Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

The Legend of Zelda: Breath of the Wild

Mellom hver stortittel av Zelda-serien, og da tenker jeg på konsollutgavene, er det en lang tørkeperiode. Det går måneder og år. Så får vi vite at et nytt spill er under produksjon. Deretter fylles vi med en glede og en ikke snau forhåpning. Deretter følger nye måneder og år. Da får vi en release, men den blir raskt utsatt. Gang på gang. Nye år følger og ny release dukker opp. Er den reel? Er den fastsatt? Hvem vet?

Det er seks år siden "Skyward Sword" kom flygende. Jeg som person har vokst mye og opplevd en hel del på den tiden. Jeg fikk høre en release for lenge siden. Den ble utsatt. Jeg blir like skuffet hver gang. Uansett hvor skuffet jeg blir, vet jeg at den som venter på noe godt, ikke venter forgjeves.
Nå er bomben her. Den har eksplodert over hele kloden. "Breath Of The Wild" har endelig blitt sluppet, og det var jammen verdt ventetiden. Belag deg på å spille Zelda igjen, men på en helt ny måte.

Jeg anmelder dette på grunnlaget av at jeg har spilt det på Wii U, og ikke Nintendo Switch som spillet ble lansert med. Frykt ikke; Wii U-versjonen har forykende fin grafikk. Her er det ikke noe å utsette på.

Det er likevel vanskelig å anmelde dette spillet da det er så mye å ta tak i. Det gir så mange ulike aspekter at det er vanskelig å sette fingeren på alt. Med andre ord vil ikke denne anmeldelsen dekke spillet fullt og helt.
Det er nok mange ting jeg glemmer å nevne, av den grunn at det er så mye å ta fatt i. Jeg nevner derfor det jeg føler er viktigst, og som står meg nærest akkurat nå, så får resten bli som overraskelser for de av dere som enda ikke har spilt eller sett for mye av dette mesterverket.

Ja, for det er allerede blitt rost opp i skyene verden over. Det er hundrevis av timer med gameplay hvorav jeg bare har spilt det i fem dager. Til sammen viser loggen min at jeg har brukt ca. 30 timer på spillet i skrivende stund. Jeg har reist rundt store deler av Hyrule, men jeg føler ikke at jeg har fått sett alt på en eneste region enda.
Anmeldere mener det er tidenes beste spill, men det synes jeg er å gå litt over streken. Det går raskt opp som et mesterverk uten like, og er absolutt verdt å kjøpe. Men hvorfor skal vi erklære et spill til og være tidenes beste, slik som også "Ocarina Of Time" ble hedret på 90-tallet? La oss bare si at det er et knallbra spill de fleste burde ha i sortlementet sitt.

Nok snikksnakk. La oss skjære dette spillet inn til benet å se hva vi kan finne.

Hvor skal jeg begynne? Se for deg "The Legend Of Zelda" godt blandet med "The Elder Scrolls", "Fallout" og "Minecraft". Da kommer du ganske nærme hva "Breath Of The Wild" er.
Jeg skriver dette på tross av at jeg enda ikke har fullført spillet. Jeg har heller ikke oppsøkt hver en krik og krok av Hyrule. Jeg har ikke hatt sjans til det, men jeg har sett nok til å danne meg et bilde av hva dette mesterverket har å tilby.

Historien er der, og den er dyp. Selv om man ikke er like bundet til hovedhistorien denne gangen, blir man nysgjerrig på hva i all verden det er som foregår.
Link våkner. Han har sovet i hundre år, og husker ingenting av hva som har skjedd. Han går ut av en hule og skuer ut over det mektige landskapet. Jeg fikk frysninger ved dette punktet. Da lyset slo mot meg suste det en god vind over hårene på hendene mine. For en følelse.
Link får etter hvert tingene til å henge sammen. Den mektige Ganon har reist seg og angrepet landet. Hyrule ligger for det meste i ruiner. Zelda trenger hjelp. Hun greier ikke stanse Ganon alene. Link må komme henne til unnsettning, men hvorfor stresse?

Det er ikke målet som er selve gleden, men veien dit, og den er lang. Det første omerådet Link får tilgang til ligger opphøyd fra resten av landet, og det er for høyt til å begi seg ned derfra. Link får tidlig kjennskap til en mystisk mann like ved ruinene av Temple Of Time. Jeg skal ikke røpe for mye, men denne mannen er mye mer enn hva øyet kan skue.
Etter noen treningsbaserte oppdrag får Link parachute-en, og da kan han kaste seg utfor skrenten for så å begi seg ut mot resten av Hyrule. Han er fri til å gjøre hva som helst, og mulighetene er mange.

Jeg har vært fengslet til dette spillet siden jeg fikk flydd meg vekk fra templet og landet på de åpne åsene. Jeg var fri og kunne gjøre hva jeg ville. Mulighetene var mange, og jeg måtte bare gå den første rettningen som fallt meg inn. Jeg møtte en gjeng monstre jeg måtte slite meg gjennom. Jeg sto seirende etter kampen omringet av våpen og diverse gjenstander etter monstrene. Jeg måtte likevel innse at jeg var for dårlig bevæpnet. Jeg hadde ikke mange hjerter igjen. Jeg måtte bli sterkere.

Dette er en god blanding av rollespill og ikke minst survival. Man må kunne forsvare seg. Her finner man nemlig ikke hjerter, man må finne mat, eller lage seg ulike retter for å få fyllt opp helsen. En stor del av spillet blir brukt for å koke ulike ingredienser til retter med hver sin egenskap.
Våpen er det flust av. De går raskt i stykker etter kampene, men det er likevel lett å få fatt i nye våpen. Hvert våpen har sin fordel, og arsenalet vil være viktig basert på hva man møter. Og det er ikke lett å vite hva man møter på. Hele Hyrule er dekket av ulike monstre i alle mulige former og fassonger. Alt fra små flaggermus til kjemper store som fjell. Her får man seg mange overraskelser, og det gjør at den store verdenen føles levende.

