Gamereactor / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands / 中國 / Indonesia / Polski
Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
MEDLEMSANMELDELSE

Red Dead Redemption 2

Facebook
TwitterReddit

Året er 1899 og vi blir her kjent med Van der Linde-gjengen som består av folk og røvere, for å si det enkekt. De er på flukt i et snøkledd landskap med en snøstorm som jager dem til å finne ly. Medlemmer har forsvunnet og vi forstår at noe brutalt har skjedd i forveien. De er bannlyst i storbyen Blackwater og i tillegg har de noe uoppgjort med en nemesisgjeng som stadig herjer landet.
Van der Linde-gjengen, er en både fryktløs og medhjertelig gruppe mennesker som lever i Vestens siste tidsalder, men hvor loven fortsatt rejerer og brytes. Arthur Morgan er den i gruppen vi kommer tett på; en hardbarket kar som lever opp til det som gjorde Den Ville Vestens Cowboyer kule. Han er Trinity og Clint Eastwood i en og samme person. En tøffing med et stort hjerte og et par kvikkasser på lur. En karakter vi kan like og som vi kan kontrollere på mange ulike måter.

Spillet starter med en fantastisk intro. Her vil man få en forsmak på hva som vil vente deg i spillet. Du vil bli finurlig inntrodusert til skyting, sniking, jakt, riding og de mest kompakte aspektene som senere vil være grunnpilarer for spillopplevelsen. Denne introen vil ta deg bortimot to timer å komme gjennom, og den vil også bestå av lange rideturer. Men vær tålmodig, ventingen er verdt det, og samspillet man får med gjengmedlemmene vil være betydningsfullt for ditt syn på historiens gang senere. Du vil mest sannsynelig få en god kjemi med dem, innkludert Dutch, lederen i gruppen.
Introen går raskt over til drama og til og med et ran mot et tøffende tog. Deretter reiser gjengen fra det hvite landskapet og bosetter seg i en leir omringet av skog og grønne enger.

Jeg vil dog ikke spolere noe mer ved historien, men jeg kan med hånden på hjertet si at dette er Rockstars mest velskrevne manus noensinne. Det er mange historier du får fortalt via gjengens medlemmer, og du vil bli kjent med hver og en av de forskjellige individene. Du vil bry deg. Bry deg om den eldre gubben som jabbet om et tidligere ekteskap mens dere red i flere minutter for å dra på bjørnejakt.
Hovedhistorien i seg selv er fyllt med både rolige og dramatiske oppdrag. Det er varierte oppdrag med filmsekvenser og med et manus som er som tatt ut fra en film eller en bok. Noen ting kan vi forutse fordi vi kjenner Rockstar såpass, men det meste vil være nytt og også uforutsett. Dette er også deres beste historie noensinne. Farvell, Niko Bellic og John Marston. Møt deres overmann. Sistnevnte vil forøvrig dukke opp i RDR2 fordi dette er forløperen til det forrige spillet.
Uansett; med nærmere 60 timer av hovedhistorie, er det bare å si farvell til alt sosialt liv for en periode. Og dette er "bare" hovedhistorien. Mye mer er å finne i dette westernlandskapet. Veldig, veldig mye mer.

"Red Dead Redemption 2" er utrolig vakkert. Ja, selv på en enkel Xbox One som jeg har å rutte med. Engene er åpne og lokkende. Skogene tette. Fjellene høye, noen med snø på toppene. Solen sirkler over himmelen, morgen blir til dag, dag til kveld for deretter å bli til natt. Alt med et dynamisk vær som også skifter med tiden. Det som skiller seg ut er at det føles så fordømt virkelig. Å ri i en skog mens solen er fremfor deg, truer deg til å skifte vinkel for ikke bli blendet mellom trærne. Ja, slik som det ville vært i virkeligheten. Grafikken er det beste jeg har sett i noe Rockstar-spill. Ja, faktisk det beste jeg har sett i noe annet spill. Den er banebrytene og setter en standard for en ny spillepoke vi kanskje vil se mer til i fremtiden.
Det hele er altoppslukende, massivt og inneholder en verden som faktisk lever og dør mens man spiller. Det samme kan sies om mange spill, men ingen kan måle seg med RDR2s rikelige smak for detaljer. Omreisende som camper, bander som venter på sitt neste bytte, tog som tøffer seg frem med passasjerer og last, samt en hel mengde andre finurlige gjøremål som var hverdagslige på denne tiden er bare overflaten. Det er bare omrisset av kjernen. Det er når vi går i dybden av dette, at vi finner de brilliante genistrekene Rockstar har å by på.

