Mario Kart World: Review-in-Progress

Med tanke på at Mario Kart 8 er et av verdens mest solgte spill noensinne og også Nintendos nest mest solgte spill, kun slått av Wii Sports (som fulgte med alle Wii-konsoller), er det ingen overdrivelse å si at ingenting er hetere ved lanseringen av Switch 2 enn Mario Kart World.

Det er faktisk elleve år siden sist et Mario Kart -spill ble utgitt for en Nintendo-konsoll, og 5. juni er det endelig tid for dets ankomst. Før dette hadde Gamereactor muligheten til å besøke Nintendo i Frankfurt for å prøve både dette og Welcome Tour, og vi snakker ikke om en tidlig versjon, men det fulle spillet med alt tilgjengelig. Inntrykkene mine her er de samme som det som vil være i anmeldelsen vi vil publisere så snart som mulig.

Så... før vi går løs på moroa, er det sikkert mange av dere som lurer med gru på om Nintendo har klart å lage en verdig etterfølger til tidenes beste party-racer. Jeg var en av dem, og jeg har spilt Mario Kart 8 Deluxe stort sett hver uke siden utgivelsen, og heldigvis har jeg positive nyheter. Jeg har ikke spilt alt ennå og har ikke rukket å utforske nok til å ha en endelig mening, men ja, det ser ut til at Nintendo har et nytt tidløst underverk på gang, der de nå også har klart å bake inn alle trendene som er så viktige i dag og som er ment å være relevante i lang tid fremover.

Når jeg griper Nintendos nye Pro Controller for første gang for å spille svetter hånden min nesten før det grønne lyset dukker opp og startklokksignalet lyder. Det som møter meg er en veldig koselig startskjerm der Mario er ute og beveger seg i den nå vidåpne verdenen, mens jeg får en rekke klassiske valgmuligheter, i tillegg til det nye Free Roam -alternativet.

Under det ekstremt godt planlagte arrangementet er tanken at jeg og andre tilreisende journalister og influencere skal få tid til å prøve så mange aspekter som mulig. Men det hele starter med noen gode, gammeldagse cuprenn der vi får velge hvilken vi vil og prøve ut dette nye oppsettet. Avhengig av cupen starter jeg på ett sted, og mot slutten av løpet er jeg på et annet, et tydelig konsept som fornyer det klassiske systemet på en måte som føles logisk og dermed unngår følelsen av å endre for endringens skyld.

Når jeg velger førere (for meg er det vanligvis Luigi og Waluigi), merker jeg ingen stor forskjell fra Mario Kart 8, men når jeg velger et kjøretøy på neste skjermbilde, er det tydelig hvor mye som har endret seg når det gjelder teknologi. Detaljene og teksturene er på et helt annet nivå enn i forgjengeren, og det ser ikke ut til å være noe hjulvalg eller hangglidere fra det jeg kunne se, noe jeg ikke er lei meg for, for å være ærlig. Mange ting i form av både førere og karts er låst, så det er tilsynelatende mye å tjene.

Jeg velger å starte mykt med 100 cc i klassikeren Mushroom Cup, der racingen starter på Mario Bros. Circuit, og deretter via Crown City og Whistlestop Summit, for til slutt å runde av på DK Spaceport. Det ser mektig ut å se 24 førere krysse mållinjen i en slags maskotkavalkade av kjente og langt mindre kjente skapninger fra Mushroom Kingdom. Når det grønne lyset kommer, suser jeg av gårde, og det er tydelig at superstjerneløpene fortsatt fungerer på samme måte.

Den største forskjellen i spillet denne gangen er at hoppene er tilbake. Disse var allerede til stede i den aller første Mario Kart, men forsvant underveis. Her har de imidlertid en litt annen funksjon og brukes blant annet til å la deg ri på vegger. For å kunne gjøre dette må du imidlertid lade opp hoppet ditt, og det er umiddelbart tydelig at dette kommer til å bety at jeg må endre spillestilen min ganske mye. Å prøve å gli gjennom hver eneste sving så jevnt som mulig er ikke lenger automatisk det beste å gjøre, og det kan føre til at man går glipp av viktige snarveier, og det ser ut til å være mange av dem, så det blir utvilsomt viktig å lære seg å mestre hoppene.

Andre ting jeg legger merke til er detaljer som at du ikke lenger trenger å holde inne en knapp for å holde et grønt skall bak deg, men at det er noe som gjøres automatisk når du plukker opp gjenstanden. Du trenger altså bare å trykke på knappen når det er på tide å rive det av, noe jeg setter pris på som en herlig og veldig brukervennlig funksjon. Andre småting er at du nå tydelig kan se hvor mye boost du har igjen på gullsoppene, noe som gjør dem enklere å tidsbestemme og bruke. Spontant vil jeg også si at datamotstanderne ser ut til å være litt lettere denne gangen, og selv om jeg selvsagt burde vinne 100 cc, er det likevel første gang jeg spiller dette uten å kunne verken snarveier eller nye spillmekanikker, så jeg stikker av med seieren med god margin.

Mushroom Cup rundes av med en helt fenomenal oppoverbakke på DK Spaceport, hvis design minner om byggeplassen i den originale Donkey Kong fra 1981, der en gigantisk robotape står og kaster ned tønner på rytterne i en helt herlig sekvens. Herfra spilte jeg videre og valgte den vannfylte nytolkningen av Wario's Galleon og Moo Moo Meadows, som begge har fått en grundig oppgradering. Vannracingen føles distinkt og gir naturlig nok en annen følelse enn den faste bakken under hjulene, og jeg synes jeg kan ane en liten påvirkning fra Wave Race -spillene, noe som bare er positivt.

