Dragon Age: Inquisition

Dragon Age: Inquisition.

Det later til å være en løpende trend i trippel A spill. For hvert steg frem i en lovende serie, må man ta tre tilbake. Jeg lurer på om det var et preg av hastverk over dette spillet, noe som er merkelig i og med at designere og utviklere var veldig diffuse hva det å lette på sløret av spillet angikk. Bethesda har jo allerede lovet et nytt Fallout før året er omme, hvilket betyr at dette er noe de allerede har jobbet på. Bioware burde i dette tilfelle retroaktivt fulgt dette eksempelet, for hva jeg sitter med her, er et ubegripelig glitchhelvete.

Er det noe jeg aldri har likt med Dragon Age-serien så er det stillheten. Den knusende stillheten når du innser at du ikke er på tur noen steder, at det du gjør faktisk er kjedelig og spillet i seg selv har ingen planer om å oppjage deg eller få deg investert i området rundt deg. Dette var mest fremtredende i Origins og Awakening, som også hadde de mest vage, diffuse og intetsigende oppdragene du kunne finne. Vel, det gleder meg å medele at Bioware holder denne tradisjonen ved like. Knusende stillhet er hva du får. Jeg er kjempeglad i utforskning, men det må føles litt mer naturlig enn å bare kødde rundt i en landsby i tre timer og vente på at spillet skal glitche inn oppdragets start. Men nok om meg og mine problemer, vi er tross alt her for å prate om spillet og hvorvidt det er bra eller ikke.

Sannheten er; jeg vet ikke. Jeg har ingen anelse. Hvorfor har jeg ingen anelse? Kanskje det har noe med at spillets framerate stuper ned til helvetes avgrunner eller fryser hver gang jeg runder en sving eller går fra pausemenyen, og jeg vil vel påstå at min totale spilletid ligger på rundt to timer. For noen er dette kanskje nok hva Metal Gear Solid angår, men når man skal vurdere et vesen som Dragon Age trenger man mer enn dette.

Det første som møter meg når jeg slår på spillet er en nokså vågal invitasjon vedrørende hva jeg bare antar er multiplayer, og enhver mann verdt sitt salt som har sørget for å ha smør på bordet vet hva slags blodsbånd av sigdcellesykdommer det er å inngå noen som helst avtale når ordene "origin" står i nokså subtile bokstaver. Det virket også fristende å hente inn mine tidligere erfaringer fra serien for å kunne la dem være en del av det universet jeg (ikke) skal hive meg ut i, og dette kan man gjøre ved å gå inn på Bioware's nettside; www.dragonagekeep.com. "Jøsse ball!" tenkte jeg, og gikk med et godt humør på siden før jeg nok engang ble møtt av de grusomme vokalene i ordet "Origin." Hva det kan ha gjeldt vet jeg ikke, jeg vet bare at nok en eksorsisme av denne allerede slitne hesten jeg for lengst burde ha avlivet som er min PC, ikke tåler nok et smell i lårhalsen. Så det ble en fresh start da, noe som ikke burde ha vært særlig ille. Men så kom jeg til...

Character creation.

Åh herre min gud, dette ser helt forferdelig ut. Legosveiser og leppegloss som ville gitt JJ Abrams en tur til øyelegen eller et kraftig epilepsianfall. "Hvem i faen ser sånn ut?!" roper jeg, i det jeg blar gjennom et tvilsomt utvalg av bart, skjegg og øyenskygge som ville fått Arfan Bhatti til å le godt. Heldigvis kan jeg skru ned lipglossen slik at karakteren min kun ser ut som en barbert halvbror av Jessica Simpson. En trollmann tenker jeg han skal være. Og det er basert på det uungåelige faktum at spillopplevelsen min blir tre hundrede ganger mer intens hvis jeg velger den veien. "Det kommer til å være mer slåssing, mere dilemmaer og SÅ intenst!" sier jeg til meg selv før jeg innser at jeg er alene hjemme og de tomme ølflaskene begynner å bli for mange på bordet. En alvetrollmann ble det, og jeg står for det. "Hva i alle dager er poenget med et fantasy-spill hvis du bare kan spille som menneske?" tenker jeg, mens jeg gir Dragon Age 2 coveret på hylla et morskt blikk. Jeg prøvde meg i utgangspunktet på en Qunari, men når jeg fant ut at denne to meter høye kjempen med horn og et så surt blikk som ville fått Marcus Fenix til å bruke motorsaggæveret på seg selv, har stemmen til en passiv aggressiv kontorarbeider bestemmer jeg meg for at det er bortkastet tid. Lurer på hva jeg skal ha til middag.

