Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

The Legend of Zelda: The Wind Waker HD

Når vi ser på Zelda-serien i sin helhet, kan vi trekke mange fellestrekk. Likevel har skaperne med Miyamoto i spissen greid å lage hvert spill så forskjellig fra hverandre at det kan anses som store sjanser å ta. Sjanser som i ettertid har vist seg å være genistreker.
Vi har sett hvordan Nintendo tok en uventet omvei etter suksessen med Ocarina Of Time da de ga oss fanfavoritten Majora's Mask. Men hvordan skulle de ta serien videre etter Nintendo 64s død og overgangen til Gamecube?
Vi fikk etter hvert en sniktitt som viste oss Link i en bedre grafikk, tilsynelatende som den eldre Link fra Ocarina-spillet. Det virket voksent og mørkt. Tiden gikk og den stille tomheten fra Nintendo ble som vanlig et faktum. Plutselig slapp de bomben. Vi fikk se nye bilder som tilsa at den tidligere sniktitten kunne vrakes. Vi fikk se en helt ny utforming av den grønnkledde helten. En slags animeversjon, hvor Link ser ut som en tegnefilmkarakter med skarpe farger. Hva i all verden hadde skjedd? Hvordan ville publikumet og fansen ta dette?

Wind Waker ble utgitt i juletider 2002 på Gamecube, mens en nyere versjon med oppdatert grafikk og noen tilsettinger kom til Wii U høsten 2013. Denne anmeldelsen vil gjelde for begge spillene fordi de er så og si tro kopier på de fleste punktene.

The Wind Waker er et spark i en helt annen rettning som serien aldri har vist maken til, selv ikke med Majora's Mask. Her blir vi kjent med en gutt som bor på en liten øy med sin lillesøster og sin bestemor. Gutten har sin 10 års fødselsdag når vi trer inn i handlingen hans. Alt er fredelig og fryd og gammen helt til helvete bryter løs. Søsteren hans blir nemlig kidnappet av et beist av en fugl og vår helt trer inn i de grønne klærne og blir Link, hvilket profetien sier vil komme til å skje hvert hundrede år når en blond prinsesse skal komme i vanskeligheter, en ondskap true landet og en gutt kle seg i grønne klær og sikre fred igjen.
Ja, du kan klø deg i hodet, rive deg i håret av fortvilselse; for Link er ikke den samme Link i alle spillene. Denne tidslinjen skal jeg ikke gå dypere inn i nå.

Hele kidnappingen er egentlig en flopp da fuglen egentlig var på jakt etter en blond, piratjente den like før mistet i skogen på øya. Link stifter bekjentskap med denne piratjenta som er kaptein på et skip som legger til ved øya. Han velger å bli med piratene for å redde sin søster, noe bestemoren fortviler over. Det blir et sterkt øyeblikk hvor vi kan føle hennes reddsel og sorg over å miste begge sine barnebarn, men Link er fast bestemt på å søke hevn over de som har kidnappet søsteren.

Større deler av Hyrule ligger denne gang under vann. Vi kan sammenligne det med syndefloden på lik linje som mange andre aspekter med serien kan sammenlignes med noe religiøst. Likevel er landet likevel prydet med mange øyer. Det er en nydelig og fargerik grafikk som gir serien en ny giv. En grafikk som jeg ikke har noe å utsette på. Det er rett og slett som å være i en vakker tegnefilm.
Dette gjelder også karakterene. Særlig har det blitt lagt fokus på å lage Links øyne mer livlige, og det har de greid. Om vi studerer øynene under ulike situasjoner kan vi både se glede, nysgjerrighet, reddsel og sinne. Alt i spillet er godt utformet med grafikken, og de som mener den er et nederlag for serien, kan ta seg en bolle.