Hyrule er utformet i en vakker grafikk. Dette må være det reneste og vakreste spillet i serien. Været skifter og det kan gå fra skyfri himmel til dundrende tordenvær med pøsende regn. Jeg liker best solskinnsdagene. Når regnet kommer, søker jeg meg til nærmeste ly, eller finner et sted å sove til uværet har stoppet. Grafikken føles så ekte, og utformer det varierte landet som Hyrule er. Alt fra grønnkledde enger, til lavafyllte Death Mountain med Goron City ved foten, til den milelange ørkenen, og til enger med sopper store som hus, til det vannfyllte riket hvor Zora-folket holder til, og ikke for å glemme de snødekkede stedene og ikke minst...
Du skjønner tegningen; her er det mye variasjon, men kartet er virkelig enorm, og det er ikke fyllt av tomme og kjedelige steder bare for å utvide kvadratkilometeren. Nei, det lurer noe bak hvert hjørne, være det seg stort eller smått.
Fette spillet tar for seg de fleste ulike miljøer som serien har hostet frem i tidens løp, og det gjør det på en mesterlig måte. Det er nesten nostalgisk å besøke Goron City. Jeg får assossiasjoner helt tilbake til da jeg som syvåring fikk oppleve "Ocarina Of Time". Sammme følelse går igjen i den noe mer nye versjonen av Zora-folkets tilholdssted. For ikke å glemme ørkenen og Gerudo-stammen.

Musikken er minimal. Selv "Minecraft" følger opp med tettere strofer. For det meste av tiden er det ikke noen musikk i det hele tatt, bortsett fra vakre pianotangenter som plutselig dukker opp. Byene og visse steder har egne melodier, både gamle og nye. Kampsekvensene er  imidlertid fyllt av storslåtte instrumenter som braker sammen og får så mye liv til selve kampen at hjertepumpen går urytmisk og adrenalinet stiger.
Alt i alt står musikken veldig godt til spillet. Noe uvanlig til Zelda-spill å være, en serie som er godt kjent for sitt heldekkende og ikke minst varierte lydspor.
Stemmeskuespill er for første gang blitt introdusert for serien, og det funker godt. Stemningen blir en helt annen, men takk og lov for at Link holder kjeft. Visjonen har jo hele

Verden ligger for dine føtter, men er det nok av ting å ta seg til? Joda, etter ti monsterkamper på rappen, hopper jeg gjerne over den neste. Da støter jeg i stedet på et digert troll av et monster. Det må jeg bare beseire. Det viser seg derimot at jeg ikke er godt nok bevepnet for dette slaget. Jeg må komme igjen senere med et større arsenal. Kanskje skulle jeg hatt en hest i tillegg...
Dette er akkurat hva jeg mener; selv om det blir litt repeterende om du møter ti like klaser monstre, kan du plutselig støte på noe helt annet. Variasjonen er så stor at det blir vanskelig å kjede seg.
Samle våpen. Oppsøk huler. Fullfør oppdrag for folk. Løs en av de mange gåtene som er spredd i hytt og pine. Bestig Death Mountain. Kom deg inn i Zora-folkets tilholdssted. Temm en hest, eller fem for den saks skyld. Sank ingredienser og kok ulike retter.
Eller bare utforsk den gigantiske verdenen. Her er mye å ta seg til. Mye!

Dette er ikke et typisk Zelda-spill hvor historie og gåter står i fokus. Her er det mere din egen kreativitet som fører spillet fremover. Gameplay er stikkordet. Likevel er det gåtebaserte momenter her også. Det er du som driver spillet. Du som bestemmer hvor ferden vil bringe deg.
På et eller annet punkt føles det som om Zelda-serien ikke hadde hatt vondt av et online-spill. Denne verdenen er så stor, og måten å spille på så forandret at det sikkert hadde vært mulig å prøve å gå den veien også. Bare tenk på hvilke muligheter det kunne blitt; løse oppdrag sammen, bekjempe monstre etc. Det ville selvsagt skjøvet serien vekk fra standarden, men det har allerede "Breath Of The Wild" gjort, så hvorfor ikke dra den litt lenger?

Alt i alt vil jeg anbefale dette spillet på det sterkeste, både for fansen og de uteforstående. Det får en vel fortjent toppkarakter delvis på grunn av innholdet, mrn også fordi folkene i Nintendo har greid å utvikle et av sine flaggskip i en ny og mere moderne rettning samtidig som kjernen er blitt bevart.
Det er meget lenge siden et spill har grepet meg like mye som dette. Jeg må bare liksom se hva som befinner seg bak neste fjelltopp hele tiden. Og timene har sust forbi meg. Dag har blitt til natt i min virkelige hverdag uten at jeg selv har lagt merke til det. Man blir på en måte avhengig, og lysten på å stadig utforske noe nytt ligger der tett på hele tiden.

Og selv om jeg må føler at denne anmeldelsen ble for lang, er den uansett alt for kort til å summere opp alt som "Breath Of The Wild" har å by på. Har du spillet, skjønner du hva jeg mener. Har du det ikke, forstår jeg ikke hvorfor du har lest helt hit og ikke allerede har lagt på sprang mot nærmeste spillsjappe for å kjøpe det.

Samlet karakter: 10/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10