Når jeg sier dybden så mener jeg de små gjøremålene man ellers ikke ville forvente å kunne gjøre i spillsammenheng. Ting som gjør opplevelsen virkelig. Forhåpentligvis vil du knytte deg til en hest, om ikke fler. Hesten blir en venn som vil være der for deg, men som også trenger stell. Den må mates, børstes og også roes ned når den blir urolig eller redd. Samme gjelder Arthur. Han bør også unne seg et bad til tider. Det vil folk legge merke til.
Det å ha en dialog i dette spillet er også mer detaljert enn vi er vant til i tidligere Rockstar-utgivelser. Her kan man enten hilse og snakke vennelig til folk, eller det rent motsatte. Man kan også prøve å snakke seg ut fra uheldige situasjoner. Eller du kan gå rett på sak og true vedkommende verbalt.
Skal man slå leir for natten så kan det være godt med en matbit. Da kan man feste en fisk til kniven og grille den. Bare husk å ta ned leiren når du er ferdig.

Kartet er enormt. Jeg hadde sømfart i lengre tid og sett vakre omgivelser, opplevd mye forskjellig og kost meg på hesteryggen da jeg forsto at dette bare var 1/4-del av kartet. Mye består av grønne enger og skoger, men også andre miljøer finnes, som det snøkledde landskapet som preger introen. Likevel er det altså et frodig og grønnlig landskap som vil feste seg på minnet. Grønne landskap i skiftende belysning.
Jeg ble litt bekymret over å kun se grønne enger hele tiden, men syntes det kunne unnskyldes. Vel, her var det ikke noe å unnskylde, for da jeg vandret sørover og havnet i et sumpemiljø, dukket byen New. Tro det eller ei men dette er en massiv by med utallige byggninger, mer modernisert utvikling og mennesker som gjør sine gjøremål. Deretter forsto jeg omfavnet. Omfavnet over at jeg enda ikke hadde besøkt den større byen Blackwater og at mye av kartet enda heller ikke var sømført. Ettertiden ga meg åpne vann med båter, plantasjer og et helt nytt miljø til motsettning fra de grønne partiene. Det var ved dette øyeblikket jeg nikket og tenkte; jo, dette er et utrolig massivt spill. Ingen over, ingen ved siden. Helt, helt utrolig!
Kartet vil også få mer informasjon etter som du streifer rundt og oppdager ting. De forskjellige dyrene vil blandt annet få en illustrasjon på steder de pleier å holde til. Med et så rikt og variert dyreliv som i RDR2 så er det ganske morsomt å bare jakte på dyr også. Her finnes det alt fra elg, bjørn, bison og rein til laks, ørn, ugle og kyr. Og dyrene er meget godt designet. Rart å skulle si det, men jeg ble forbauset over å se så troverdige sauer og kyr som her. For ikke å snakke om hestene. Ja, egentlig de fleste av de godt over 200 forskjellige artene. Ja, 200 arter. Du leste riktig.

Jakt er som sagt en stor del av spillet. Her må man være både full av tefft og tålmodighet, samt bruke strategi. Det er jo lett å skyte en pil i en hjort, se den løpe til den faller om og blir liggende og sprelle mens den hyler på bakken før man setter inn nådeskuddet. Forsåvidt en tøff måte å skildre den brutale sannheten på, før man eventuelt går i gang med å fjerne skinnet eller pelsen på dyret slik at kun en kjøttform ligger igjen. Sikkert et mareritt for vegetarianere og dyreelskere, men det er slik jakt er.
Men så har du dyr som er vanskeligere å finne. Noen regnes også som legendariske. Jeg var selv på jakt etter en hvit elg i de nordlige områdene. Jeg fulgte spor, for det er en mulighet vi har. Vi kan følge spor og finne hår og bæsj fra dyrene. Det er en slags modus Arthur trer inn i for å kunne finne dem, men jakten på den hvite elgen skulle likevel bli vanskelig. Jeg gjemte meg i et busskass for så  å speide med kikkerten. Hesten sto igjen utenfor skogen for ikke å skremme elgen. Her var det om å være så stille som mulig.
Til slutt fikk jeg et godt spor å gå etter, og plutselig sto den store, hvite elgen fremfor meg med et stolt gevir på hodet. Noen intense sekunder senere lå den død i terrenget. For et stykke spillkunst! Det å skildre virkeligheten på et så realistisk vis er helt overveldende, selv om jeg ikke er like god til å følge spor i det virkelige liv. Jeg fikk følelsen av å være Lars Monsen. Jeg red stolt tilbake med skinnet og geviret festet bak hesten.
Leiren man tilhører trenger også kjøtt for å overleve. Jeg brukte mye tid på å jakte rådyr og andre smådyr for å ta med hjem. Jeg gjorde det av glede og ikke fordi jeg følte jeg ble tvunget. Folket måtte jo ha mat, og jeg knyttet så sterke bånd til dem at det var en glede å hjelpe. Slik er det sjeldent man føler det i spill, men her har Rockstar greid å lage personer man bryr seg om. Mye på grunn av alle samtaler og rideturer man har hatt med folkene.

