Matt Damons fem beste prestasjoner

5. The Martian (2015)

Det er en slags undervurdert menneskelighet og vennlighet i Matt Damons portrett av den strandede astronauten Mark Watneys isolerte romeventyr som det er lett å like. Jeg elsker hvordan Damon eier hvert eneste bilde i denne filmen takket være en strålende tilstedeværelse og strålende intensitet. Han er karismatisk og morsom når rollen krever det, og gripende og ubarmhjertig sterk når rollen krever noe annet.

4. True Grit (2010)

Damons rolle som Texas Ranger Sheriff LaBoeuf i Coen-brødrenes fantastiske westernthriller er utvilsomt en av hans beste prestasjoner, om ikke annet fordi han i denne filmen knapt ligner på noen av sine andre karakterer. LaBoeuf er intens, besluttsom, målbevisst hensynsløs og bærer på en passiv aggressivitet som gir karakteren liv og dybde. Damon er virkelig briljant her.

3. The Bourne Identity (2002)

Jeg husker godt hvordan hele filmverdenen rynket på nesen over nyheten om at den bleke gutten fra Good Will Hunting nå skulle skifte spor og forsøke å sementere sin plass i actionheltehistorien. På forhånd virket det som en farse, og ifølge Ben Affleck rådet han barndomsvennen til å droppe ut av produksjonen for å unngå å ødelegge hele karrieren hans. Det skulle imidlertid vise seg at Damon var som skapt for denne rollen. Stram i kroppen, selvsikker, fysisk, men ikke voldelig av natur og svært intelligent.

2. Den talentfulle herr Ripley (1999)

Den suave, sosialt tafatte, manipulerende, noe fortapte, sjarmerende og dypt psykotiske Ripley gikk fra å være en fascinerende litterær figur til å bli et ekte menneske takket være Damons briljante portrett i dette mesterverket av en thriller. Damon portretterer et regelrett monster på en måte som gjør at vi som seere i bunn og grunn (innerst inne) ønsker at han skal unnslippe lovens lange arm og fortsette å myrde folk som står i veien for ham. Det ligger så mye menneskelighet og underliggende ambisjoner og aggresjon i denne fenomenale prestasjonen.

1. Den enestående Will Hunting (1997)

Det er så mye ved denne filmen som fascinerer og imponerer meg 27 år etter at jeg ikke helt vet hvor jeg skal snu meg. For det første at den ble skrevet av to 20 år gamle debutanter, men også at duoen Affleck/Damon bestemte seg for å spille hovedrollene i sin egen film, og at Damon i særdeleshet klarte å overstråle alle andre hovedroller i hele 1997 i sin debut. I dette mesterlige dramaet legemliggjør Damon alle problemene med intimitet og emosjonell utilgjengelighet, og gir rollen dybde, motiv, mening og menneskelighet som i dette tilfellet bare kan føre til én ting: En topplassering på listen over Matt Damons fineste skuespillerprestasjoner.