Vi får her også mye musikkalske innslag som, med ingen overraskelse, er vakkert komponert. Som i Ocarina Of Time spiller musikk også en viktig rolle for vår ferd, men denne gangen får vi ta i bruk en magisk stav som vi svinger rundt som om vi skulle være en dirigent. Den musikalske friheten i å leke oss for mye med instrumentet er ikke like fritt som i Ocarina og Majora. Desverre, må jeg si, for det var et morsomt innspill til serien.
Vi får etter hvert vår egen, lille båt som vi bruker til å seile på havet med slik at vi kan krysse mellom de ulike øyene. Med instrumentet kan vi dirigere vinden til ulike rettninger, og de fleste vet jo at om man vil seile raskt, bør man seile med vinden og ikke mot den.
Forbred deg på noen lange økter på havet. Dette er noe mange har ment kan bli langdrygt og kjedelig i lengden, og det kan jeg gjerne si meg enig i. Det er selvsagt mest realistisk slik og en fin havfølelse, men det kan bli litt lange perioder. Man får selvsagt mulighet til å trylle seg til ulike steder etter hvert men dette dekker ikke alle stedene vi har behov for å nå gjennom historien.

Spillet er langt og har en fin historie, uten at jeg skal røpe noe mer ved det. Det er et klassisk Zelda-spill slik vi kjenner det, med karakterer som trenger hjelp, gåtefulle templer og mektige bosser. Likevel er det jo aldri selve fiendene som er vanskelige i Zelda, men heller gåtene, og selv om vi kjenner til mye av gåtene fra tidligere spill, blir vi også her møtt med mange nye, og jeg må innrømme jeg har "stått fast" flere ganger.
Spillet har mange nye vrier på den klassiske historien, og vi blir også møtt med en ny rase som består av Ritoer; en slags fuglerase som her i spillet har som oppgave å levere post mellom øyene. Spillet har også en kul måte å vise frem det gamle Hyrule på, samt Temple Of Time. Avsluttningsdelen i spillet er også et høydepunkt man sent kan glemme, men jeg skal prøve å holde kjeft om det.
Et minus ved spillet er desverre fåtallet av byer og steder. Mange av øyene inneholder ikke så veldig mye som man gjerne skulle ønske. Joda, det er jo steder å dra til, øyer med litt av hvert på, men det føles egentlig litt tommere enn Zelda-spill vanligvis gjør.

Kontrollene funker smidig, og menyene er enkle å forholde seg til. Her er det egentlig ikke mye som skiller seg fra andre spill i serien, så man vet hva man får. På Gamecube og også Wii U-utgaven hvor Wii U-padden tas i bruk, er det like lett å kontrollere Link både til fots og til sjøss, og i luften med. Ja, for i løpet av spillet vil man jo få fatt i mange redskaper som vil være til hjelp, også hjelpemiddler som gjør at vi kan sveve med vindstyrke. Spillene er kjente for å gi spillerne et variert arsenal av utstyr som gjerne må brukes i gåteløsninger, så dette er vi godt kjente med fra før, men selvsagt vil Wind Waker by på noen nye også, uten at jeg skal spesifisere dem for mye.

En ting som jeg liker spesielt godt med Wind Waker er været. Plutselig kan det brygge opp til storm og da er ikke sjøen nådig. Ingenting er som å gå i land på en øy for å søke ly når været herjer villmann utenfor. Jeg har også blitt grepet av de godt designede bossene som er spektakulære. Noen kjenner vi fra Ocarina Of Time, men den tegnefilmaktige grafikken i dette spillet gir dem nytt liv.
Selv om sjøveien av og til kan være traurig og langdryg, er den vakker. Det er vel det vakreste seilespillet foruten AC: Black Flag og Sea Of Thieves. Uansett var Zelda ute i god tid med dette konseptet før de sistnevnte. Dessuten skal det også være et spøkelsesskip som seiler hvileløst ute på havet, og også noen undersjøiske monstre selvsagt.

The Wind Waker er et flott fremført Zelda-spill som bevarer essensen av den elskede serien til tross for at den legger nesten hele Hyrule under vann. Det er et spill med finurlige gåter, episke bosskamper, vakre omgivelser og et hav som venter på å bli utforsket. Anbefales på det sterkeste og ser seg ikke fornøyd med annet enn full pupp i karaktersystemet. Det er et eventyr som alle burde tatt seg tid til å oppleve. Kanskje finner du også ut hvem piratjenten egentlig er...

...men det har du vel allerede forstått...

+ Grafikken, templene, bossene, karakterene, lydsporet og atmosfæren.

- Lange distanser til sjøss og litt lite å gjøre på noen av øyene samt vag musikkfrihet med den magiske musikkstaven.

Samlet karakter: 9.3/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10