Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Cuphead

Jeg har så alt for ofte fått slengt i trynet meldingen om at jeg døde. Velkommen til Cupheads nådeløse tålmodighetsprøve!


Liker du Badlands og Super Mario Bros? Legg disse sammen, gang vanskelighetsgraden med ti, og du vet hvilket helvete du nå vil tre inn i. Det er riktig nok et hektisk lite mareritt, men det er faktisk ganske forfriskende likevel.

Kort fortalt, og like tynn som historien er, skal jeg fatte meg enkelt. Du spiller som en kopp med armer og ben, derav navnet Cuphead. Han og kompisen Mugman kommer i knipe med Djevelen under en misslykket gambling. For å bevare sine sjeler gjør de en avtale med dødsrikets herre. De må betale sin gjeld med å bekjempe seg gjennom ulike steder for å tilintetgjøre en mengde bosser slik at Djevelen kan få deres sjeler i stedet.
Jeg er selv fan av gode bosskamper. Man må lære seg å kjenne fienden og også holde kontroll på adrenalinet. Bosskampene i Cuphead er minneverdige. Du blir nok ikke skuffet.

La meg gjøre det klinkende klart; er du av den utålmodige typen som ikke liker å dø flere ganger for å lære deg ulike mønster i et spillbrett slik at du kan knekke koden og seire, bør du styre unna dette spillet. Er du derimot av den som liker denne litt mer kronglete måten å spille på, har du et ypperlig eventyr forran deg. Et eventyr som formidabelt er laget som en gammel tegnefilm ala Betty Boop eller gode, gamle Disney-kortfilmer. Ja, uten denne stilen hadde ikke dette spillet vært det samme, og heller ikke skilt seg ut i mengden.

Men det gjør Cuphead så absolutt. Det er vakkert designet. Dette øker lysten på å kjempe videre i spillet. Det et rett og slett så mye kreativitet som ligger i hver bane, at det å kunne få se neste steg, neste sted og neste boss er fortryllende. Ja, selv om det er meget vanskelige hinder som prøver å stoppe deg. Det er alltid noe nytt å oppdage og man går ikke lei. Utviklerne har håndtegnet det meste, og de ønsker ikke å lage et spill med likedan bruk av fiender og områder hele veien, slik mange platformspill har en tendens til å gjøre. Ikke noe å utsette på design og variasjon, med andre ord. Ei heller musikken som oser av gammel, klassisk tegnefilm-musikk.

La meg gi deg et godt råd; ikke kjøp dette til sønnen din på fem selv om temaet er barnerelatert. Altså; her får selv vi som vokste opp med vanskelige platformspill og som er blitt relativt gode hardcore-gamere med årene, en skikkelig utfordring. Vi som føler at en spillkontroller eller et tastatur kommer som en naturlig kroppsdel får virkelig et problem med å greie de fleste av brettene her. Til informasjon så døde undertegnede og samboer ca. 15 ganger på første brett. Første brett!
Ting skjer så raskt og ofte er skjermen fyllt med så mye forskjellig slik at man blir litt forvirret. Her gjelder det å være skjerpet, holde konsentrasjonen og kunne brettene ut og inn. Dette krever en del gjennomspilling, et par hjerteinfarkt og tålmodighet, men herre jemini hvor lettet og ikke minst stolt man blir når man har greid å fullføre det.

Kontrollene er formidable. De er presise og kan ikke få noen skyld for at man dør. Dør du, er det din feil, ikke kontrollene. Greier du å finne en god teknikk på å bruke dem mest fornuftig, vil det hjelpe deg under spillets gang. Du må være rask og smidig for å unngå alle fiendene. Og de er det mange av. Alt fra ender, blomster, sopper og klovner til hakkespetter, vaffler og stort sett alt du kan tenke deg. Tro meg; du vil nok bli overrasket.

Noen brett er relativt lette, andre kan man bli sittende med i timesvis. Da gjelder det å finne motivasjonen. Det belønner seg i gleden over seier. Det skiller andre spill hvor ting er lettere og huker ut den ihugga gameren som virkelig går inn for å legge både hjerne og hukommelse i bløt for å mestre dette. Dette minner om gamle spill fra 80-tallet hvor man måtte lære seg mønstet for ikke å tape.
Det er hovedsakelig tre ulike typer brett du vil støte på. Det ene er et vanlig platformer-brett hvor man skal nå målet. Altså gå fra den ene siden, unngå eller slå ut fiender, greie ulike hinder og nå slutten. Heldigvis har man ikke et tidspress på seg.
Den andre brett-typen er man i et lite fly og skal stort sett bekjempe en boss, hvilket gjør at man må finne nye taktikker da det å fly ikke er det samme som å løpe på bakken.
Også har du boss-kampene som foregår til fots. Disse er det mange av og de er som jeg har pressisert; meget vellagde.

Cuphead og Mugman vil lære seg ulike ferdigheter underveis, samt få mulighet til å kjøpe dem med oppsamlede mynter. Det gjelder å finne de ferdighetene og våpen som passer deg best og som vil gi valuta for pengene. Til å begynne med kan de bare skyte vanlige, blå skudd fra fingertuppene, men gjennom spillets gang kan man få en god del mer å velge mellom. Man må altså finne frem til hva som vil være best å bruke alt etter hva man skal bekjempe av boss eller spillbrett.

Jeg lander på karakteren 9 her fordi jeg koste meg med spillet og ønsket ikke at det skulle ta slutt. Jeg elsket følelsen av å greie et brett jeg har plagdes sinnsykt lenge på. Den følelsen er ubeskrivelig. Jeg savner dog mulighet for å velge en enklere modus for platform-brettene. Man kan nemlig gjøre det på bossene hvis man føler de blir for vanskelige. Dette ville nok fått flere yngre spillere til å også kunne greie dette spillet. Selv den enkle modusen i bossene er her meget utfordrende. Dessuten begynner spillet noe røft. Den første banen er ikke enkel, for å si det slik. Det virker nesten som utviklerne virkelig ønsket at spillet skulle få sitt rykte for å være vanskelig, men man kunne gitt oss en mykere start.
Ja, en meget-enkel modus hadde nok vært topp for å nå de som finner slike nådeløse spill vanskelige. Husk; du har kun tre liv og det finnes ikke noe som heter Checkpoint.
De som ikke liker slike spill vil nok kaste kontrollene i veggen, rive seg i håret, få et lettere hjerteinnfarkt og gi spillet stryk-karakter. 9-eren jeg gir her vil nok derfor appelere mest til de som har tålmodighet til å starte det samme brettet tjue ganger om ikke mer.

Mulig det er slik fordi jeg likte spillet svært godt, men jeg synes det hele blir litt kort. Det kunne gjerne vært et knipe flere brett her. Jeg vil også påpeke at historien er meget svak, men det er jo en gjenganger i de fleste platformspill, men litt mer dybde underveis hadde ikke vært meg i mot da det hele kan føles litt meningsløst. Likevel, du spiller jo som en kopp med føtter og hender, så hvor mye man skal forvente av dybde er vel så som så.

Men uansett; gi spillet en sjanse. Det er et av de mest ufordrende, kreative, morsomme og vanskeligste platformspillene som er laget. Og du kan alltids få hjelp av en medspiller på samme skjerm om du ikke ønsker å bryte deg løs på spillet alene.

Obs! Obs!
Skulle du kjenne et snev av høyt blodtrykk og smerter i brystet i forbindelse med et aggresjons-anfall av å ikke greie et nesten umulig brett; husk å ha nødnummeret til din nærmeste ambulanse tilgjengelig. Ha en god fornøyelse!

Samlet karakter: 9/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10