Gamereactor / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands / 中國
Gamereactor
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
MEDLEMSANMELDELSE

Outlast

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus

Jeg liker skrekkspill. Likevel angrer jeg alltid etterpå når jeg tar de første skritt? Hvorfor? Jo, fordi jeg vet jeg vil skvette høyt, skrike som en stukken gris og skremme katta som ligger like ved i sofaen. Jeg hadde disse forventningene til Outlast også, men de ble ikke innfridd.

Spillet begynner bra. Jeg er en nyfiken reporter som ankommer et sinnsykehus som lenge har vært nedlagt. Likevel skal det fortsatt være aktivitet her av en eller annen grunn. Jeg kommer kjørende i en bil som jeg raskt forlater for å gå det siste stykket til inngangsdøren som i skrekkspillenes tradisjon er stengt. Jeg må dermed finne en annen vei inn. Atmosfæren er på topp. Alt ligger til rette for at dette skal bli en uforglemmelig grøsseropplevelse.

Vel inne ender jeg opp med å måtte utforske sinnsykehusets ulike kriker og kroker. Mitt eneste hjelpemiddel er et kamera jeg kan se i mørket med. Dette går på batterier jeg hele tiden må karre til meg, for uten kameraet er jeg til tider sjanseløs. De fleste stedene er nemlig helt mørklagte. Jeg røper ikke historien. Ikke fordi jeg ikke vil skuffe noen som enda ikke har pløyd seg gjennom spillet, men fordi det ikke er så mye av interesse å fortelle. Historien er tynn og meningsløs.

Den første timen er super. Den er atmosfærisk, og jeg blir også til tider skremt. Jeg får lyst til å gi nesten toppkarakter. Jeg møter innsatte sinnsyke som gjør alle mulige ting. De fleste er harmløse, mens noen også går til angrep. I korridorene blir jeg jaget av noen litt større galninger hvor jeg raskt må finne meg et sted å skjule meg på. Pulsen min øker. Det er nervepirrende. Etter den første timen raser desverre hele spillopplevelsen ned til grunn. Alt blir et helvete, og det på helt andre punkter enn hva jeg forventet.

Outlast har et grunnlag for å bli et skikkelig skrekkspill. Atmosfæren er til å ta og føle på. Du har et sinnsykehus full av gærne skapninger. Du er alene uten våpen. Du har et kamera for å se i mørket med, og det går på batterier. Skaperne har all grunn til å bygge opp et mesterverk som det står respekt av. De har alle gode ingredienser, men greier ikke helt å lage en god nok kake til å tilfredsstille meg, og det er synd.
Tingen er at det hele blir alt for repeterende. Greit nok; man må gjemme seg og flykte raskt. Men man må kunne greie dette uten å stoppe et sekund de fleste steder, hvis ikke blir man drept. Kan man ikke veiene er løpet kjørt og man blir nødt til å begynne på nytt. Det vil si; jeg måtte nok starte om igjen opptil syv ganger på enkelte partier mest av den grunnen at det ikke ble gjort klart sånn cirka hvor jeg skulle, og jeg ante ikke hvor jeg skulle, og tiden var for knapp og monstrene for raske i forhold til realiteten. Enkelte ganger betyr egentlig nesten hele veien. Det irriterte meg. Jeg mener et skrekkspill mister mye av sin sjarm når man blir nødt til å innfri ting med så små marginer at man dør og må starte på nytt om igjen og atter om igjen. Hele poenget er borte. Spillet blir ikke skremmende. Det blir gørre kjedelig og utroliiiiiiiig irriterende. Jeg gadd bare så vidt å fullføre dritten, for å være ærlig, og jeg må innrømme at jeg mange ganger tenkte å ikke fullføre av den grunn at hele spillet bare ble en irritasjon og ikke noen skremmende fryd for grøssesjela. Det er ikke et spill hvor du raskt skvetter opp av noe uventende, det er bare en irriterende suppe man bare vil bli ferdig med...om man gidder.
Må også legge til at oppdragene også blir bare alt for kjedelig og repeterende. Man må som regel trykke på en eller to brytere, finne en nøkkel eller finne noe annet veldig, veldig, veeeeldig smått i mørket. Grrrrrrrrrr. Og går man tom for batterier gjør jo det bare vreden så mye bedre. For å si det slik; det er lenge siden strofene har runnet så tett fra kjeften min på grunn av et spill.

Men jeg må også få trekke frem at den første timen, la gå; en og en halv time, da; den timen var svært god, men da er jeg snill. Nå kommer en spoiler du sikkert har sett allerede: et filmklipp hvor jeg ble bundet fast til en stol av muligens den kuleste skapningen (med stumpen bar) som begynte å kutte av meg fingrene, vel; den sekvensen var vidunderlig. Likevel veier ikke alt dette opp mot alt det dårlige.

Jeg får sikkert mange på nakken nå, for det er mange der ute som elsker spillet, og du trenger ikke lete lenge for å finne en positiv anmeldelse av Outlast. Jeg er bare ærlig fra mitt synspunkt, og husk; det er jo hver sin mening. Hva avsluttningen anngår så blir den også alt for teit, selv om det er litt kult at figuren jeg spiller nesten ikke kan stå på beina.

Jeg angrer på at jeg kjøpte spillet og kommer nok ikke til å spille det igjen. Jeg ble så skuffet at jeg heller ikke er så lysten på å kjøpe hverken Whistleblower eller Outlast 2, selv om disse kan være bedre. Det er synd. Alt er synd, for alt ligger jo klart til rette for å gi en frydende grøsseropplevelse. Desverre har jeg ikke blitt overbevist.

Samlet karakter: 4/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10