Gamereactor Norge. Se de nyeste spilltrailerne, pluss ferske intervjuer fra de største spillmessene i verden. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Bound by Flame

8. generasjons konsollers svar på Skyrim?

Rollespill satt i et fantasiunivers var ikke akkurat en mangelvare på forrige generasjons konsoller, men med utsettelsen av The Witcher 3: Wild Hunt og The Elder Scrolls:-online har det vært lite å sette fingrene i for PlayStation 4- og Xbox One-spillere. Dette ønsker Spiders Studio å gjøre noe med. Spørsmålet er bare om de ikke har hatt det litt for travelt for å lanseres før gigantene.

Hørt det før

Historien i spillet er verken fugl eller fisk. Den er ikke så kjedelig at du nærmest sovner, men den er heller ikke spennende nok til at du tenker på den når skjermen er skrudd av. Du kontrollerer en leiesoldat som er besatt av en demon. Gjennom spillet blir vi vitne hvordan forholdet dem mellom utvikler seg. Klarer du å kjempe mot demonens onde ønsker, eller gir du etter og lar den styre alt? Alt dette bestemmer du selv ved å ta de klassiske veivalgene spillet byr på under bestemte deler av spillet. Da er det bare synd at disse valgmulighetene føles meget gammeldagse. Du stilles overfor valg som er så svart/hvite som det går an. Det er ekstremt tydelig hva som vil føre til det "snilleste" resultatet, uten noen form for moralske dilemma. Samtidig har valgene lite å si for hvor dit neste mål er. Uansett hva du velger vil du i de fleste tilfeller dra til den samme plassen for å drepe de samme fiendene som du ville gjort ved det andre valget. Utseendet ditt er nærmest det eneste som lar seg påvirke av valgene du tar. For om du er ond vil det vokse horn ut av pannen din, noe som gjør at du ikke kan bruke hjelm.

Kanskje tenker du at dette er overlevbart så lenge historien er engasjerende og karaktergalleriet interessant? Da kommer det dessverre enda en dårlig nyhet. Stemmeskuespillet er noe av det verste og mest følelsesløse jeg har opplevd på over ti år. Det er ekstremt tydelig at skuespillerne leser opp ord fra et papir, og du hører verken engasjement eller følelse i noe av det de gjør. Derfor blir sekvensene hvor Spiders Studios ønsker å engasjere deg intetsigende. Jeg føler rett og slett ikke et forhold med verken min egen karakter eller resten av persongalleriet jeg møter på. Dette styrkes bare av meget dårlig leppesynkronisering. Å se munnen bare bevege som opp og ned, uten noe form for sammenheng med ordene du hører er noe jeg ikke forventet å se i 2014.

Så selv om du kan velge hva du sier i samtaler og hvordan du løser situasjoner er intet du kan gjøre for å gjøre historien noe å skryte av. Den er full av klisjeer og veldig få overraskelser som gir en følelse av deja vu. Dette er en historie du i bunn og grunn har hørt før.

Ny maskinvare, gamle problemer

Hva det grafiske aspektet av spillet angår er det tydelig at dette ikke er snakk om et AAA-spill eksklusivt til den 8. generasjon med konsoller. Karakteranimasjonene er nesten like stive som dem i Final Fantasty X, og bildeoppdateringen på PlayStation 4 var latterlig. Selv uten en eneste fiende på skjermen ble jeg ofte vitne til at den gikk ned til rundt 20 bilder i sekundet, noe de aller fleste vil legge merke til. Minnene går igjen tilbake til PlayStation 2-spill, hvor omgivelsene i seg selv så interessante og nokså greie ut, men hvor det restriktive designet og bildeoppdateringen dempet følelsen av innlevelse. Spillet er ikke så aller verst for dem som spiller på PlayStation 3 eller Xbox 360, men for de av dere som har en PlayStation 4 blir det nok skuffende å møte på en slik presentasjon igjen.

Godt og vondt

To av de viktigste elementene jeg ser etter i et rollespill er et godt kampsystem og åpne, interessante verdener. Bound by Flame lykkes nokså godt med det første. Her må du ikke velge en bestemt klasse i starten av spillet, men kan isteden fritt veksle mellom tre ulike kampstiler:

Den trege, men kraftige varianten: du bruker tohåndsvåpen som store sverd og økser. Denne stilen lar deg blokkere de fleste angrep så lenge du holder inne knappen, men du bruker også lengre tid på utføre slagbevegelsen. Dermed er det vanskeligere å komme i fiendenes dødvinkel, og du må isteden fokusere på slå fienden etter å ha blokkert et angrep. Da er de nemlig sårbare, særlig om du trykker inn blokkeringsknappen med perfekt timing siden du da automatisk utfører et kontreangrep. Er fiendene langt unna kan du også skyte dem med en av pilene dine.
Den hurtige, men svake varianten: du bruker et mindre våpen i hver arm (f.eks. to små sverd). Denne stilen gjør at du tar litt skade selv om du blokkere, men samtidig gis du mulighet til å hoppe unna angrepet. Lykkes du med dette sakner tiden i et lite sekund og gir deg mulighet til å angripe. Hvert slag går meget raskt og utføre, og det er lettere å angripe fiendenes svake punkter siden du forflytter deg lettere.
Magi: demonen som finnes i deg gir deg magiske krefter. Du kan skyte ildkuler, få sverdet ditt til å brenne og mer til. Hvor lang tid du bruker på å utøve formlene avhenger av hvor kraftig magien er.

