Gamereactor Norge. Se de nyeste spilltrailerne, pluss ferske intervjuer fra de største spillmessene i verden. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Final Fantasy IX

Livet er en konsert og du er artisten. Hvorvidt noen kommer for å se deg avhenger av hva slags musikk du spiller, men akkurat som med My Little Pony eller Eagles of Death Metal er det lett å tiltrekke seg feil publikum. Poenget mitt er at som med enhver kunstform er det viktig å stadig forbedre seg selv om man møter veggen iblant. Samtidig er det med et snev av vrede i hjertet mitt jeg skriver enda en anmeldelse for Spillmagasinet(og Gamereactor), som ufølsomt forutså at jeg denne uken faktisk sitter hjemme og spiser knekkebrød og drikker vann mens jeg med et lengtende blikk stirrer gjennom soveromsvinduet til alle som har kjøpt Hitman og The Division.

Jeg ville derimot aldri foreslått at vi faktisk dro på skolen denne uken, men at vi heller tar oss en utflukt tilbake til 2001, en enklere tid hvor 9/11 var et hologram og Christina Aguilera var skitten. Husk også på at hvis du nevner at den låta kom ut i 2002 kommer jeg til å lappe til deg og kaste deg av bussen

Squaresoft eller Square Enix som i dag er slavenavnet deres, var i sin tid et respektabelt spillstudio som ikke visste bedre enn å slippe ut den ene minneverdige tittelen etter den andre - en tradisjon de holdt ved like helt frem til Final Fantasy X-2 kom, som jeg anser å være det kritiske smeltepunktet i menneskeheten hvor alles standard ble senket så betraktelig at James Cameron nå må med dykkerklokke for å lete etter den.

Final Fantasy IX er for meg en sterk påminnelse om at til tross for alle de årlige og middelmodige Call of Warfield, Modern Duties, Assassins Creep, Quick Time Events, cover shooters og Hatred's patetiske forsøk på kontrovers politikere kommer til å bruke som referanseramme i debatter om mental helse eller våpenregulering, så er spill som kunstform fortsatt verdt å forsvare. Hvis jeg var Dave Grohl ville Final Fantasy IX vært min Kurt Cobain.

I Final Fantasy IX følger vi eskapadene til tyven Zidane, som er resultatet av nøyaktig hva som ville skjedd hvis noen stakk pikken i skipet som kom til Bjørgvin i 1349. Han er medlem av røverbanden Tantalus, hvis oppdrag er å kidnappe den angivelig vakreste dama i hele jævla kongeriket, Garnet, som for øvrig ønsker å bli kidnappet og heller ikke ville hatt noen særlig konkurranse i "Miss Gaia Awards," men jeg skal være forsiktig med å sikle over sekstenåringer ettersom jeg er rimelig sikker på at leiligheten min er avlyttet.

Samtidig blir vi også kjent med Vivi, en liten tass av en trollmann som ganske så åpenbart ikke er som alle andre, noe som utfolder seg i så stor grad at man skulle trodd det var en del av hovedplottet. Til sist har vi kapteinen av den uheldige banden av Pluto's Knights, Adelbert Steiner, som har en pinne såpass langt oppi ræva at man skulle trodd han var en del av Jeff Dunhams repertoar. Forskjellen er at Steiner faktisk er morsom uten pinnen.

Disse fire karakterene er utgangspunktet vårt for en av de kanskje best fortalte historiene jeg noensinne har opplevd i spill. Karakterene er utrolig godt skrevet og de føles som virkelige personer med virkelige problemstillinger som ofte hemmer dem fra å fatte rette beslutninger i sine liv, noe som av og til stikker kjepper i hjulene for hvordan historien progresserer. For mange kan dette være et sukk, men for meg virker det bare som naturlig og konsekvent.

Karakterene går gjennom tydelig definerte forandringer, ofte parallelt om hverandre - Hvor noen blir mer selvsikker og modig, blir den andre innesluttet, usikker og redd i møte med eksistensiell krise. Jeg elsker det.