Har du spillt "Grand Theft Auto 5" så kjenner du kontrollene også i RDR2. Mye er det samme, og vi har også mulighet til å spille i førstepersonsperspektiv. Og vet du hva? Vi kan se underkroppen og beina til Arthur. Er ikke det bare fantastisk? Det er mitt hoved-ankepunkt ved et førstepersons-spill. Det er slik det skal være, og Rockstar vet det. De forstår det. De bryr seg. Deres over 100 timers arbeidsuker på fri basis den siste tiden for å fullføre spillet har også bevist det. Deres umenneskelige innteresse for detaljer viser deres engasjement. De har gitt av seg selv. Ikke bare litt, men alt. Rubbel og bit.
Dessuten er kontrollene gode. Det skal sies. Det er enkelt å geleide Arthur Morgan frem i landskapet og kartet som er delt inn i flere regioner. Hver region har dessuten egen form for dussør om du skulle gjøre noe ulovelig. Og det skal vel du også gjøre, eller hva?
Selv minispillene med kortspilling og diverse er både godt fremført og velgjort på kontrollfronten. Jeg fant ikke noe å klage på her heller.

Musikken i spillet er perfekt. Det er et mektig ord og vel fortjent. En hel mengde ulike sanger preger tilværelsen og de skifter hele tiden alt etter hva som skjer. For det meste går det i rolig og atmosfærisk Westernmelodier, men så snart det blir dramatikk, skifter den rolige melodien til et mere turbulent spor. Det føles slik det skal, og det er ikke et spot kjedelig. Noen ganger gikk jeg bare rundt og hørte på musikken mens jeg speidet over landskapet. Det er utrolig hvor godt alt sammen passer inn, og hvor sykt bra det klinger.
Lydeffektene er også hentet fra øverste hylle. Alt fra skudd til ridning, hovene mot bakken, hauker som skriker og hunder som bjeffer. Min egen hund som satt ved meg i sofaen lå med spisse ører mens jeg vandrer rundt i omeråder med et massivt dyreliv.
Dialogen og stemmeskuespillerene gjør også en fantastisk jobb, og det er sjelden man hører den samme stemmen til flere personer. Hvorfor? Jo, fordi Rockstar vil overgå de fleste og kan stolt presentere tusen ulike skuespillere til et dialogmanus på 500 000 linjer, og tilsvarende en tre meter høy bunke A4-sider. Dessuten er det meste av skuespillet så troverdig fremført at noen Oscar-priser ikke hadde vært å forakte. Høy standard på hele lydplanet her altså.

Med en åpen verden så stor kan det faktisk virke som om det er lite å finne der i forhold til mengden kilometer man har å boltre seg på. Joda, det er noen landsbyer, et knippe større byer, gårder og slike steder, men hva med alt mellom dette? Hva med de ti minuttene jeg vil bruke på å ri mellom Valentine-byen og Kamasa River? Noen ganger kan det virke langdrygt og man kan se mange enger som føles uendelige. Det kan virke litt kjedelig, og noen ganger skal man kunne føle på ensomheten. Slik var Cowboylivet. Det gikk noen minutter med til riding og vandring for å nå ulike steder, og mange ganger var det kun mennesket, naturen og stillheten. Den finner vi også i RDR2, men frykt ikke; det er ikke lenge mellom noe skjer.
De ti minuttene det ville tatt deg mellom Valentine og Kamasa River kan godt drøye til en time. Grunnen er at hva som helst kan skje underveis, og for de som elsker å utforske, er dette en gullgruve. Du kan selvsagt møte banditter som vil robbe deg, finne et dyr du vil felle og stjele en hest, men så er det så mange andre småting som når som helst kan inntreffe når du minst venter det.
Jeg møtte en dame i skogen som trengte skyss hjem til Ranchen. Jeg møtte en fyr som trengte hjelp til å sko hesten, men det endte med at hesten ga han et dødelig spark i baken. Jeg kom over tre karer som øvde seg på å skyte, og de ba meg ryke å reise. Jeg gjemte meg like ved og overhørte deres plan om å angripe en nærliggende landsby. Jeg møtte en fyr som skrek etter hjelp da en fjell-løve gikk til angrep på han. Jeg mener; det er så mange ting som kan ta oppmerksomheten din underveis. Både folk, dyr og steder. Det er uvirkelig mye som man kan få med seg i dette spillet om man tar seg tid til å utforske de ulike stedene og momentene.

