begrenset, de må bare utføres med presisjon. Utfordringen om at et hopp må utføres i riktig øyeblikk fører til mye prøving og feiling, men eventuell frustrasjon ligger sjelden i spillsekvensene, men heller i et litt inkonsekvent system av sjekkpunkter. Noen ganger blir du tvunget til å gjøre om lengre deler som bare føles kjedelig, og hvis du vil ta en pause under et nivå for senere å starte spillet igjen, blir du ofte tvunget tilbake til begynnelsen. Et merkelig og straffende designvalg som føles som et hardt slag mot spillets ellers generelt vellykkede tempo.

Mange av nivåene i Lunark er litt av et puslespill i seg selv, enten det er trekkene du må gjøre eller å finne ut hvordan du skal fortsette. Noen ganger er banen hindret av fiender, og selv om Leo er utstyrt med en pistol med ubegrenset ammunisjon, må våpenet kjøles ned etter noen få skudd. Heldigvis kan møter med fiender begrenses til å håndtere dem en-mot-en, men det er noen deler der designet føles litt av en fiasko og et av de tre hjertene du starter med må ofres for å komme videre. Som med ovennevnte kritikk angående sjekkpunkter, har noen nivåer blitt fylt med for mange hindringer å overvinne. Jada, det burde være utfordringer, absolutt, men som spiller vil jeg heller bli utfordret av hindringer som skal løses en etter en, i stedet for å skape kaos på skjermen bare for det. Spesielt når døden tvinger meg litt tilbake.

Lunark har rikelig med sjarm i sin pikselerte grafikk der jeg spesielt liker hvordan den gir liv til ting som en bar prydet med neonskilt eller andre miljøer der detaljene kommer til liv. Totalt sett lykkes grafikken best i futuristiske og mer fargerike miljøer. Det er litt for mange mørke huler og andre dystre steder hvor pikslene føles ganske flate, selv om jeg forstår at noen miljøer er inkludert for variasjonens og utfordringens skyld. Det er også noen korte sjarmerende mellomsekvenser jeg likte, og animasjonene i spillet er virkelig på topp. Dessverre er den mest merkbare begrensningen av grafikken, bortsett fra de nevnte mørkere stedene, vår ganske kjedelige og anonyme hovedperson. Jeg skulle også gjerne hatt et mer minneverdig og levende lydspor som ville ha løftet opplevelsen da spillets musikk dessverre ikke er veldig imponerende.

Selvfølgelig forstår jeg også kjærligheten til fortidens spilldesign, selv om det tvungne hoppet på en bestemt ramme, eller den tvungne stivheten generelt, ofte bare føles treg og kjedelig. Jeg ville ha foretrukket en bedre flyt og en mindre tvunget måte å gjøre det vanskelig med et spilldesign som ofte straffer meg som spiller bare for å få det til å "føles som da". Klatring og timing av hopp er morsomt i mange øyeblikk, men de fleste sekvensene føles kjedelige når de er så repeterende. Det er mange overraskelser i både design, historie og hva spillet utfordrer deg med, men det hele dras ned av noen rett og slett kjedelige omgivelser, og når et fall til døden eller noe annet tvinger meg til å spille den samme sekvensen på nytt, føler jeg meg mest frustrert.

Lunark er på mange måter et underholdende indiespill med mange gode ideer. Pikselgrafikken er en av flere grunner til at den har en sjarm som er vanskelig å motstå, men spillet er hovedsakelig en reise til hvordan spill pleide å føles på mange måter. Men selv om jeg forstår at den litt trege kontrollen er et bevisst valg, er det ofte også kilden til øyeblikk av ren frustrasjon. Disse kunne vært motvirket hvis det hadde vært bedre sjekkpunkter, og jeg personlig ville hatt mer moro med dette. Samtidig tror jeg det er nok å se på bildene for å se om Lunark er den typen retro-klassisk actionspill som passer deg, og til tross for sine negative sider er det store deler som faktisk føles veldig vellykkede.