Flere ganger gjennom spillet kommer du til å skille lag med dine lagkamerater av varierende grunner, et utrolig gjennomført forsøk på karakterdynamikk og forholdsutvikling mellom karakterer som plottet forsøker å skrive sammen til en slags felles forståelse. Dette igjen maler også et enda større bilde av verdenen du befinner deg i mens du flere ganger blir kastet mellom den ene delen av landet til den andre.

Et varemerke som Final Fantasy har bært med seg er kampsystemet, og det er i større eller mindre grad uforandret og like rutine som når jeg røyker på bussen til tung techno iført bortedrakta til Lillestrøm, mens jeg ber folk lukte på mora si.

Kampsystemet har aldri vært så treigt før, selv med hastigheten skrudd opp det lille hakket det lar seg gjøre. Dette er på bekostning av tempoet, noe som er utrolig merkelig ettersom dette aldri har vært et problem før. Ofte kan slåsskamper ta opp mot ti minutter eller mer, antagelig fordi monstrene var midt i ukens kryssordoppgave og bruker dermed evigheter på å reagere.

Hvert nytt Final Fantasy har alltid nye superkrefter å dele ut, og denne gangen er det "Trance" som øker din karakters styrke og avhengende av hvem det er; gir deg et sett nye evner. Forskjellen fra tidligere spill var at disse superkreftene kunne man alltids spare på til en bosskamp eller sterkere fiende, men denne gangen har man overhodet ingen kontroll. Dette er mildt sagt ubeleilig som faen.

I kamp fungerer alle karakterene veldig forskjellig, og jeg ser helst at det forblir slik. Det skal godt gjøres å få alle sammen til å gjøre enorm skade med fysiske angrep alene, og noen er bedre egnet til magi fremfor muskler noe som igjen tjener litt av formålet med karakterdesignet.

Nå kan man også bruke "synthesize" for å kombinere ulike våpen og rustninger for å lage en oppgradert eller sterkere utgave av hva du hadde, noe som får alt du samler opp til å ha en slags hensikt mens du bortforklarer samlemanien din, bare du vet at din mor og jeg er veldig bekymret.

Til å begynne med blir du dratt etter halsbåndet fra setting til setting, og dette hadde vært en oppskrift på ræva innlevelse hadde det ikke vært for at disse var designet så utrolig levende. Hvert eneste sted er enten et eventyr eller et skjønt pust i bakken, og ingenting føles særlig tafatt. Når du har ankommet en by eller grenseterminal så er det alltid et eller annet du kan nøste opp i eller slåss mot.

Fra første skritt ut i den store verdenen føles den øyeblikkelig enorm. Luftskip daler over hodet for å frakte gods mellom kongeriker og til forskjell fra Final Fantasy 7 er verdenen stor og med innhold. Hva jeg ikke liker derimot er etterhvert som historien forløper at mindre og mindre skjer. Plutselig er det ikke flere luftskip eller steder å dra og jeg føler meg så mutters alene. Det verste er at dette gir mening i forhold til historien, etter at krig har herjet hver eneste krik og krok av kontinentet, og min evne til å fornekte dette er snarere enn karakterbrist i meg selv enn i spillet.

Til sist, og dette er kanskje viktigst; musikken. I kjent stil leverer mesterkomponisten Nobuo Uematsu det ene utsøkte lydsporet etter det andre - dramatisk, catchy, rørende, vakkert. Hvert eneste sted du besøker har sin egen sang som øyeblikkelig fanger essensen av hvor enn du befinner deg og ofte blir jeg såpass glad i låtene at jeg står bare i ro.

Final Fantasy IX sparer ikke på noe. Det er rørende, spennende, dystert og hele jævla adjektivordboka. Hver eneste overhengende krise du står ovenfor blir overskygget av noe annet mer alvorlig, som i sann mundur gjør spillet til en utrolig reise. Gameplayet er veldig svart/hvitt, men det er substans i begge fargene som holder meg fenget enten jeg slåss eller ikke. Zidane er et friskt pust av munterhet, underholdning og utadvendt oppførsel de sutrete tenåringene fra forgjengerne ikke klarer å nå opp til ankelen, for ikke å nevne resten av karakterbesetningen som er sine egne definerte skikkelser.

Final Fantasy IX får karakteren: Et håndtrykk av Nelson Mandela/10

Samlet karakter: 7.5/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10