Noe av det mest morsomme med slike åpne spill hvor det er en kolossal mengde innhold, er øyeblikkene som skapes helt tilfeldig. Alt fra innbyggernes komiske responser, deres atferd andre ting som er helt på trynet. Også kan man jo gå amok og storme en by, hente et gissel og ride som bare fy for å slippe unna lovens lange arm. Gisselet kan legges på en togskinne for deretter å vente på førstkommende tog. Resultatet kan du tenke deg selv. Det skal dog sies at man denne gangen ikke får noen prestasjonspoeng for å utføre denne groteske handlingen, slik som i det forrige spillet.
Du kan når som helst kaste deg fra hesten og over på en annen rytter eller til og med et tog. Du kan kjøre som en gal med hest og vogn og fly over slettene til det mest sannsynelig ender med dødsfall. Enten for deg, hesten eller han i snekkerbuksene som trengte hjelp ved innkjørselen til en gård, men som sto på feil sted til feil tid. Altså; disse øyeblikkene er så mange og så varierte at man aldri vil slippe opp for ting å gjøre i RDR2. Aldri.

Jeg var redd Rockstars nye spill ikke ville måle seg med det hypen i forveien belaget oss på. Dette har tross alt vært årets mest etterlengtede spill og det har jammen vært rost skyhøyt selv måneder før utgivelse. Jeg fryktet det ikke kunne leve opp til forventningene. Fryktet det ville følge stien mange andre oppskrytte spill har gått. Fryktet for å bli skuffet. Hva hadde jeg å frykte? Hvorfor ga jeg RDR2 og Rockstar så mye misstillitt?
Dette er helt klart spillet som overgår de fleste andre spill gjennom tidene. Det er så massivt at "Grand Theft Auto 5" blir en dverg i å sammenligne med. Det er så utrolig mye å gjøre, oppdage, utforske og oppleve. Inntrykkene er mange, ja i hundretalls. Det hoper seg opp. Man vil trenge mye tid for å komme seg gjennom dette gigantiske mesterverket. Grafikken gir fyldig bakoversveis, musikken er nydelig og alt annet jeg nå ikke kommer på, vil også være forrykende perfekt.
Jeg finner ikke noe å sette fingeren på. Ingenting. Og man skulle kanskje tro at et så komplett og sammensatt spill av denne dimensjonen ville by på utallige bugs. I løpet av mine første 30 timer fikk jeg kun oppleve en feil, og det var at hesten satte seg fast i en stolpe. Dette løste jeg ved å løpe litt unna for så å plystre på den. Det var snakk om en bug. Kun en bug på 30 timer, og i et så stort spill med så mange faktorer som spiller inn for at bugs skal kunne oppstå.
Jeg tenker Bethesda Softworks kan sette gaffateip forran kjeften neste gang de vil unnskylde sine bugs fordi de lager så store og sammensatte spill.

Med dette vil jeg si at jeg vet jeg burde skrevet mer. Som om dette ikke var nok. Nei, her er ingenting hverken nok eller godt nok. Jeg gruet meg til å annmelde RDR2 fordi jeg ikke følte at noen annmeldelse kan leve opp til dette spillet. Det blir som å gå inn på sjefens kontor og spørre om fri i helga. Vi har alle møtt vår overnann i Rockstars mesterverk, og vi vil respektere dette stykket spillkunst for det det er verdt.

Anbefales på det ALLER sterkeste!
Løp og kjøp. Opplev. Utforsk. La det synke inn. La det bergta deg. Bli en del av et Cowboyunivers i et spill du aldri har sett nærheten av maken til. Takk, Rockstar, tusen takk!

Kan jeg gi 11/10....?

Samlet karakter: 10/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10