Gameplay.
Før jeg rekker å forstå hva det er som skuer mine himmelblå innser jeg at legosveis og JJ lipgloss er noe de andre karakterene i spillet ikke hadde nok sinnsnærvær til å kvitte seg med også, og i det jeg fort blir forfremmet til Jesu Kristi budbringer tar jeg også på meg ansvaret å lede denne bortkomne flokken, forhåpentligvis til et sted jeg kan drukne dem en etter en før hele jævla spillet blir en ugjenkjennelig glitchfest. Hva skjer? Joda, spillet frøs og det er på tide å begynne på nytt igjen. Jeg puster dypt og prøver å riste av meg lysten til å skrive hva jeg i drittsinne ville kalt en konstruktiv kritisk beskjed som bærer preg av etikette og folkeskikk til utviklerne. På tide å begynne på nytt, og jeg holder inne resetknappen på maskinen og ser litt for meg at jeg holder en pute over ansiktet til hvem som enn er ansvarlig for dette. Herregud Breaking Dawn Part 2 var en drittfilm.

"Systemgjenoppretning" står det når maskinen slår seg på. Den gir meg et tomt løfte om at den skal rapportere denne feilen og sendes automatisk avgårde ut i det uendelige intet av 1 og 0. Denne grusomme starten har satt standarden for hva jeg håpet skulle bli en uforglemmelig opplevelse og allerede sitter jeg her og lager middagsplaner med en kompis i det spillet motvillig starter opp.

Heldigvis er kampsystemet bra. Det har den taktiske vinklingen fra Origins, blandet med den faktiske deltagelsen til Dragon Age 2, som for øvrig er den eneste syndsforlatende faktoren med den grusomheten av et spill. Jeg når akkurat å slakte ned en gruppe tempelriddere før jeg beveger meg ut i en dal med et stort tårn i midten. Et flott syn, og jeg blir stående der og beundre det en liten stund mens jeg prøver å se bort fra den elendigheten som er Ken-dokkesveisen til karakteren min. Før jeg aner ordet av det, kommer en drage og krasjer med halen i tårnet, som ikke ser ut til å ta noen vesentlig skade. Jeg når akkurat å puste lettet ut over at den er av den fredelige sorten før jeg legger merke til ordene; "Enola gay" malt på siden, og jeg får en komprimert "Little boy" midt i fleisen som sender hele jævla gjengen ut av spill. Jeg begynner å få en følelse av at jeg ikke er herre over min egen skjebne, mens jeg mimrer over en tid hvor en viss "Deathwing" gjorde noe likt i et relativt populært rollespill. "Nonsens!" påpeker jeg. "Dragon age inquisition er sitt eget spill og trenger ikke kopiere andre!" Jeg er faktisk alene. Lurer på hvilken film jeg skal se senere.

RPG-spill har alltid for uvane å prakke på meg en hel mengde oppdrag jeg bare tar en kikk på og aldri gjennomfører. Det skjedde i Origins, Awakening og hvem kan vel glemme, Skyrim, som for øvring tok mastergrad i nettopp dette. Og neimen er ikke dette spillet et unntak heller. Men jeg føler at jeg skylder dette spillet å gjøre så mye som mulig. Området rundt meg føles ganske stort og jeg føler det er min plikt å utforske så mye av det som overhodet mulig! Aldri skal en bonde være fortvilt over sin manglende evne til å plukke 10 gulrøtter når jeg kan gjøre det for ham! Aldri mer skal noen deppe over et smykke de mistet i en elv for noen år tilbake når jeg kan hente for dem! Aldri mer skal konflikter herje landet når jeg kan forene folket en gang for alle! Jeg skal være helten de fortjener, og jeg akter ikke å leve til å bli skurken. Jeg skal være et lys i enden av tunnelen, og jeg sk-- faen heller. Det frøs igjen.

Vet du hva. Jeg driter i det. Dette spillet er vanskelig nok å tåle uten at frameraten tar en tur ned i Stillehavet for å lete etter sølvtøyet ombord på Titanic, og fryser fast i en hjerneblødning bare av å se på kartet. Jeg går tilbake til Minecraft og ser om det er noe poeng i å endevende hele kontinentet for å lage enda et trefort hvor jenter ikke får lov å komme opp... Der er jeg jo også alene.

Dragon Age: Inquisition får ett nakkeskudd/10.