Etter å ha spilt cuper fikk vi muligheten til å prøve Versus -modusen. Jeg startet min reise på Mario Circuit og etter å ha spilt den, valgte jeg Acorns Heists og fikk oppleve hvordan verden endret seg fra et klassisk racingmiljø til en frodig grønn bane. Derfra tok reisen meg videre til Boo Cinema, og de grønne omgivelsene gikk raskt over til å bli mer høstlige og snart direkte (vel... for Nintendo-målestokk) skrekkinngytende med racing i en hjemsøkt kino med massevis av kule effekter. Jeg rundet av Versus -reisen med en tur til noe mer livlig igjen, og valgte et løp som gikk til Dandelion Depths.

Det er herlig å spille på denne måten, og jeg blir virkelig oppmuntret til å oppleve det hele, ettersom det langs banene er mulighet til å låse opp nye drakter via matpakker som gjemmer seg i periferien. Kostymene er virkelig ganske forskjellige og kan for eksempel forvandle Waluigi til en mer Dracula-aktig skapning, og de får meg derfor til å føle meg motivert til å finne dem. Jeg tror definitivt at jeg kommer til å ha lyst til å prøve å finne alt når jeg kan sette meg ned og spille hjemme i fred og ro.

Spillmodusen Free Roam gir deg muligheten til å virkelig granske den majestetiske spillverdenen skikkelig, der det er mulig å kjøre nesten overalt. Som i Forza Horizon er det et must å forlate veiene for å utforske litt, for Nintendo har gjemt hemmeligheter omtrent overalt, som regel i form av P Blocks. Når du krasjer inn i dem, får du en tidsbestemt utfordring av varierende vanskelighetsgrad, og når du fullfører dem, låser du opp nytt innhold (ikke minst Stickers for å pimpe vognene dine). Noen av disse utfordringene føles litt puslespill-aktige, andre er racing-orienterte, og atter andre dreier seg om å fly. Jeg har bare hatt tid til å prøve en brøkdel av det som er tilgjengelig, men jeg kan si at ingen utfordring var dårlig, selv om noen føles litt tilfeldige. De aller fleste virker veldig smart designet og gjennomtenkt, og det finnes også en Photo Mode, som jeg tror mange vil sette pris på.

Så langt er alt bra, men den virkelige Mario Kart World stjernen for meg er den nye battle royale-smaken Knockout Tour. En spillmodus for opptil 24 personer fordelt på seks løp, der det er viktig å ikke havne blant de fire siste, fordi det betyr umiddelbar eliminering. Det siste løpet omfatter derfor bare fire personer, og oppsettet gjør det automatisk mye mer spennende. I cupene får jeg litt mindre poeng hvis jeg ikke kommer først over målstreken, men jeg kan fortsatt vinne ved å gjøre det bra i de andre løpene. Hvis jeg mislykkes, blir jeg slått ut, og da er det Game Over.

Før hvert løp får alle stemme på hvilken bane de vil kjøre blant tre forhåndsvalgte alternativer, men du kan også hente opp kartet og velge hvilken som helst bane. Siden det er loddtrekning mellom alles valg, kan det være favorittbanen din, selv om det bare var du som valgte den. Prestisjen var til å ta og føle på da alle i rommet kom sammen i denne helt herlige spillmodusen (der jeg ikke kan la være å fortelle at jeg klarte å vinne direkte). Å være på randen av eliminering under et løp er stressende utover det meste, og "bare ett løp til"-følelsen er til å ta og føle på.

Andre alternativer er de tilbakevendende Coin Runners og Balloon Battle. De byr ikke på noen store overraskelser, men det større antallet spillere kombinert med bedre baner og morsomme bonuselementer gjorde begge til en fryd å spille. Helt klart to spillmoduser som har en fremtid både online og offline.

Jeg synes forresten jeg har lagt merke til at de kraftige bonusgjenstandene er litt mer sjenerøse denne gangen, muligens et resultat av at det nå er 24 spillere på banen, så det er mange som får sjansen til å skyte blå skjell. Men selv superstjerner og Bullet Bills ble brukt litt oftere enn jeg tror jeg er vant til. Det finnes en innstilling for å justere bonusgjenstandene, men jeg er fortsatt litt usikker på i hvilken grad.

Så det er mye som tyder på at det er en skikkelig vinner Nintendo slipper senere denne uken. Det eneste negative jeg har å si er at jeg opplevde ytelsen med Joy-Con 2 når fire personer spilte på samme skjerm - også ved bruk av Switch 2 Camera - som merkbart laggy. Om dette skyldtes en innstilling i spillet eller TV-en, eller om kameraet faktisk tar opp så mye ressurser at det påvirker spillopplevelsen, kan jeg ikke si med sikkerhet før jeg har testet det grundig hjemme. Uansett er det ikke så farlig, siden det er et valgfritt tilbehør.

Vi kommer tilbake med en fullstendig anmeldelse om ikke så lenge, og da vil vi fortelle deg nøyaktig hvor bra Mario Kart World faktisk er, men i mellomtiden ser det veldig lovende ut. Den fryktinngytende spenningen jeg nevnte i innledningen, har blitt til ren glede, og den 5. juni er løpet kjørt.