Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Mega Man 11

Når jeg nå begynner å skrive om Mega Man 11 så må dere ha det klinkende klart at jeg elsker Mega Man samtidig som jeg hater det over det meste på denne jord. Nesten mer enn jeg hater bihulebetennelse, og tro meg; jeg vet hva jeg snakker om.
Jeg hater det inntenst av hele mitt hjerte. Hater å plages om og om igjen, begynne på nytt tusenvis av ganger og bare kjenne at blodtrykket fyker til værs. Kjenne sinnet vrenge seg. Kjenne lysten til å knuse kontrolleren og kaste TV-en ut stuevinduet. "Du må finne ut hva som er den gunstigste rekkefølgen å bekjempe bossene i", vel; det kan dere ta dere i nøtta på at jeg har prøvd å finne ut gjennom hele fordømte serien! Veien dit er smertefull.
Som dere også sikkert forstår så suger jeg i Mega Man. Det er en kombinasjon av tålmodighet og mønstergjenkjenning som jeg mangler.
Joda, jeg har greid å bekjempe en del bosser gjennom seriens løp etter mye frustrasjon og fortvilelse, men det tar lang tid. Laaaaaaang tid.
Slik skal det ikke være, derfor er Mega Man 11 både et spill for de mer erfarne og for de av oss som brekker oss i motsigelse av at vi plages noe fryktelig. Det er et spill som alle skal kunne bryne seg på uten de store problemene...
Vel, er det egentlig det?

Jeg har gode minner fra Mega Man 1, 2 og 3 hvilket jeg eide på NES. Minner av min far som ble rødere og rødere i maska og en femåring som alltid måtte gi opp og heller ty til et godt gammeldags papir med koder på for å få noe ut av spillene. Ja, jeg har vært dårlig i Mega Man siden før jeg lærte å skrive og regne. Det sier litt, og jeg har på følelsen av at det kan være arvelig. Hele mitt fremtidige slektstre vil dermed bestå av etterkommere som suger i Mega Man. Jeg vil kunne sette mine barnebarn på kneet og fortelle dem med bristende stemme at de aldri vil bli gode i Mega Man-spillene, mens jeg ser deres ansiktsuttrykk når hjertene og håpene, samt drømmene knuses!
Med Xbox One har jeg annskaffet samlingene som bringer alle spillene fra 1 til 10 i en skjønn forsamling. Per dags dato er det kun Mega Man 2 jeg har greid å knekke koden for hvordan bossene skal bekjempes. Greide det på få timer, knertet boss etter boss. Stolt som en hane! Jeg elsket Mega Man 2 frem til jeg nådde Dr. Willys brutale baner. Skrudde raskt av.
Jeg vet jeg burde skjemmes og det gjør jeg også. Skjemmes grønn.

Da Mega Man 11 kom på banen, lastet jeg ned demoen. Her kunne man stille vanskelighetsgraden. Jeg begynte derfor trygt med Casual. Hvis det ble for lett, kunne jeg jo bare høyne vanskelighetsgraden. Det gikk meget dårlig. Sur som bare det, skiftet jeg til den enkleste graden som kunne brukes. Det var snakk om å utforske demoen og bekjempe dens eneste boss, Block Man. Her ble det litt for enkelt helt til jeg endte opp med å ikke kunne komme meg opp en rekke søyler med rullebånd hvor store blokker ramlet ned. Jeg endte opp med å falle ned gang på gang. Når jeg ramlet ned i det sorte intet ble jeg plukket opp og slapp å begynne langt tilbake i banen. Likevel ble jeg stående fast her i nærmere ett kvarter før jeg kom meg forbi makkverket.
Jeg møtte Block Man, kjempet mot Block Man, bannet mot Block Man, ble bekjempet av Block Man.


Nå har jeg greid å forklare min bakgrunn til serien hvilket vil være essensielt for min anmeldelse av dens siste skrik. En, på mange måter, blåkopi av de gamle spillene, bare i en mer moderne drakt. Joda, vi skal velge bosser og baner slik som før, og fremgangsmåten er som skrevet i stein. Nå har alt derimot fått et grafikkløft mot det bedre. Gå og legg deg, 8-bit, og ønsk en mer fargerik og polert grafikk velkommen. Det merkelige er at alt føles utrolig likt. De kunne nesten gitt oss et nytt 8-bit-Mega Man og vi ville følt mye av det samme, men de velger heldigvis en ny drakt slik at Mega Man 11 kan skille seg ut.
Fiendene er like kreative som alltid og vi får sett mange gamle figurer her også. Bossene er ulike og mer mektigere enn før. Serien har bare fordeler med denne ansiktsløftningen.

Det samme kan ikke sies om musikken. Den er så kjedelig som et dårlig techno-repeterende makkverk kan forbli. Mye av serien har vært for meg en oase av kule melodier. Melodiene som festet seg til hjernebarken er borte. Dette er og vil være et stort savn. Klønete av utviklerne, men det er vel hver sin smak.
Kan heller ikke si meg fornøyd med Mega Mans stemme. Det som burde være en røff kar i en blå kjeledress er erstattet med en gutt på eventyr, som skriker som en bortskjemt drittunge.

Spillet er lettere enn forgjengerne da vi har en mer variert vanskelighetsgrads-innstilling. Likevel vil vi som suger i Mega Man, fortsatt måtte ta oss smertedempende og beroliggende for å unngå raseriutbrudd. Likevel er det enklere fordi ferdighetene man får av å bekjempe bosser, er sterkere. Man kan få en tidsbegrenset slow-motion-effekt til å gjøre det mer kontrollerbart, og man slipper at spillet hakker seg slik de gamle spillene gjorde, og dessuten er kontrollene fabelaktige. Selv jeg greide å fullføre spillet, og da kan mange flere greie det også.
Likevel har mange godt drevne Mega Man-spillere utdypet at de synes det hele blir for lett. Jeg kan bare si at jeg får tro på dem, mens jeg føler meg mektig imponert over deres prestasjoner.

Det blir alt i alt ikke noe langt spill, så fremst man ikke står fast like mye som meg. Da kan man ha spillet lenge. Likevel er det så mye personlighet i dette spillet, at det har god gjennspillingsverdi.
Jeg håper de vil fortsette serien i samme spor, men også at de utvikler seg litt mer. Selv med de nye elementene så føler man at dette nesten er identisk med hva man har spillt ti ganger før. En større berikelse av nyanser hadde ikke vært å forakte, men det var kanskje aldri meningen heller.

Mega Man 11 er et kult spill som vekker til live mange gode minner. Det er en platformer med personlighet, utfordringer og vakker stil. Et spill som varmer våre retro-hjerter og får oss til å huske at 80-tallets NES ikke var en man skulle pirke på nesen. Mega Man holder koken og når opp til en utrolig høyere karakter enn hva man skulle forvente fra noen som har plagdes så mye med disse spillene som jeg har gjort.

Lykke til videre, blå mann i kjeledress! Måtte du nok en gang få mitt temperament opp i skyene...

Samlet karakter: 8/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10