For å skifte mellom disse trenger du bare trykke inn en bestemt knapp. Da endrer karakteren din positur, og det er tydelig hvilken kampform du nå er i. En meget fin løsning som er til god hjelp for folk som ofte angrer på klassevalget etter noen timer.

Alle kampstilene er godt gjennomførte, og kampfølelsen er som hentet ut av Dark Souls 2. Velger du den skadefokuserte varianten både ser og føles karakteren din tung ut, samtidig som du er lett som en fjær med to våpen for hånden. Innen alle klassene lønner det seg å lese fiendene for å finne ut hvilken strategi og kampstil du bør velge mot dem. Mot de fete, trolliknende fiendene lønner det seg for eksempel å bruke lettvekteren siden du da lett hopper unna angrepene og kan skade de sårbare punktene. Personlig likte jeg lettvekteren best siden den ga større bevegelsesfrihet og var lettere å bruke under møter med flere fiender samtidig. Allikevel fant jeg meg ofte i å veksle mellom de ulike klassene om jeg møtte på fiender med egenskaper som satte lettvekteren min i en dårlig posisjon.

Så selv om kampene blir litt ensformige rundt midtveis ut i spillet på grunn av lite variasjon av fiendetyper lykkes Spiders med å kampsystemet. Mye takket være gode kontroller og spennende kampstiler.

Etter å ha drept fiender får du erfaringspoeng som du kan bruke for å forbedre deg innen stilen du liker best. Når du går opp i nivå får ett poeng du kan bruke på å en kampstil (f.eks. svinge tohåndssverdet ditt raskere) og ett poeng å bruke på mer generelle egenskaper (f.eks. bedre utholdenhet eller helse). For å få tilgang til de beste forbedringene må du ofte spare opp disse poengene, da de beste ofte koster to eller tre poeng. Det blir derfor opp til deg å veie fordelene og ulempene opp mot hverandre. Et meget lett, men samtidig underholdende, oppgraderingssystem i mine øyne.

Det samme gjelder hvordan du kan personifisere våpnene dine. Gjennom å utforske områdene du befinner deg i kan du nemlig finne ulike ressurser du kan skape ulike gjenstander av. Det være seg alt fra helsedrikker og bomber til ekstra våpendeler. Våpendelene oppgraderer ulike aspekter ved våpnene. Om det er farten det tar å svinge, større sjanse for å slå fiender ut av balanse, eller skadeeffekt. Igjen så hjelper dette på å velge akkurat den spillestilen man liker best.

Da er det bare så synd at områdene man befinner seg i er meget restriktive og lineære. Selv en liten steinrad stopper deg fra å utforske mer enn en to, tre meter fra den fastsatte stilen. Det føles derfor ikke så veldig belønnende å finne kistene og tønnene man får ressurser fra, og det er tydelig at utviklerne har bestemt akkurat hva du skal finne og ikke. Nærmest alle spillere kommer til å finne de samme ressursene, og det gis derfor lite rom for å spille gjennom historien to ganger. For selv om du møter på karakter du kan ta med på ferden (kun én kan være med om gangen), og du kan forme et forhold til dem føles de ikke levende og interessante nok. Dette skyldes blant annet det dårlige stemmeskuespillet, men også svake bakgrunnshistorier. Hvor Mass Effect-serien er kjent for interessante kompanjonger med spennende sideoppdrag, føles karakterene og oppdragene deres i Bound by Flame ensformige og klisjefylte. Om det er den lettkledde magikerkvinnen som trenger hjelp med å drepe noen som har vært ufine med henne, eller er den tøffe ridderen som bare ønsker hjelp til å bli verdenskjent. Enhver rollespill-fan har hørt det før. Det eneste jeg fant nytte i var å bruke dem som enten avledningsmanøvere eller leger under kampsituasjoner.

Konklusjon

Bound by Flame byr på noen få interessante ideer og spillmekanikker, særlig hva kampsystemet, personifiseringer av våpen og oppgraderinger angår. Da er det bare så synd at alt er pakket inn i en meget utdatert grafikk og kjedelig historie. På grunn av meget frustrende "unsynlige vegger" gis det heller ikke noe rom for utforskning, noe som gjør at verdenen føles uengasjerende og ensformig. Dette blir bare tydligere av kjedelige karakterer som tydeligvis gis stemmer av personer som ikke har lest manuset før innspilling.

Spillet skal dog ha skryt for å forsøke å stikke hodet opp av vannet i den godt fylte sjangeren. Personlig fikk jeg assosiasjoner til det første The Witcher-spillet. Av min mening hadde det sine klare svakheter, men også noen få meget gode aspekter. Dette er det mulig å bygge på. Om Spiders finpusser kampsystemet og våpenoppgraderingene, samtidig som de totalrenoverer presentasjonen og utforskningsaspektet kan de fort ende opp med en potensiell utfordrer til sjangerens storheter.

Samlet karakter: 6/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10