LIVE

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Live broadcast
Annonse
logo hd live | Observation
Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Celeste

Vel, "Celeste" har blitt skrytt opp i sky både her og der, så derfor var det med en viss forventning at jeg dro ut på dette fjellevenryret. Forventning om at dette skulle forandre livet. Skulle gi meg et helt nytt syn på ting. Peppre meg full av fortryllende begeistring. Neida, men jeg forventet i det minste noe storslagent som var verdt alle de 10/10-scorene og 6-øyde terningene spillet har greid å sanke inn. Det spørs likevel om jeg faktisk IKKE er typen til å klatre i fjell, og at jeg vil få en mengde gamere på nakken nå.

Uten å røpe for stor del av selve plottet kan jeg si så mye som at vi her blir kjent med en jente som heter Madeleine, eller hva du nå selv velger å navngi henne. For min del fallt navnet på Olga, bare for at muligheten til å angi eget navn var til stede. Hadde jeg kunnet gi henne et lengre navn, ville det nok blitt noe slikt som Olga-Petra. Men Madeleine er vel alt i alt mer passende.
Uansett; Madeleine kommer løpende for å bestige et mystisk fjell ved navn Celeste. Hvorfor får vi selvsagt ikke noe klart svar på fra starten av. En eldre dame advarer henne mot å nærme seg fjellet, da ting ikke er som normalt ved det. Vår heltinne gir den eldre damen en klar tale om at dette gir hun blanke blaffen i og løper videre, like naiv som oss nordmenn flest, men med et pågangsmot uten like.

Dette er et platformspill i klassisk 2D-stil hvor man skal komme seg forbi ulike hindre for å nå neste nivå. Madeleine kan klatre og også gjøre et spenstig ekstra-hopp, mer bestemt en såkallt "dash". Stilen og fremførelsen kunne gjerne vært fra 80-tallet og er nok en liten gullgruve for enkelte. Selv elsker jeg Super Mario Bros. og lignende fra 80-tallets NES, men Celeste fallt egentlig ikke så mye i smak for min del. Er det bakgrunnene som skurrer hos meg, designet på karakterene eller hele utformingen av brettene? Mest sannsynelig en kombinasjon av alle disse. Dette er smak og behag, men jeg må ærlig innrømme at dette ble noe tamt for min del. Med "Ori And The Blind Forest" friskt i minnet, føles det desto mer ut som om "Celeste" bare er noe vissvass.

"Celeste" er derimot et vakkert stykke musikk. For meg hadde dette gjort susen i seg selv. Resten kommer for min del mye i skyggen for den. Om noen helt ut av det blå skulle komme til å spørre meg om jeg har spillt "Celeste" og deretter om hva jeg synes, ville nok svaret blitt; joda, det har fin musikk. Om musikken er alt jeg sitter igjen med av minneverdige øyeblikk, er det noe riv ruskende galt her. Hverken banene eller historien har gjort like mye inntrykk som musikken hos meg.

Kontrollmessig er Madeleine enkel å styre, og med presise kontrollere har man kun seg selv å skylde om man hopper feil. Det positive her er at man kan prøve og feile uten å straffes. Dør man så får man atter en ny sjanse, og man slipper å sitte låst i en ladeskjerm i flere tiår for å kunne prøve på nytt. Utviklerne har nok forstått såpass at folk flest vil dø gang på gang i disse presisjonsbelagte banene, at de måtte sørge for å unngå en ladeskjerm som hadde skremt vekk spillerne.
Enkelte hindre måtte jeg ha opptil ti ganger på for å forstå hvordan jeg skulle gå frem. Dermed gir Celeste oss en fryd av en mestringsfølelse når vi greier å fullføre et hinder som før virket umulig, samt at vi får brukt de små grå. Det finnes nemlig ikke bare en vei opp fjellet og det er mange hemmelige steder man kan komme over underveis. Et godt brukt knep for å få oss til å spille spillet flere ganger.
Jeg må få understreke at presisjon er selve nøkkelen til suksess, og man bør være årvåken nok til å kunne trykke på de rette knappene i tide for å lykkes.

Det er faktisk mye å gjøre i Celeste. En ting er å nå slutten av spillet, en annen er å snuse seg frem til de hemmelige stedene, men det er også et lite dryss av bosser å bekjempe. 
Her er det, som jeg nevnte, også litt gjennspillingsverdi for de som koste seg med spillet. For min del var jeg heller fornøyd med å nå slutten slik at jeg kunne se etter et 2D-platformspill som fenget meg mer. Desverre føles "Celeste" bare som et klassisk middelmådig spill som prøver å fornye en 30 år gammel stilart med en nokså kjedelig gulerot som vi liksom skal bli lokket av.
Vel, jeg løper ikke etter, henger meg ei på bølgen av de som roser "Celeste" opp i skyene, men går som "kjærringa mot strømmen". Jeg tror det er et av de spillene hvor man enten elsker det, eller rett og slett legger det for hat. Jeg sitter et sted mellom disse synspunktene, men jeg kan ærlig innrømme at "Celeste" er slutt for min del. Jeg finner ikke noe som egentlig frister meg til å klatre opp det fordømte fjellet igjen.

Mitt råd er å se bort fra min mening før du selv har prøvd spillet. Mitt siste tips om du skulle begi deg ut på dette fjelleventyret, er å analysere hvert sted, smøre deg med tålmodighet og svelge stoltheten i det Madeleine faller og knaser ryggmargen på et knippe pigger som er plassert i en grop. Igjen og igjen og igjen...

Samlet karakter: 6/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10